Pride[a] er feiring av skeiv kjærlighet og kjønns- og seksualitetsmangfold.[1] Pride synliggjør grupper som bryter med normer for kjønn og seksualitet, markerer samhold, solidaritet, respekt og toleranse og uttrykker alles rettighet til fritt å leve sin egen identitet. Feiringen skjer ofte i form av parader og festivaler.
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
Pride bygger på tre hovedpremisser: at folk skal være stolte av sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet, at seksuell diversitet er et gode, og at seksuell orientering og kjønnsidentitet ikke kan forandres bevisst.
Pride-arrangementene har utviklet seg fra radikale minnemarkeringer og demonstrasjonstog etter Stonewall-opprøret i New York City i 1969,[1] en hendelse som regnes som starten på den moderne homo- og LHBTIQ+-bevegelsen i USA og etter hvert resten av Vesten. Gjennom fellesskap, åpenhet og stolthet har homofile, lesbiske, transpersoner og andre kjempet mot homofobi, forbud og trakassering og for egen frigjøring og likestilling.[1]
Mens prideparadene i enkelte land er forbudt eller blir forstyrret av religiøse eller høyreekstreme motdemonstranter, har arrangementene i flere liberale demokratier blitt årlige folkefester.
Det vanligste symbolet for skeiv stolthet er i dag regnbueflagget. Det ble tatt i bruk i USA i 1978.
Historie
Den 28. juni 1969 startet en gruppe homofile, bifile og transpersoner et opprør etter en politirazzia på Stonewall Inn, en bar hovedsakelig besøkt av homofile i 43 Christopher Street i New York City. Den nå avdøde Miss Stephen Whittaker,[trenger referanse] som kjempet for transpersoners rettigheter og var med å grunnlegge organisasjonene Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance, regnes av mange for å være den som først slo tilbake mot politiet og dermed startet opprøret.
Stonewall-opprøret regnes som regel som begynnelsen for den moderne homobevegelsen. For eksempel hevder aktivisten L. Craig Schoonmaker å ha oppfunnet begrepet «gay pride» som beskrivelse for opptøyene i 1969.[2]
I den tidlige tiden etter Stonewall-opprøret koordinerte Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance en «månedsdagsmarkering» og senere «The Christopher Street Gay Liberation Day March» 28. juni 1970 for å markere den første årsdagen for opprøret.
Det ble også holdt parader for å markere årsdagen i San Francisco og Los Angeles i 1970.
Brenda Howard kom også på ideen å arrangere en ukeslang serie med arrangementer rundt det som nå er kjent som Pride-dagen, og dette ble den første av de utvidete årlige pride-feiringene som nå holdes verden over.
I New York og Atlanta ble den årlige festdagen for å markere Stonewall-opprøret etter hvert kalt Gay Liberation Day, og i San Francisco og Los Angeles Gay Freedom Day. Begge navnene spredte seg ettersom flere og flere byer begynte å holde tilsvarende feiringer.
I 1980-årene skjedde det en stor kulturell forandring i markeringene. De tidligere løst organiserte marsjene og paradene ble tatt over av mer organiserte og mindre radikale deler av homomiljøet. Under press fra mer konservative medlemmer av miljøet begynte paradene å stryke Liberation («frigjøring») og Freedom («frihet») fra navnene sine, og disse ble erstattet med filosofien «Gay Pride». San Francisco som er en mer liberal by, endret ikke navnet på feiringen fra Gay Freedom Day Parade til Gay Pride Day Parade før i 1994. Lambda-symbolet og de svarte og rosa trekantene som hadde vært revolusjonære symboler for bevegelsen for homofil frigjøring ble pyntet på og brukt også i pride-bevegelsen for å beholde en viss symbolsk kontinuitet med sitt mer radikale opphav.
Motstand
Det er ikke uvanlig å se grupper som protesterer mot gay pride-arrangementer med utgangspunkt i religion.[3] Motdemonstranter og kritikere kan være religiøse fundamentalister, men også høyreekstreme og nasjonalkonservative som står for gamle kulturverdier og tradisjonell kjønnsmoral og familiepolitikk.[trenger referanse] 25. juni 2022 ble to mennesker drept i et islamistisk begrunnet terrorangrep mot Oslo Pride.[4]
Også innenfor homomiljøet er det flere som avviser ideen om «homofil stolthet». Enkelte mener at pride er for ensidig opptatt av det seksuelle og mangler diskresjon, noe som kan svekke den offentlige moralen og ødelegge for homosaken. Isteden foreslår de å kjempe for inkludering i samfunnet og kulturen på et bredere grunnlag.[trenger referanse]
Andre avviser gay pride på grunn av identitetspolitikken bevegelsen står for. Kritikerne mener at seksuell orientering ikke skal være det viktigste eller eneste som definerer en person.[trenger referanse]
Atter andre mener de blir oversett eller utelukket fordi de ikke er enig i de liberale verdiene og radikale politiske ideene som homomiljøet ofte støtter og representerer.[trenger referanse]
I Norge har Pride gått fra å være en motkulturell markering for noen få aktivister til å få bred oppslutning fra alle deler av det etablerte samfunnet, selv fra det offentlige maktapparatet på øverste hold. Men støtte til Pride-arrangementer har også møtt motstand fra norske politikere, lærere, ulike aktivister og aviskommentatorer som har tolket deltakelse som støtte også til Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold og organisasjonens politiske kampsaker. Fri har blant annet villet innføre et tredje juridisk kjønn, og mener at personer med kjønnsinkongruens må få behandling uansett alder.[5]
Andre stiller seg kritiske til avpolitiseringen av homokampen og kommersialiseringen av gay pride-arrangementer.[6] Noen av de homofile kritikerne har holdt mot-arrangementer som de kaller gay shame («homofil skam»).[7]
Pride i Norge
I Norge arrangeres en tredjedel av alle Pride av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.[8] De resterende arrangeres av uavhengige organisasjoner, politiske partier og andre arrangører.
I Norge ble den første offentlige markeringen holdt i 1974 i Oslo, der det har vært «homomarsjer» og «Skeive dager» fra 1982. I stolthetsparaden under Oslo Pride i juni 2019 deltok anslagsvis 50 000 personer i opptoget og 275 000 som tilskuere.[9]
Det som nå kalles Pride, ble i Norge markert første gang på Universitetsplassen i Oslo i juni 1974. Det var arrangert av DNF-48 med ulike appeller. Kvinnegruppen i DNF-48 tok initiativ til det første åpne demonstrasjonstoget for homofile av begge kjønn 27. juni 1975. Dette ble innledet med et arrangement på St. Hanshaugen som fortsatte med et demonstrasjonstog til sentrum, men konservative homofile menn og AKP (m-l)-sympatisører gikk sin vei. I DNF-48s internblad ble kvinnegruppen kalt for «kvinnesjåvinister», og marxist-leninistene syntes uttrykket «lesbisk kultur» var en overdrivelse når homofili likevel kom til å forsvinne etter en marxistisk revolusjon. Men også i juni 1976 ble det arrangert et demonstrasjonstog.[10]
Noter
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
