Læreraksjonen i 1942

Lærerstriden i 1942 var de norske lærernes reaksjon under andre verdenkrig på NS-myndighetenes krav om at skolen skulle medvirke til å oppdra ungdommen i «det nye livs- og samfunnssynet som dette finnes uttrykt i Nasjonal Samlings program», altså i fascistisk eller nasjonalsosialistisk tradisjon. Det har blitt hevdet at et av hovedformålene med nazistisk indoktrinering i skolen var å sikre rekruttering av kampvillige soldater til frontene.^[1]

Bakgrunn

Norsk skuleblad 14. februar 1942: Lov om Norges Lærersamband, «en faglig sammenslutning som tjener som mellomledd mellom lærerne og de offentlige myndigheter», signert «ministerpresident» (statsminister) Vidkun Quisling, statsrådsskretær, senere kulturminister Rolf Jørgen Fuglesang og kirke- og undervisningsminister Ragnar Skancke 6. februar 1942. Orvar Sæther oppnevnes som landsleder i lærersambandet fra 7. februar.

Foto: Kopi fra utstillingen i Norges Hjemmefrontmuseum i Oslo

5. februar 1942 ga Vidkun Quisling, fører i fascistpartiet Nasjonal samling (NS) og nyutnevnt «ministerpresident» i det okkuperte Norge, landet to lover, en lov om Norges Lærersamband og en lov om nasjonal ungomstjeneste. Vel en uke senere, den 14. februar, sendte en hemmelig aksjonskomite ut en parole som de ba landets lærere undertegne og sende til Norges lærersamband i Oslo:

Jeg finner ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom etter de linjer som er satt opp for NS’ ungdomstjeneste, da dette strider mot min samvittighet. Da et medlemskap i Norges lærersamband etter landslederens uttalelser blant annet pålegger meg forpliktelse til en slik oppdragelse, og det dessuten stiller andre krav som strider mot mine tilsettingsvilkår, finner jeg å burde meddele at jeg ikke kan betrakte meg som medlem av lærersambandet.

Allerede Terboven sin radiotale 25. september 1940 ga et varsel om at tjenestemennenes stilling ville bli meget utsatt i drakampen mellom Quisling og det norske folk, og at deres holdninger ville bli satt på alvorlig prøve.

Den som ikke er med er imot, og imot oss selv, vårt folk og vårt fedreland, vår egen eksistens som kulturnasjon. Det gjelder at hver enkelt lærer legger til i det store samlede løft, at han selv grundig studerer og setter seg inn i det program som gjennom Nasjonal Samling er satt opp for den forestående nyordning, og virkelig legger godviljen til for å forstå og tilegne seg det livssynet og den ansvarsfølelsen mot den enkelte og mot helheten som dette program gir uttrykk for, og som vil komme til å gjennomsyre alle vår nasjonale regjerings tiltak, også og ikke minst det som vedkommer skolen og undervisningen.

Utdrag fra boken Kirkenes-Ferda

Kollektiv oppsigelse over hele landet

«1942 – Holdningskampens store år» fra Norges Hjemmefrontmuseum i Oslo forteller om «lærernes nei» til nazistisk ensretting av undervisningen i landet gjennom tvangsmedlemskap i det NS-kontrollerte Norges Lærersamband med Orvar Sæther som landsleder.

Foto: 2017

Lærerne hadde meldt seg ut av sine organisasjoner da Josef Terboven hadde prøvd å nazifisere dem sommeren 1941. I stedet var det opprettet illegale kontaktnett. Dette førte til at flertallet av de 14 000 lærere i Norge på den tiden fulgte parolen. Selv om departementet truet med avskjed og sperret lønnen, ble erklæringene ikke trukket tilbake.

Terbovens appell endte med en trussel om at det «nye» Norge bare hadde bruk for lærere og lærerinner som fullt ut innså hva dagen og framtiden krevde av dem, og på bakgrunn av denne trussel, krevde han at hver enkelt undertegnet (etter appellen) en lojalitetserklæring med følgende ordlyd:

Jeg erklærer på ære og samvittighet at jeg i samsvar med den appell som Kirke- og Undervisningsdepartementet har utsendt til samtlige landets lærere og lærerinner, forplikter meg til i all min skolegjerning å ville gå inn for et positivt og aktivt arbeid for å skape forståelse hos mine elever for det nye livs- og samfunnssynet som dette finnes uttrykt i Nasjonal Samlings program, og vårt nye nasjonale riksstyres tiltak og beslutninger. Jeg innser at innarbeidelsen av dette livs- og samfunnssynet i det norske folks bevissthet er en uomgjengelig betingelse for at det skal kunne gjenvinne sin frihet og selvstendighet, samt opprettholde sin posisjon som en av de førende kulturnasjoner. Med samme nidkjærhet forplikter jeg meg til å hindre, imøtegå og påtale ethvert forsøk fra elevenes og kollegenes side på å håne eller gjennom sabotasje eller på annen måte motarbeide vårt nye riksstyre og den forestående nyordning av vårt samfunn. Jeg er klar over at ethvert brudd på denne erklæring og selvsagt ethvert forsøk som offentlig tjenestemann eller som privatmann på å avholde folk fra å tre inn i nasjonal Samling ved råd eller på annen måte, vil medføre at jeg øyeblikkelig må tre tilbake fra min stilling som offentlig tjenestemann.

Lojalitetsskrivet ble utstedt i 12 000 eksemplarer.

Dette var et forsøk på å tvinge lærerne til å bedrive indoktrinering i den norske skole. Høytstående skolemenn fikk i samråd med professor Bergersen og Biskop Berggrav utarbeidet en formel til moterklæring. Denne ble så juridisk avveid av høyesterettsdommer Schelderup. Denne moterklæring ble mangfoldiggjort i 8 000 eksemplarer, men kun et fåtall ble sendt ut. Isteden valgte man å informere lærerne om moterklæringen via et rundskriv utstedt av Innenriksdepartementet (som sørget for lønnsutbetalingene til alle lærere) den 16. desember 1940.

Dette resulterte ikke i noe, og nye rettskrenkelser ble utført av Hirden mot de offentlige tjenestemennene. Dette førte til slutt til at representanter for de offentlige tjenestemenn trådte sammen og avfattet skrivet av 15. mai, hvor de protesterte både mot rettskrenkelsene, vilkårlighet og mangel på saklighet som preget ansettelsene i den offentlige tjeneste. Quisling hadde i mellomtiden opprettet N.S.P.O.T., Nasjonal Samlings Personal- og Tjenestemannskontor. Enhver søknad til stillinger eller opprykning i den offentlige tjeneste skulle gå gjennom dette kontoret, og det skulle foreta den politiske og avgjørende bedømmelse av kandidatene.

Tre av underskriverne ble arrestert uken etter at brevet kom ut.

På samme tidspunkt ble fire kardinalpunkter sendt ut til alle lærerne. De skulle læres utenat, og det ble innskjerpet at at det ikke skulle gis etter på disse punkter, selv om det kunne føre til fengselsstraff.

1. Enhver henvendelse om medlemskap i N.S. avvises.
2. Ethvert forsøk på å bringe N.S.-propaganda inn i skolen, avvises.
3. Enhver ordre som kommer fra instanser som står utenfor skolens administrasjon, avvises.
4. Enhver medvirkning i N.S.U.F. avvises. Husk alltid: Enhver har rett til og derfor krav på betenkningstid når han stilles ovenfor spørsmål om avgjørelser som har konsekvenser for hans framtid.

Arrestasjoner og indre eksil

Arresterte lærere i Kirkenes. Skolekonflikten toppet seg våren 1942, da en lov om obligatorisk innmelding for alle lærere i det NS-initierte lærersambandet ble annonsert. Dette skulle være et mellomledd mellom offentlige myndigheter og lærerne, og hensikten var åpenbart politisk. Lærerne skulle «oppdras» til å formidle den nye tids ideer til elevene og på den måten være et redskap for nyordningen. De aller fleste lærerne nektet medlemskap i lærersambandet. Omkring 1100 lærere ble arrestert og mange av dem ble sendt til Kirkenes, der de satt internert under harde forhold.

Foto: Riksarkivet

I mars ble det erklært en måneds vinterferie (kjent som «brenselsferie») for å spare brensel, 20. mars 1942 ble 1100 mannlige lærere arrestert. I april og mai ble 641 av dem sendt til Kirkenes for å delta på tvangsarbeid.^[2] Departementet måtte erklære Norges Lærersamband som en upolitisk organisasjon, dermed skrev lærerne høsten 1942 under på at de ville bli medlemmer, og så ble de sendt hjem igjen. Det var imidlertid flere av de arresterte lærerne som fremdeles nektet å skrive under. Disse ble sittende i fangenskap enda en tid. Nå var det sendt ut en parole om at man ikke skulle søke nye stillinger i skolen eller ta arbeid etter de arresterte lærerne. I 1943 ble også lærerskolene blokkert. En av lederne for læreraksjonene, Einar Høigård, ble arrestert under flukt mot Sverige og torturert for å fremskaffe opplysninger. Han ofret sitt liv for å skåne de andre.^[1]

Konsekvenser

Som følge av arbeidet i Varanger ble mange lærere syke og avkreftet, men bare en av dem døde: Olav Hole fra Tjølling ble drept under lossing av et skip.

Den mangelfulle undervisningen under okkupasjonen skyldtes først og fremst at Wehrmacht tok så mange skoler til kaserne. Lærerne forsøkte å holde i gang undervisningen i den nye situasjonen, selv om det var vanskelig og til tider måtte foregå illegalt. Men mange elever fikk ikke den undervisningen de skulle hatt i denne tiden.

Se også

• DS «Skjerstad»
• Husebygrenda i Oslo, med Lærer Holes vei
• Einar Høigård

Referanser

1. Kolseth, Hans Ivar Moss (8. mai 2020). «Krigen frå kateteret». NRK nettsider (på norsk nynorsk). Besøkt 10. mai 2020. «Ei av årsakene bak Nazi-Tyskland sitt mål om å nazifisere norske skular var å rekruttere soldatar. Dei tyske gutane og mennene kunne ikkje mette den stadig veksande krigsmaskina aleine. Vidkun Quisling og partiet hans, Nasjonal Samling, ønskte på si side ei nazistisk nyordning av det norske samfunnet. [...] Læraren ser for siste gong utover Oslo, før han legg frå seg brillene og hatten og hoppar. Med seg i døden tar han namna på fleire sentrale personar i motstandsrørsla.»
2. Kirkenesferda 1942, s. 423. sfn error: no target: CITEREFKirkenesferda1942 (help)

Litteratur

• Birkemo, Asbjørn (2000). Kampen om kateteret : skolepolitikk og pedagogikk i Norge 1940-1945. Unipub. ISBN 8274770439.
• Kirkenesferda 1942. Oslo: Cappelen.

Eksterne lenker

• Lærerstriden i Norgeslexi

Portal: Andre verdenskrig