Kvinnebevegelsen er en bred og uensartet bevegelse som dels består av politiske organisasjoner og aktiviteter som arbeider for kvinners formelle og sosiale rettigheter i samfunnet, og dels av en rekke upolitiske, humanitære eller ideelle kvinnesammenslutninger. Kvinnesaksbevegelsen er en viktig del av den større kvinnebevegelsen som siden 1800-tallet først og fremst arbeider for kvinners politiske og juridiske rettigheter, og som har røtter i opplysningstidens ideal om at alle mennesker har lik verdi og like rettigheter. Kvinnesaksbevegelsen har blitt beskrevet som hoveddeltagerne i bevegelsen, som har oppnådd mest av det den har kjempet for i vesten. Resten av verden er også blitt påvirket av kvinnebevegelsen, men ofte på en annen måte. Tradisjonelt ble begrepet kvinnesak brukt på norsk om kampen for kvinners politiske og juridiske rettigheter, og var ofte forstått som synonymt med likestilling.[1] Begrepet feminisme ble vanlig i løpet av 1970-årene.
 | Nøyaktighet: Artikkelen gir et veldig enkelt bilde av fortiden, en fortid der menn kunne gjøre det de ville, mens kvinner var bundet i kjønnsrollen sin. Dette virker svært enkelt. |
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
 | Eksemplene og perspektivene i denne artikkelen dekker hovedsakelig Norge og gir ikke et globalt syn på emnet. Du kan hjelpe med å forbedre den og diskutere hvordan det kan gjøres på diskusjonssiden. (oktober 2019) |
.jpg)
.JPG)
Ulike deler av kvinnebevegelsen har brukt mange metoder for å prøve å nå målene sine, blant annet politisk påvirkningsarbeid gjennom parlamentariske, rettslige og andre offentlige kanaler, og ulike former for aksjonisme. Kvinnebevegelsen omfatter både formelle organisasjoner og løsere grasrotbevegelser. Kvinnebevegelsen er ikke noen enhetlig bevegelse og medlemmene kan ha ulikt politisk ståsted. I Norge oppstod kvinnebevegelsen på 1800-tallet dels som en borgerlig kvinnebevegelse med nære bånd til partiet Venstre med fokus på formelle rettigheter, og dels som en kvinnebevegelse innenfor arbeiderbevegelsen. Innenfor den førstnevnte bevegelsen fant man Norsk Kvinnesaksforening, Kvindestemmeretsforeningen og Norske Kvinders Nasjonalråd. På 1960- og 1970-tallet oppstod en ny kvinnebevegelse med en uttalt venstreorientert profil, der Kvinnefronten i Norge stod sentralt.
Siden begynnelsen har bevegelsen blitt kritisert fra flere kanter. Konservative krefter i samfunnet har mislikt all forandring, og gått til angrep mot selve ønsket om endring. Andre mener at bevegelsen har tatt opp feil saker eller vært for konfronterende. Dette har blant annet ført til at yngre kvinner og kvinnegrupper utenfor Vesten har prøvd å bryte båndene til mye av den opprinnelige kvinnebevegelsen.
Terminologi
Kvinnebevegelsen er et bredt samlebegrep for en uensartet bevegelse som fra 1800-tallet dels omfattet den tradisjonelle borgerlige kvinnesaksbevegelsen som arbeidet for kvinners politiske og juridiske rettigheter, spesielt kvinners stemmerett, og som i Norge i stor grad var knyttet til partiet Venstre (sammenlign liberal feminisme), dels arbeiderkvinnebevegelsen som fokuserte på arbeideres levekår og dels en rekke upolitiske, allmennyttige og humanitære organisasjoner som bestod av kvinner. Den moderne kvinnebevegelsen omfatter også en rekke nyere kvinneorganisasjoner.
På norsk ble begrepet kvinnesak tradisjonelt brukt nærmest utelukkende om den borgerlige kvinnesaksbevegelsen, og spesielt om Norsk Kvinnesaksforening (NKF) og de organisasjonene som sprang ut av denne. Begreper som «kvinnesakskvinne» betegnet normalt medlemmer av NKF. Begrepet kvinnesak var nært knyttet til den likestillingspolitikken NKF stod for, og NKF-leder Karin M. Bruzelius har uttalt at begrepet for NKF var synonymt med likestilling.[1]
Begreper som feminisme og feminist oppnådde først større aksept i 1970-årene; Aschehougs Konversasjonsleksikon fra 1956 opplyste f.eks. at begrepet feminisme «brukes også, mindre heldig, om kvinneemansipasjonen».[2] Feministbegrepet har fra 1970–1980-årene i stor grad overtatt som det generelle moderne begrepet for organisasjoner og personer som arbeider for kvinners interesser.
Historie
Kvinneundertrykkelse har en lang historie i Europa, og var med utgangspunkt i blant annet lover fra Romerriket og videre, og filosofiske tanker fra Aristoteles og videre, blitt en fastbundet tradisjon da opplysningstiden tok til. Kvinner hadde avgrenset eiendomsrett, arverett, rett til å bestemme over egent liv og kropp, og liten tilgang til politikk, utdanning og arbeidsliv.
Tankene som spredde seg i opplysningstiden, om at alle menn skulle ha samme verdi, kunne logisk trekkes videre til å gjelde alle mennesker, også kvinner. Det var ikke mange som tenkte slik, men det var noen. Under den franske revolusjonen ble det dannet kvinneklubber som ønsket å ta del i det nye samfunnet på lik linje med menn. Olympe de Gouges la fram en kvinnerettserklæring, inspirert av menneskerettighetserklæringen, der hun la fram mange av de kravene kvinnebevegelsen senere skulle kjempe for.
Denne første kvinnebevegelsen var liten, og ble raskt slått tilbake. Det samme skjedde under revolusjonene i 1830 og 1848. Men idéen var der, og endringen av kvinnene sin stilling var i gang. Snart begynte kvinner å organisere seg for å få flere rettigheter.
Først ute var kampen for stemmerett, høyere utdanning og like retter for loven. Kvinnebevegelsen i USA, som hadde opphav i bevegelsen mot slavehold, var først ute. De organiserte den første konferansen om kvinnesaken i Seneca Falls i 1848.
i 1960- og 70-årene blomstret en ny kvinnebevegelse opp, med nye og gamle krav. Viktigst av disse var kanskje kravet om reell likestilling for kvinner, som at de skulle ha like muligheter som menn til å gjøre karriere, og en rett til å ta avgjørelser rundt sin egen kropp, som å kunne velge om de ville ha sex og barn eller ikke.
Hovedsaker
Makt for begge kjønn
Stemmerett for kvinner
Da stemmeretten ble allmenn, det vil si at alle menn, uansett formue, kunne stemme, trakk en slutningen om at dette også burde gjelde kvinner. Den første virkelege kvinnebevegelsen ble til på grunn av denne saken. Kvinner organiserte seg, de holdt konferanser og demonstrasjoner. De ble ledd av og hånet, både av menn og andre kvinner. Mange steder ble de møtt med hard motstand, de ble kastet i fengsel og nedverdiget.
Kampen førte likevel fram, og land etter land måtte gi dem retten. New Zealand var først ute, og gav kvinner allmenn stemmerett i 1893, selv om de ikke kunne stille til valg.[trenger referanse] I Norge fikk kvinner stemmerett i 1913, 15 år etter at det hadde blitt innført allmenn stemmerett for menn i 1898.[3] Kuwait er det siste landet så langt som har gitt kvinner denne retten, det skjedde i mai 2005. Det finnest fremdeles noen få land der kvinner ikke kan stemme, som Bhutan og Saudi-Arabia
Rett til arbeid og utdanning
Lik lønn for likt arbeid
Fra og med den industrielle revolusjonen var en stor del av folket, både kvinner, menn og barn, gått ut i betalt arbeid. Det var selvsagt at kvinner skulle ha mindre betalt enn menn. Fordi mannen alltid var hovedforsørger og skulle brødfø både kone og barn var lønningene kunstig høye for menn. Kvinner fikk mindre betalt fordi lønnen de tok med hjem ikke trengte å bære like mye ansvar som mannens. Sosiologisk sett var denne godtatte institusjonelle underbetalingen av kvinner et åpenbart hinder for likestilling
Påvirket av kvinnestemmer, blant andre Clara Zetkin, gikk den andre internasjonalen inn for at menn og kvinner skulle få lik lønn for likt arbeid. Siden fikk arbeiderbevegelsen en egen kvinnebevegelse, noe de fleste sosialistpartier har hatt siden.
Rett til utdanning
Utdanning hadde lenge vært skevt fordelt, slik at gutter fikk mer og bedre utdanning enn jenter. Mange skoler tok ikke inn jenter, og det var mange fag, for eksempel naturvitskapene, en mente de ikke trengte eller kunne lære. De fleste jenter var utestengte fra universitetene.
I USA ble den første kvinnelige legen utdannet i 1850, og den første kvinnen tok doktorgrad i 1877.[trenger referanse] Norge fikk sin første kvinnelige universitetsstudent, Cecilie Thoresen, i 1882.[trenger referanse]
Rett til arbeid
I nedgangstider kunne kvinner oppleve å bli utestengte fra arbeidsmarkedet, enten uformelt eller ved hjelp av lover. Men også i tider der de kunne få jobber hadde kvinner større problemer enn menn med å arbeide, ettersom de i tillegg hadde i oppgave å passe barn og hus.
Kamp for barnehageplasser til alle som ønsket det, rett til betalt fødselspermisjon uten å miste stillingen sin, og forbud mot kjønnsdiskrimingering ved ansettelser er lover som har kommet til etter påtrykk fra kvinnebevegelsen.
Like retter i lovverket
I mange lovverk var kvinner regnet som underordnet menn, og de måtte formyndes. Som unge var de underordnet faren sin, og som gifte var de eiendommen til ektemannen. Som uselvstendige vesener hadde de selvsagt avgrenset eiendomsrett.
Eiendomsrett og arverett
I store deler av europeisk historie har kvinner arvet mindre enn menn, eller ikke hatt arverett i det hele tatt. Under den romerske loven lex boconia kunne ingen av de rike romerske borgerne gjøre en kvinne til arving, selv om de bare hadde døtre. Variasjoner over slike regler fortsatte gjennom den europeiske mellomalderen og renessansen. En kunne testamentere eiendeler til kvinner, men som hovedregel hadde menn større arverett, og ofte tok ektemenn over eiendomsretten til alt konen hans arvet og ervervet seg.
Lovverket ble gradvis endret i løpet av 1800-tallet, og kvinner fikk stort sett same rett som menn til å eie og arve. Likevel skulle det gå lang tid før for eksempel Norge gikk vekk fra den agnatiske arveretten og tillot kvinner å arve tronen på lik linje med menn. Det skjedde i 1990.[trenger referanse] Mange steder går adelstitler og herregårder fremdeles i arv bare til mannlige arvinger.
Skilsmisse
I det før-industrielle samfunnet var det gjerne slik at en mann lett kunne få skilsmisse fra konen sin, mens hun vanskelig eller ikke kunne få det. Dersom en kvinne til tross for hindringene klarte å gå fra mannen sin, satt han gjerne igjen med ungene og eiendommen deres, mens alt hun hadde var skam.
I 1909 fikk Norge en ny skilsmisselov som styrket kvinnenes rettigheter, og gav de to ektefellene lik rett til å ta ut skilsmisse.[trenger referanse]
Voldtekt
Voldtekt, særlig innenfor ekteskapet, var lenge sett på som en nokså uviktig forbrytelse. En kone hadde plikt til å tilfredsstille mannen sin. En kvinne som ble voldtatt kunne oppleve å bli sett på som en fristerinne, eller en som hadde tapt dyden sin for all tid. Dette synet på voldtekt finnes fremdeles i noen kulturer.
Trolig på grunn av kvinnebevegelsens arbeid med saken, er etterforsking av voldtekt blitt en viktig politioppgave, og straffen for lovbruddet er streng. Det er likevel enda mange voldtekter som ikke blir meldt til politiet, mange forbrytere slipper unna, og mange mener de som blir dømt ofte får uforholdsmessig korte straffer. Dette er derfor fremdeles en kampsak for kvinnebevegelsen.
Utenomekteskapelig sex
Mens det gjerne var som ventet av menn at de skulle følge driftene sine og ha sex med mange kvinner, slo samfunnet hardt ned på kvinner som hadde sex uten å være gifte.[trenger referanse] Gifte kvinner som opplevde at ektemennene deres hadde andre kvinner, var ventet å finne seg i det, mens de selv ofte ble hardt straffet for sine forhold.[trenger referanse] Ugifte mødre ble straffet med gapestokk, og kunne bli henrettet som mordere dersom de fødte et barn i hemmelighet som så døde.[trenger referanse] Levde ungene deres derimot opp, måtte både mor og barn leve med skammen, mens faren stort sett gikk fri.[trenger referanse]
I 1763 fikk menn i Danmark-Norge økonomisk ansvar for barn de var far til fram til ungene var ti år.[trenger referanse]
Sex og barnefødsler utenfor ekteskapet er nå blitt lovlig, vanlig og for det meste akseptert i landene der kvinnebevegelsen har vært aktiv.[trenger referanse] Det er dermed slutt på dobbeltmoralen, og kvinner blir ikke lenger straffet for noe menn går fri for.[trenger referanse] På den andre siden skylder mange moralister[hvem?] kvinnebevegelsen for å ha gjort samfunnet mer umoralsk.[trenger referanse]
Kvinnekroppen
En viktig sak for kvinnebevegelsen var å vinne respekt for kvinnens egen kropp.[trenger referanse] Hun og ingen andre hadde rett til å bestemme over den, mente de. Dette gjaldt særlig saker som hadde med seksualitet og barnefødsel å gjøre.[trenger referanse] Mens det mannsdominerte samfunnet lenge hadde krevd at kvinner skulle være tilgjengelige sex- og fødemaskiner, kom det nå flere motkrav.[trenger referanse]
Medisin
Innenfor medisinvitenskapen har kvinner og deres helse lenge blitt nedprioritert ettersom disiplinen historisk sett har vært dominert av menn. Dette medførte at forskningen konsentrert seg om menn, både grunnet mangel på kunnskap eller neglisjering av kvinner, men også fordi de mente at sykdommer og medisiner ville virke likt på begge kjønn.
Kvinner ble lenge påstått å være hysteriske, en mental sykdom som kvinner rent biologisk sett var mer utsatt for, siden livmoren ble sett på som kilden til denne lidelsen.[4] Dette medførte at alvorlighetsgraden av kvinners helseplager ofte ble oversett. Gjennom 1900-tallet har feministiske bølger tatt et oppgjør med dette synet. Økt kvinneverd og flere kvinnelige leger førte til mer forsking på kvinnehelse og utbedring av gynekologifaget.
I 2021 ble det i Norge opprettet et Kvinnehelseutvalg som skulle fokusere på helse i et kjønnsperspektiv, og utarbeide en ny utredning om kvinners helse. Formålet er å bli kvitt et status[hierarki] innenfor helsevesenet, ivareta kjønnsforskjeller i helse samtidig som alle skal få nødvendig helsehjelp uavhengig av kjønn.[5]
Prevensjon
Et svangerskap og en fødsel kan være farlig for en kvinne, og hyppige svangerskap kan føre til utmatting og tidlig død. Å kunne verge seg mot dette var en viktig rett for kvinnebevegelsen, som arbeidet for seksualopplysning og tilgang til prevensjon for kvinner. Legevitenskapen hjalp til og utviklet prevensjonsmidler som var sikrere og tryggere, og i dag ser kvinner i Vesten det som selvsagt at de kan kontrollere fruktbarheten sin.
Abort
At kvinner skulle ha rett til å avslutte svangerskap de ikke ønsket, har også vært en viktig sak for kvinnebevegelsen. Abortsaken er fremdeles et kontroversielt tema, og i Norge har den vekket sterk offentlig debatt siden kvinner fikk stemmerett i 1913.
På fra slutten av 1600-tallet til slutten av 1800-tallet var det dødsstraff for provosert abort (i kontrast til spontanabort) i Norge, som senere ble gjort om til straffarbeid. Gjennom en rekke kamper ble selvbestemt abort lovlig i 1978 i Norge.[6]
Abortsaken er fortsatt et omstridt felt, og flere konservative ønsker å innskrenke retten til selvbestemt abort.[7] I Norge i dag er det fortsatt politiske uenigheter om hvor langt ut i svangerskapet en kvinne skal få lov til å ta abort.
Debatten har også høy internasjonal relevans. I 1973 ble den kjente domsavsigelsen Roe v. Wade vedtatt. Dommen ga en konstitusjonell beskyttelse av en kvinnes rett til å ta abort. [8]
Siden 2022 har imidlertid denne retten blitt begrenset fordi høyesterett gjorde det mulig for hver stat å bestemme om abort var lovlig eller ei. Det ble da fullstendig ulovlig i en rekke sørstater.[9]
Pornografi
Pornografi har vært et svært kontroversielt tema innenfor kvinnebevegelsen i lang tid. Mange mener pornografien er nedverdigende og objektiverende av kvinner. Det hevdes å reflektere et dårlig kvinnesyn og bygge på misogyny. Mange innen kvinnebevegelsen ønsker å helt forby pornografi, eller i det minste få det vekk fra offentlige områder. På den annen side er det også flere som hevder at pornografien bidrar til kvinners seksuelle frigjørelse og selvbestemmelse. Disse perspektivene kan knyttes til «the sex wars» i hovedsakelig USA på 1970-tallet og 1980-tallet som omhandlet om man skulle sensurere pornografisk materiale eller ei.[10]
I Norge har kvinnegrupper aksjonert blant annet mot kiosker som solgte pornografi ved å brenne bål utenfor dem, noe som førte til stor oppmerksomhet i media. I dag skjuler norske kiosker pornoblad på øverste hylle, bak en mørk sperre, slik at de som ikke vil se bladene skal slippe det. I dag blir det imidlertid også produsert en rekke feministisk og etisk porno, som vektlegger aktørenes rettigheter, autonomi og velvære. Formålet er å tilby et alternativ til den kommersielle mainstream pornografien. Internett hevdes også å ha demokratisert pornoindustrien. Hjemmepornoindusti som OnlyFans er også blitt mer og mer vanlig, hvor aktørene selv bestemmer innhold, produksjon og Distribusjon. Disse forholdene viser at det foreligger en rekke ulike perspektiver på pornografi innenfor kvinnebevegelsen.[11]
Prostitusjon
Det finnes ulike syn på prostitusjon i kvinnebevegelsen. Mange ser på det som nok en utnytting av kvinner. Andre hevder at kvinner har rett til å bruke seksualiteten sin som de vil, og vil ha lover som verner de prostituerte.
Se også
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
