Konsern

Konsern er en selskapsrettslig betegnelse for en sammenslutning av selvstendige selskaper til en økonomisk enhet. Konsernforhold oppstår når et selskap («morselskap») har ”bestemmende innflytelse” over ett eller flere andre selskaper («datterselskap»). Vilkåret for bestemmende innflytelse er enten at morselskapet har kontroll over stemmeflertall (mer enn 50%) på datterselskapets generalforsamling, eller har kontroll over flertallet i datterselskapets styre.^{[trenger referanse][klargjør]} I de fleste praktiske tilfeller er de to kriteriene sammenfallende, i det aksjeflertall i utgangspunktet medfører styreflertall. Vilkåret om "bestemmende innflytelse" er felles for aksjelovene og andre særlover som opererer med egen konserndefinisjon på sitt område (selskapsloven, regnskapsloven og statsforetaksloven), men både skatteloven og merverdiavgiftsloven har andre definisjoner.

Historie

Konsernorganisering etter dagens prinsipper oppsto under "Den andre industrielle revolusjon" i USA og Tyskland i andre halvdel av 1800-tallet som en følge av behov for profesjonalisering av selskapsledelsen.

De norske aksjelovenes konsernregulering er til en viss grad inspirert av den tyske lovgivningen. Nytilfang av regler til dagens norske regulering av konsernforhold stammer i mange tilfeller fra andre rettsområder (først og fremst skatterett), samt fra lovharmonisering innen EØS-samarbeidet. Men EU-lovgivningen har ingen konserndefinisjon som Norge gjennom EØS-avtalen plikter å legge til grunn i selskapslovgivningen.

Definisjon av konsern i norsk rett

Kriteriene for at det foreligger konsernforhold kan enten oppfylles gjennom aksjeeierskap eller gjennom avtale.

Kriteriene kommer også til anvendelse på eierskapskjeder, slik at for eksempel såkalte datter-datterselskaper som i sin tur er eid av et morselskaps datterselskap tilhører samme konsern som morselskapet. Eksempler på konsernforhold som oppstår av andre grunner enn aksjemajoritet er dersom aksjonæravtale eller avtale med selskapet sikrer styreflertall. Dette kan skyldes at styrerepresentasjon stilles som krav for ytelse av kreditt. Begrepene konsern, mor- og datterselskap er legaldefinert i [asl/asal §1-3].

Mens andre selskapsformer oppstår ved formell stiftelse, oppstår konsernforhold automatisk i det kriteriene i aksjelovenes §1-3 er oppfylt. Konsernforhold bærer preg av å være en tilstand en gruppe selskaper kan være i, snarere enn en formell selskapsform.

En konsernrelasjon mellom to selskaper kan opphøre på tre måter: Enten ved at morselskapet mister den "bestemmende innflytelsen" (aksjenedsalg og lignende) det hadde, ved selskapsavvikling, eller ved fusjon (aksjelovenes kap.13).

Egenskaper ved konserner

Ved et selskaps bestemmende innflytelse i et annet vil det funksjonelt gå i retning av å fungere som en organisatorisk og økonomisk enhet.

Noen av aksjelovens konsernbestemmelser stadfester ”føderale” trekk ved konsernet. Dvs. at morselskapets dominerende stilling utdypes rettslig. Et eksempel på dette er reglene om konsernintern opplysningsplikt. Annen konsernregulering medvirker til ”konføderative” egenskaper, i og med at de tar sikte på å legge skranker på majoritetseiernes kompetanse. Et eksempel på at "stakeholder" -interesser er gitt forrang, er reglene for ansatterepresentasjon på konsernnivå. Mange av konsernreglene bærer preg av å være laget for å hindre at konsernrelasjoner brukes til å omgå alminnelige selskapsrettslige bestemmelser. Andre grunnleggende konsernspørsmål er ennå ikke avklart. Et tilfelle av det sistnevnte er spørsmålet om det er det enkelte konsernselskap eller konsernet sine interesser som skal legges til grunn ved bedømmelse av om konserninterne transaksjoner er forretningsmessig fundert (denne problemstillingen drøftes ofte som «Rozenblum-doktrinen»).

Eksterne lenker

• Aksjeloven (asl)
• Allmennaksjeloven (asal)