ukrainsk musikkinstrument From Wikipedia, the free encyclopedia
Kobza (ukrainsk: кобза), også kalt bandurka (ukrainsk: бандурка – «små bandura»), er et ukrainsk folkemusikkinstrument av luttfamilien (Hornbostel-Sachs klassifikasjonsnummer 321.321-5 +6), en slektning av den sentraleuropeiske mandoraen. Begrepet kobza har imidlertid også blitt brukt på en rekke andre østeuropeiske instrumenter som er forskjellige fra den ukrainske kobzaen. Bruker av kobza – kobzar.
| Kobza | |||
|---|---|---|---|
 Ukrainsk kobzaer | |||
| Familie | Strengeinstrumenter | ||
| Hornbostel-Sachs klassifisering | 321.32-5 | ||
| Beslektede instrumenter | |||
| Lutt, mandora, torban, bandura, oud, domra | |||
Den ukrainske kobzaen var et tradisjonelt tarmstrengt, luttlignende strengemusikkinstrument med en kropp hugget ut av en enkelt treblokk. Instrumenter med en stavmontert enhet finnes også. Kobzaen har en middels lang hals som kanskje har påknyttede bånd, som vanligvis var laget av tarm. Den var enkeltstrenget (noen ganger også dobbeltstrenget) og strengene ble spilt med fingertuppene eller av og til med et plektrum tredd gjennom en ring plassert på langfingeren.
Begrepet kobza er av tyrkere opprinnelse og er relatert til begrepene kobyz og komuz, antatt å ha blitt introdusert i det ukrainske språket på 1200-tallet med migrasjonen av en betydelig gruppe turkiske mennesker fra Abkhasia som slo seg ned i Poltava-regionen. Det ble vanligvis spilt av en bard eller minstrel kjent som en kobzar (noen ganger i tidligere tider en kobeznik), som ledsager hans resitasjon av episk poesi kalt duma på ukrainsk.
Kobza fikk utbredt popularitet på 1500-tallet, med ankomsten av Hetmanatet (kosakk-staten). Fra 1600-tallet ble begrepet bandura ofte brukt som et synonym for kobza. Begrepet bandura har en latinsk stamtavle og gjenspeiler de økende kontaktene det ukrainske folket hadde med Vest-Europa, spesielt i domstolene til den polske herren. Ukrainske musikere som fant arbeid ved forskjellige tyske domstoler på 1700-tallet ble kalt «pandoristen». En av disse musikerne, Tymofij Bilohradskyj, var en luttelev av Silvius Leopold Weiss og ble senere en kjent luttvirtuos, en hofflutenist, aktiv i Königsberg og St. Petersburg.
På 1700-tallet ble kobzaens øvre rekkevidde utvidet med et tillegg av flere ustoppede diskantstrenger, kjent som «prystrunky», som betyr «strenger på siden», i en psalteri-lignende oppsetning. På begynnelsen av 1900-tallet gikk kobzaen ut av bruk. For tiden er det en gjenoppliving av autentisk folkekobza som spiller i Ukraina, på grunn av innsatsen til «Kobzar-lauget» i Kyiv og Kharkiv. Kobza-vekkelsen hindres imidlertid av fraværet av museumseksemplarer: med unntak av en unik overlevende kobza fra 1600-tallet ved Muzeum Narodowe i Kraków og en kobza fra 1800-tallet, som har blitt pusset opp som en bandura, ved Museum for Teater og Kinematografy, i Kyiv; nesten alle bevis er helt ikonografiske og noen bilder fra 1800-tallet.
Begrepet kobza dukket først opp i polske kronikker som dateres tilbake til 1331 e.Kr. På populært språk ble begrepet Kobza brukt på ethvert regionalt lutliknende instrument brukt av hoffmusikere i Sentral-Øst-Europa. Begrepet ble noen ganger brukt om andre musikkinstrumenter av flere ikke-relaterte typer. Begrepet kobza ble også brukt i historiske kilder og folkesanger som et synonym for bandura på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet i Ukraina. Begrepet ble av og til brukt om sekkepiper og noen ganger for løpebane i Øst - Polen, Belarus og Volyn -regionen i Ukraina.
Den uberørte «starosvitska» banduraen (en variant av gusli, utviklet ca. 1700 tilegnet seg bandura - navnet, men ble ofte referert til som en kobza, på grunn av navnets historiske cachet mens den rumenske kobza eller cobza er en annen type plukket lut.
Begrepet kobza ble også brukt som et synonym i historiske kilder for bandura på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet i Ukraina, og ble til og med brukt om sekkepipe og noen ganger for løpebane i Øst-Polen, Belarus og Volyn -regionen i Ukraina. Etter hvert tilegnet seg den uberørte «starosvitska» banduraen (en variant av gusli, utviklet ca. 1800) banduranavnet, men ble ofte referert til som en kobza, på grunn av navnets historiske cachet. Den rumenske kobzaen eller cobzaen er en annen type plukket lut.
Det er for tiden to forskjellige tilnærminger til kobza-konstruksjon: autentiske rekonstruksjoner uten bånd, produsert av tilhengere for å gjenskape autentiske folketradisjoner, og moderne stiliserte båndinstrumenter basert på en modifisert domra- design. Til dags dato har det ikke vært forsøk på å rekonstruere tidligere fretted kobza på 1700-tallet.
Begrepet kobza ble ofte brukt som et synonym for bandura og begrepene ble brukt om hverandre frem til midten av 1900-tallet. Bruken av begrepet kobza dateres før den første kjente bruken av begrepet bandura.
På samme måte er en «kobzar» en ukrainsk bard og musiker som kan spille kobza, men som også kan spille andre instrumenter i stedet, inkludert bandura. Den internasjonalt kjente kobzaren Ostap Veresaj (1803–1890), regnes i dag som den fremste kobza-spilleren på 1800-tallet til tross for at han omtalte instrumentet sitt som en bandura.
Han var en representant for spilletradisjonen og stoppet strengene langs halsen, men uten bånd. Veresays instrument hadde seks enkle ustoppede strenger montert langs diskantsiden av instrumentet og seks stoppbare strenger trukket langs halsen. Strengene trukket langs halsen og siden plukkes av høyre hånd med venstre hånd som stopper strengene på gripebrettet.
Etter Veresajs død i 1890 falt instrumentet ut av bruk frem til det ble gjenopplivet på 1980-tallet av Mykola Budnyk og eksemplifisert av slike spillere som Volodymyr Kusjpet, Taras Kompanitsjenko, Eduard Drach og Jurij Fedynskyj.
En fretted versjon av kobza ble brukt av Paul Konoplenko-Zaporozhetzj, som spilte inn en plate med kobza-musikk for Folkways. Konoplenko hentet først den frettede kobzaen før revolusjonen i 1917 i Kiev fra Vasyl' Potapenko og spilte på dette instrumentet etter å ha emigrert til Winnipeg i Manitoba i Canada. Konoplenkos instrument hadde åtte strenger trukket langs halsen og fire diskantstrenger trukket på lydplanken. Stemmingen som ble brukt minnet om den syv-strengs russiske gitarstemmingen (åpen G-stemming).
Fretted kobzas ble også utviklet av Mykola Prokopenko, som skrev en doktoravhandling i 1976 om innsatsen for å rekonstruere og gjenopplive den urolige[klargjør] kobza. Prokopenko foreslo at den firstrengede domraen, et instrument som er mye undervist på musikkskoler i Ukraina, men blir betraktet som et russisk folkeinstrument, faktisk ikke ble brukt i Russland, ble erstattet av den frettede kobzaen. Selv om Prokopenkos påstand ikke fant støtte i 1976, er den for tiden[når?] gjenopptatt av musikere i Ukrainas akademiske folkeinstrumentbevegelse, spesielt ved Kyiv-konservatoriet.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
