Svartnakkepirol (Oriolus chinensis) er en sangfugl i pirolfamilien (Oriolidae) og tilhører ordenen spurvefugler. Arten er utbredt i store deler av Asia, avhengig av årstiden.
| Svartnakkepirol | |||
|---|---|---|---|
.jpg) O. c. maculatus (hann)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Oriolus chinensis L., 1766 | |||
| Synonymi | |||
| Oriolus indicus | |||
| Populærnavn | |||
| svartnakkepirol, kinapirol | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Spurvefugler | ||
| Gruppe | Sangfugler | ||
| Familie | Pirolfamilien | ||
| Slekt | Oriolus | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | skog, plantasjer, parker og hager | ||
| Utbredelse: | Sørøst-Asia nord til Øst-Sibir | ||
| Inndelt i | |||
|
Se liste i teksten! | |||
Taksonomi
.jpg)
Pirolene deles ofte inn i klader, etter evolusjonær opprinnelse. Svartnakkepirolen inngår i klade IV; gule piroler fra Asia og Afrika (som ikke er inkludert i klade III). Kladen er trolig polytomisk med kladene II og III. Studier indikerer dessuten at O. chinensis trolig er en polyfyletisk art, så man må påregne endringer blant underartene når disse blir nærmere studert.[1]
Beskrivelse
Svartnakkepirol måler cirka 23–28 cm og veier typisk 65–100 g.[2]
Svartnakkepirolen likner på både vanlig pirol (O. oriolus) og gullpirol (O. auratus), som tilhører samme klade. Fjærdrakten er hovedsakelig tilnærmet signalgul og sort, med kraftig markert sort øyestripe som fortsetter over i et svart nakkefelt (som er opphavet til det norske navnet). Kjønnene er nokså like, men hunnen har lys olivengrønn overside og gråsort nebb. Hannen har rødrosa nebb. Nebbet er dessuten kraftigere enn hos vanlig pirol og gullpirol, men det varierer med underarten.[2]
Arten eksisterer i kraft av 20 underarter, som alle varierer litt i pigmenteringen. Variasjonene dreier seg i hovedsak om innslaget av sort på hodet, vingene og stjerten, men det kan også være små forskjeller i størrelse og fargen på nebbet, vingestørrelsen og i den generelle størrelsen på fuglene.[2]
Atferd
Svartnakkepirolen er ikke en sann trekkfugl, fordi bare deler av populasjonen trekker, mens resten opptrer som standfugler. Den eter mest frukt og bær.
Underarter og utbredelse
Alle underartene og deres utbredelse er i henhold til Handbook of the Birds of the World.[2]
- O. c. diffusus Sharpe, 1877 (tidligere kjent som O. c. indicus), Amur, Korea, Øst-Kina (øst fra det vestre Sichuan og Yunnan) og Hainan, inkludert det sørvestre Myanmar, Nord-Laos og Taiwan. Overvintrer hovedsakelig i Bangladesh, Myanmar, Thailand og det sørlige Indokina
- O. c. andamanensis Beavan, 1867, Andamanene
- O. c. macrourus Blyth, 1846, Nikobarene
- O. c. maculatus Vieillot, 1817, det ekstremt søndre Thailand, Malayahalvøya, Singapore, Sumatra, Bangka, Belitung, Java og Bali
- O. c. mundus Richmond, 1903, Simeulue og Nias utenfor Vest-Sumatra
- O. c. richmondi Oberholser, 1912, Siberut og Pagai utenfor Vest-Sumatra
- O. c. sipora Chasen & Kloss, 1926, Sipura utenfor Vest-Sumatra
- O. c. lamprochryseus Oberholser, 1917, Karamian og Masalembu øst i Javasjøen
- O. c. insularis Vorderman, 1893, Sapudi, Raas og Kangean i Balisjøen
- O. c. chinensis L., 1766 (nominatformen), de nordlige og vestlige Filippinene
- O. c. yamamurae Nagamichi Kuroda, 1927, de sentrale og sørlige Filippinene (Tablas, Romblon, Sibuyan, Masbate, Panay, Samar, Negros, Cebu, Bohol, Leyte, Basilan, Mindanao og omliggende småøyer)
- O. c. suluensis Sharpe, 1877, Suluøyene i de sørvestre Filippinene
- O. c. melanisticus A. B. Meyer & Wiglesworth, 1894, Talaudøyene (Karakelong, Salibabu, Kaburuang) sør for Filippinene
- O. c. sangirensis A. B. Meyer & Wiglesworth, 1898, de nordre Sangirøyene nord for Sulawesi
- O. c. formosus Cabanis, 1872, de søndre Sangirøyene og Mayu øst for det nordøstre Sulawesi
- O. c. celebensis Walden, 1872, Sulawesi og omkringliggende øyer (Talisei, Bangka, Lembeh, Kabaena, Muna, Butung, Tanakeke), inkludert Togianøyene
- O. c. stresemanni Neumann, 1939, Peleng i Banggaiøyene
- O. c. frontalis Wallace, 1863 , Taliabu i Suluøyene
- O. c. boneratensis A. B. Meyer & Wiglesworth, 1896, øyene (Kayuadi, Tanahjampea, Kalao, Bonerate, Kalaotoa, Madu) i Floressjøen og Tukangbesi i Bandasjøen
- O. c. broderipi Bonaparte, 1850, De små Sundaøyer (Lombok, Sumbawa, Komodo, Rinca, Sumba, Flores, Paloe, Besar, Lembata, Pantar, Alor)
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
