From Wikipedia, the free encyclopedia
Keramiske materialer, også kalt keramer, er et begrep som dekker uorganiske ikke-metalliske materialer som er dannet under oppvarming. Ordet er avledet av gresk κεραμικός (keramikos), «pottemakerleire».
Keramer kan deles i tre hovedkategorier:
Den tidligste kjente bruken av keramer er så langt tilbake som 4000 f.Kr. da det ble benyttet for å lage byggestener og primitive kjøkkenutstyr. Inntil 1960 var keramer hovedsakelig produsert med tradisjonell leire som råstoff, og omdannet til keramikk, teglstein, fliser, fajanse, porselen og lignende, samt sementer og glass.
Mange keramer er harde, porøse og sprø. De er dermed slitesterke i bruk, men svake for mekaniske støt og sjokk. Studiet og utviklingen av keramer omfatter metoder for å løse utfordringene ved slike materialegenskaper, øke materialene bruddstyrke og finne fram til nye anvendelser.
På 1960-tallet ble det utviklet keramiske materialer forsterket ved aluminiumsoksid som ga økt bøyestyrke. Senere erstatninger eller tilskudd av spinell (MgAl2O4), zirkoniumoksid (ZrO2) og yttriumoksid har gitt stadig sterkere konstruksjonskeramer.[1]
Nyere anvendelser er innen brenselceller, gasspermeable membraner, diffusjonsbelegg, korrosjonsbeskyttende skikt, termiske barrierebelegg, optiske materialer, og tannrestaurering (f.eks. CEREC).
Naturlige råstoff:
Halvfabrikata oksider:
Keramer:
Norge hadde i 2006 totalt 17 større bedrifter som produserer keramer til ulike formål. I tillegg kommer to store produsenter av silisiumkarbid som er et viktig keramisk råstoff. I alt sysselsatte disse 17 bedriftene 1782 personer, omsatte for 2.833 milliarder kr og produserte 483 000 tonn materialer.[2]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.