From Wikipedia, the free encyclopedia
Juan Nepomuceno Fernández Lindo y Zelaya (kjent som Juan Lindo) (16. mai 1790 – 23. april 1857) var en konservativ mellomamerikansk politiker, provisorisk president av El Salvador fra 1841 til 1842, og den første etter oppløsningen av Den mellomamerikanske føderasjon. Deretter president av Honduras fra 1847 til 1852.
| Juan Lindo | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Juan Nepomuceno Fernández Lindo y Zelaya, Juan Lindo y Zelaya 16. mai 1790  Tegucigalpa (Comayagua Intendancy, Det spanske imperiet) | ||
| Død | 23. apr. 1857 (66 år) Lampira department | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat | ||
| Utdannet ved | Universidad de San Carlos de Guatemala | ||
| Parti | Conservative Party of Central America | ||
| Nasjonalitet | Spania Den mellomamerikanske føderasjon El Salvador Honduras | ||
| El Salvadors president | |||
| 2. februar 1847 – 1. februar 1852 | |||
| Forgjenger | Nytt embete | ||
| Etterfølger | José Escolástico Marín | ||
| President i Honduras | |||
| 7. januar 1841 – 28. juni 1841 | |||
| Forgjenger | Ministerråd | ||
| Etterfølger | Francisco Gómez | ||
Lindo ble født i 1790 i Tegucigalpa i Honduras i en landeierfamilie. I 1814 ble han advokat (licenciado en derecho) ved Universidad de San Carlos i Guatemala. Etter eksamen arbeidet han for det spanske regimet. Etter at Mellom-Amerika løsrev seg fra Spania ble han i 1821 intendente (embetsmann) for provinsen Comayagua (i dagens Honduras). Han var en av de som fremmet annektering av Mellom-Amerika til det meksikanske keiserriket til Agustín de Iturbide, som Lindo foretrakk framfor Guatemala.
Han ble valgt delegat til Honduras lovgivende forsamlingen i 1826. Det påfølgende året hjalp han konservative José Justo Milla i dennes nederlag overfor den honduranske statssjef Dionisio de Herrera. Han ble delegat for den konstituerende forsamling som ble sammenkalt i juni 1838 hvor han representerte de konservative. Fra sin posisjon i forsamlingen fremmet han Honduras’ adskillelse fra den mellomamerikanske føderasjon i oktober 1838.
I 1840 reiste Lindo til El Salvador hvor han med støtte fra general Francisco Malespín ble statsråd fra oktober 1840 til januar 18141. Deretter ble han valgt til midlertidig statssjef av staten El Salvador fra 7. januar 1841 til 22. februar 1841, etterfulgte oberst Antonio José Cañas Quintanilla. Fra 22. februar 1841 til 1. februar 1842 var han president av staten. Overgangen i februar 1841 kom da den lovgivende forsamling erklærte El Salvador som uavhengig av den mellomamerikanske føderasjon.
Den 16. februar 1841 utstedte den lovgivende forsamling et dekret som etablerte Universitetet i El Salvador. Lindo beordret etableringen av skoler i alle landsbyer og dalfører i landet som hadde minst 150 innbyggere. Han beordret også at de lokale myndighetene skulle bli bøtelagt om de ikke etablerte skoler.
I 1842 reiste han tilbake til Honduras og etablerte seg i Comayagua. Etter at general Francisco Ferrera avslo å bli president, valgte forsamlingen i Honduras Lindo til konstitusjonell president, en posisjon han utøvde fra 12. februar 1847 til 4. februar 1848. I løpet av hans tid etablerte Universitetet i Honduras (Universidad Nacional Autónoma de Honduras) og kunngjorde en ny konstitusjon. I henhold til den nye konstitusjonen ble han valgt til en ny periode som varte til 1. februar 1852.
I hans andre regjering i Honduras gjorde general José Santos Guardiola, utpekt av Lindo, opprør i Tegucigalpa mot nasjonalforsamlingen med den hensikt å ta general Ferrera og Don Coronado Chávez til fange, ettersom disse drev intriger mot Lindo. Felipe Bustillo, som hadde tatt over regjeringsfunksjonene fra Lindo, flyktet til Copán, og Lindo kunne fortsette som president. Ferrera og Chávez flyktet til El Salvador. Guardiola gjorde senere opprør mot Lindo, men ble beseiret og dro i frivillig landflyktighet.
Lindo signerte en allianse med president Doroteo Vasconcelos av El Salvador med den hensikt å erklære krig mot regjeringen av Guatemala, ledet av Rafael Carrera. Allierte tropper invaderte guatemalansk område, men ble beseiret av Carrera i slaget ved La Arada den 2. februar 1851. Som den mest alvorlige trusselen mot Guatemalas frihet og selvstendighet som en republikk, var denne militære seieren den viktigste i landets historie som uavhengig stat. Resultatet av seieren ble Guatemalas dominans i Mellom-Amerika sikret og markerte også begynnelsen av Rafael Carreras posisjon som president på livstid.
Lindos posisjon ble tilsvarende svekket. Mot slutten av hans andre periode overtok general José Trinidad Cabañas som president. Lindo trakk seg tilbake fra politikken og etablerte seg i byen Gracias i departementet Gracias a Dios hvor han døde i 1857.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
