Remove ads
«Jødespørsmålet» var et politisk uttrykk som opprinnelig henviste til spørsmålet om jødenes integrasjon eller assimilasjon i de kristelige samfunnene i Vest-Europa. Det omfattet blant annet spørsmål om jødene skulle få sivile og politiske retter på linje med kristne borgere, om vanlig skolegang ville gjøre jødene mer lik ikke-jøder, og om jødiske soldater var lojale mot makthavere og nasjonalstaten.
Den eldste kjente bruken av uttrykket er fra debatten i Storbritannia om statsborgerloven (Bill of Naturalization) i 1753, også kjent som «jødeloven» (Jew Bill). Jødespørsmålet var fra 1700-tallet en del av en bredere diskusjon i opplysningstiden. I Tyskland gikk debatten særlig mellom Moses Mendelsohn og Johann Caspar Lavater, i Frankrike mellom Isaac de Pinto og Voltaire. Debatten nådde et klimaks i 1781 med Christian Wilhelm Dohms Über die bürgerliche Verbesserung der Juden der Dohm argumenterte for at jødene burde få borgerretter. Debatten i opplysningstiden hadde til dels som premiss at jødenes atferd og livsstil var et problem.[1]
«Jødespørsmålet» har vært et viktig tema i antisemittisk propaganda.[2][3] I nazistenes rasistiske ideologi og under Hitlers regime i Tyskland fra 1933 til 1945 var «løsningen» av jødespørsmålet blant annet utvandring og forflytning.[4] «Den endelige løsning» ble og blir brukt om planene for det allerede pågående holocaust, det tredje rikes forsøk på å utrydde de europeiske jødene.[5][6][7][8][9] I Norge var «jødespørsmålet» oppe blant annet i forbindelse med opphevelsen av jødeparagrafen i grunnloven på midten av 1800-tallet.[10]
Remove ads
Ifølge Holocaust-forskeren Lucy Dawidowicz var begrepet «Det jødiske spørsmål» da det ble introdusert i Vest-Europa et nøytralt begrep for den rolle den jødiske tilstedeværelsen og kulturelle særpreg hadde i forhold til den nasjonsbyggingen og etablering av nasjonalstatene, hvor nasjonalfølelse og dermed også nasjonalisme etter hvert ble viktig og forsterket av denne politiske prosessen.[11]
En tidlig bruk av begrepet var allerede på 1700-tallet da det britiske parlamentet diskuterte jødiske statsborgerskapsloven i 1753.[12] Ifølge Otto Dov Kulka[13] ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, ble begrepet vanlig utover på 1800-tallet da det ble brukt i diskusjoner knyttet til den jødiske frigjøring og likestilling med hensyn til borgerrettigheter i Tyskland (Judenfrage).[12]
I boken Die Judenfrage[14] fra 1843 hevdet Bruno Bauer at jødene bare kan oppnå politisk frihet dersom de forlater sin religiøse overbevisning, siden politisk frihet forutsetter en sekulær, ikke-religiøs stat som ikke har rom for sosiale identifikasjoner som religion.
Karl Marx skrev i artikkelen «Om jødespørsmålet» at statlig diskriminering av jødene ville forsvinne av seg selv når samfunnet frigjøres fra jødedommen (pengedyrkelsen).[15]
Theodor Herzls bok Der Judenstaat («Jødestaten)», den politiske sionismen hovedbok, hadde undertittelen Versuch einer modernen Lösung der Judenfrage («Forsøk på en moderne løsning på jødespørsmålet»).[1]
Remove ads
Dreyfus-saken satte den politiske debatten omkring den jødiske lojaliteten til de europeiske nasjonalstatene på spissen, hvor noen tok til orde for fullstendig assimilering av den jødiske befolkningen, mens andre, som Theodor Herzl, tok til orde for en egen jødisk og sionistisk stat.[16]
I årene fra 1880 og fram til etter første verdenskrig emigrerte millioner av jøder fra pogromer i Øst-Europa og til Vest-Europa og USA. Forestillingen om at den jødiske tilstedeværelsen i Europa var et problem som måtte løses, ble etter hvert tatt opp av og videreutviklet av jødefiendtlige miljøer i Europa utover på 1900-tallet. Synet på dette som et problem ble forsterket under de sosiale vanskelighetene og nøden etter første verdenskrig.
De tyske nasjonalsosialistene gjorde den jødiske tilstedeværelsen som en del av dolkestøtlegenden, og gjorde fiendebildet av jødene til en del av sin politiske retorikk før den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen, og senere som en del av sin politikk i det nasjonalsosialistiske Tyskland før og under andre verdenskrig.
Mens den tidligere debatten omkring Jødespørsmålet var knyttet til utøvelse av jødisk kultur, gjorde nasjonalsosialistene dette hovedsakelig til et etnisk og biologisk spørsmål.[trenger referanse] Den norsk antisemitten Halldis Neegård Østbye mente jødespørsmålet handlet om rase og nasjonalitet. Østbye knyttet det til antisemittiske forestillinger om at jødene er spesielt griske og trekker i trådene i kulissene gjennom mektig finanskapital.[3] En jøde var for dem en fiende i kraft av sin fødsel, og ikke utfra sin livsførsel. Av den grunn skilte ikke nasjonalsosialistene på jødisk religiøsitet og folk av jødisk bakgrunn som hadde konvertert til kristendommen.[trenger referanse]
Den biologiske tilnærmingen kom til uttrykk i Nürnberglovene fra 1935. Den nasjonalsosialistiske biologisk baserte rasetenkningen og menneskesyn førte som konsekvens til «Den endelige løsningen» og Holocaust, planen for og gjennomføringen av masseutryddelsen av europeiske jøder.
Remove ads
- Zur Judenfrage (Om jødespørsmålet), et skrift fra 1843 der Karl Marx kritiserer den unghegelianske filosofen Bruno Bauers skrift Die Judenfrage fra samme år
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads