From Wikipedia, the free encyclopedia
IBM Personal Computer, eller IBM PC, var den første datamaskinen som tilhørte det som kalles for IBM PC-kompatibel maskinvareplattform. Det er IBMs modell nummer 5150, og ble introdusert den 12. august 1981. Den ble satt sammen av en gruppe med ingeniører under ledelse av Don Estridge fra divisjonen IBM Entry Systems i Boca Raton i Florida.
| IBM Personal Computer | |||
|---|---|---|---|
 Modell 5150 (modell 5151) og IBM PC-tastatur | |||
| Produsent | IBM | ||
| Utgitt | 12. august 1981 | ||
| Type | Hjemmedatamaskin | ||
| Skjermstørrelse | Monokrom skjerm | ||
| Prosessor | Intel 8088 | ||
| Prosessor-hastighet | 4.77 MHz | ||
| Minne | 16 kB ~ 256 kB | ||
| Operativsystem (OS) | IBM BASIC / PC-DOS 1.0 CP/M-86 UCSD p-System | ||
Sammen med begreper som «mikrokomputer» og «hjemmekomputer» var begrepet «personlig komputer» (forkortet til PC, uttalt pese) allerede i bruk før 1981. Så tidlig som i 1972 bygde Xerox PARC en personlig datamaskin med navn Alto, men på grunn av den dominerende posisjonsn IBM Personal Computer fikk i markedet ble begrepet PC knyttet til IBMs maskin, samt andre kompatible maskiner.
IBM Norge begynte ikke å markedsføre maskinen seriøst før rundt 1983, men fra slutten av 1984 ble den et viktig produkt for selskapet og et voksende antall partnere og forhandlere.[1]
Elektroniske kalkulatorer som kunne programmeres ble produsert av Hewlett Packard, og hadde innen 1972 utviklet seg til komputeren HP 9830 med programmeringsspråket BASIC installert. I 1975 utga IBM sin egen IBM 5100. Det var et komplett system som kunne programmeres i BASIC eller APL. Den hadde en liten innbygget CRT-skjerm, tastatur og en båndstasjon for å lagre data. Den var også meget kostbar — opptil 20 000 amerikanske dollar. Den var særskilt designet for å løse vitenskapelige problemer, ikke for forretnings- eller hjemmebruk.[2] Da PC-en ble introdusert i 1981, var den opprinnelig designet som IBM 5150, noe som plasserte den i firmaets 5100-serie, men dens fysiske arkitektur stammet ikke direkte fra IBM 5100.
Den opprinnelige rekke med PC-er var en del av IBMs strategi for å komme seg inn i markedet for små personlige hjemmekomputere som da var dominert av Commodore PET, familien av Atari 8-bit, Apple II, Tandy Corporations TRS-80ere og ulike datamaskiner med operativsystemet CP/M.[3]
Framfor å følge den vanlige designprosessen hos IBM, ble en egen gruppe nedsatt med autoritet til forbigå de ordinære restriksjonene i selskapet for å få en teknologi ut på markedet så raskt som mulig. Tiltaket ble gitt kodenavnet Prosjekt Sjakk («Project Chess») hos divisjonen IBM Entry Systems ved Boca Raton i Florida. Gruppen besto av tolv mennesker ledet av Don Estridge sammen med sjefdesigner Lewis Eggebrecht.[4] De greide å utvikle PC-en i løpet av et år. For å oppnå dette, besluttet de først å bygge maskinen med deler fra «hyllevarer» fra ulike originale utstyrsleverandører (OEM-er) og land. Tidligere hadde IBM alltid utviklet sine egne komponenter. For det andre, grunnet tidsrammene og kostnadene, besluttet gruppen også å benytte hyllevarer framfor å utvikle egne skjermer og printere hos IBM. En IBM-skjerm hadde blitt utviklet tidligere hos IBM Japan, foruten at det også eksisterte en skrivermodell fra Epson. Av den grunn besto den unike IBM PC av tekniske deler som var ordinære industrivarer, som ble satt sammen av gruppen sammen til et systemenhet med et tastatur.[5] Man besluttet også å satse på en åpen arkitektur, slik at andre produsenter kunne produsere maskinen og selge periferutstyr og kompatibelt programvare uten å måtte kjøpe lisenser. I tillegg solgte IBM en teknisk manual for IBM PC-en som inkluderte komplette skjematiske tegninger over maskinens kretsløp, en gjengivelse av kildekoden til ROM BIOS, og annen ingeniør- og programmeringsinformasjon.[6]
Den 12. august 1981 annonserte IBM sin PC. Seks uker senere, ved datamessen COMDEX (forkortelse for Computer Dealers' Exhibition), hadde Tecmar, en amerikansk produsent av ulikt datautstyr, 20 PC-produkter klare for salg. Disse produktene inkluderte utvidelse for dataminne, IEEE-488, datasamler, og understell for ytterligere PC-utvidelser.[7][8] Begynnerprisen for en IBM PC ble satt til 1 565 dollar for kun en enkel konfigurasjon uten diskdrivere.[9]
På denne tiden hadde Don Estridge og hans gruppe vurdert å bruke IBMs egen prosessor, en IBM 801 som var en tidlig RISC-CPU, og et tilhørende operativsystem som hadde blitt utviklet ved Thomas J. Watson Research Center i Yorktown Heights i New York. 801-prosessoren var betydelig større og kraftigere enn den langt mer ordinære Intel 8088, og operativsystemet var langt mer avansert enn operativsystemet DOS 1.0 fra Microsoft, som til sist ble valgt. Ved å gå bort fra en løsning som hadde sin opprinnelse innenfor selskapet, gjorde gruppen sitt arbeid langt lettere og forhindret forsinkelser, men de endelige konsekvensene av denne beslutningen hadde langt større virkninger enn IBM hadde forutsatt. IBM hadde nylig utviklet den såkalte Datamaster forretningskomputer som også benyttet en prosessor fra Intel og generelt periferutstyr. Kjennskapen til disse mikrobrikkene (integrert kretser) og den generelle tilgjengeligheten av Intels 8088-prosessor var en beslutningsfaktor for valget av prosessor for det nye produktet. Selv de 62-pinners kortplasser for utvidelser på hovedkortet ble designet for å være lik de kortplassene som Datamaster benyttet. Forsinkelser grunnet den interne utviklingen av programvare for Datamaster påvirket også gruppen til en raskere utviklingsprosess for PC-en, og med offentlig tilgjengelig teknisk informasjon for å oppmuntre tredjeparts utviklere.[10]
Andre fabrikanter foretok reverse engineering, «omvendt ingeniørkunst» (prosessen å plukke en teknisk installasjon fra hverandre bakfra for å finne ut hvordan det virker) av BIOS (det program som er innebygget i hovedkortet og som kjøres når datamaskinen slås på). Grunnen var de ønsket å produsere sine egne funksjonelle kopier som ikke brøt med IBMs rettigheter. Columbia Data Products var den første produsenten som introduserte den første IBM-PC-kompatible komputer i juni 1982 – det vil si en ren kopi av IBMs egen maskin. I november 1982 annonserte Compaq Computer Corporation sin Compaq Portable, den første portable IBM-PC-kompatible datamaskin. De første modellene var leveringsklare i mars 1983.
Straks IBMs PC ble en kommersiell suksess, kom produktet til den vanlige IBM-kontrollen hvor selskapets tradisjon med å «rasjonalisere» produktlinjene ved bevisst å begrense ytelsen på lavprismodellen for å forhindre dem fra å redusere inntektene fra modeller i høyere prisklasser.
Suksessen med IBMs datamaskin førte til at andre selskaper utviklet kopier av IBM PC-en, noe som igjen førte til at eksempelvis periferiutstyr som disketter ble markedsført som «IBM-format». En IBM PC-klone kunne bli bygget fra hyllevare av hvem som helst, men BIOS-en krevde omvendt ingeniørkunst. Selskaper som Phoenix Software Associates, American Megatrends, Award og andre greide å konstruere BIOS-er som virket akkurat som IBMs, men uten å bryte med firmaets rettigheter. Dermed var IBM PC blitt en industristandard.
Databutikker som ComputerLand og Sears Roebuck gikk i partnerskap med IBM i begynnelsen av utviklingen. IBMs leder for salg og markedsføring, H.L. ('Sparky') Sparks, støttet seg på disse engrosforhandlerne for viktig kunnskap om markedet. Computerland og Sears ble de viktigste utløpsårene for det nye produktet. Mer enn 190 Computerland-butikker eksisterte på denne tiden i USA, mens Sears var i prosessen å skape en håndfull komputersentre i sine butikkjeder for å selge det nye produktet. Dette sørget for at IBM fikk utstrakt distribusjon over hele USA.
Alle IBM personlige datamaskiner er generelt programvarekompatible bakover med hverandre, men alle programmer vil fungere på alle maskiner. En del programmer var tidssensitive i en særskilt hastighetsklasse. En del maskiner ble derfor utstyrt med en egen turboknapp for å overkomme dette problemet. Eldre programmer dro heller ikke fordel av nyere standarder med høyere oppløsning og flere farger på skjermen mens en del nyere programmer faktisk krevde nyere skjermkort.[11] Alle maskiner knyttet skjermen til PC-en via et skjermkort på hovedkortet, og nyere skjermkort kunne enkelt settes i eldre maskiner. Noen få programmer, vanligvis de aller tidligste, ble skrevet for og krevde en spesifikk versjon av IBMs originale BIOS ROM.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
