Hurtigløp på skøyter er en idrettsgren hvor utøverne konkurrerer om å gå på skøyter på isen så fort som mulig. Betegnelsen brukes spesielt om den grenen av skøytesporten der løperne starter parvis i delte baner på en rundbane, der løperne rangeres etter tid (og eventuelt sammenlagt poengsum etter 4 løp).
Andre former for skøyteløp, er kortbaneløp og langløp (maraton). I begge disse øvelsene starter løperne sammen og rekkefølgen over målstreken avgjør.
På norsk brukes betegnelsen hurtigløp på skøyter om konkurranser på en lang rundbane (400 m). I enkelte engelsktalende områder skilles det mellom long track speed skating og short track speed skating (kortbaneløp). Det internasjonale skøyteforbundet, ISU, som er det øverste organ for begge grener, bruker imidlertid betegnelsene speed skating og short track speed skating,[1] og det er også disse betegnelsene som brukes av IOK i det olympiske programmet.[2]
Historie
Arkeologiske studier tyder på at det i mer enn 4000 år har vært brukt skøytelignende fottøy for å ta seg frem over isen. Den første typen skøyter var leggbein fra storfe som ble slipt og bearbeidet og bundet fast til skoen, såkalte islegger.[3] Ifølge Snorre mente Øystein Magnusson at det ikke var noen som kunne kappes ham i å gå på islegger, mens broren Sigurd Jorsalfare «ikke [gikk] bedre enn et naut».[4]
Den første kjente konkurransen ble holdt i England i 1763, og på 1800-tallet ble det holdt konkurranser i både England, Nederland, Norge, Tyskland og i Nord-Amerika. Trijntje Pieters Westra vant i 1805 det første offisielle hurtigløp på skøyter for kvinner i Nederland.[5] Norges første organiserte skøyteløp ble holdt av Christiania Turnforening på sjøisen utenfor Akershus festning den 1. mars 1863 med 10 000 tilskuere. Året etter ble Christiania Skøjteklub stiftet, sannsynligvis den eldste skøyteklubben i verden.[3][6]
I 1884 ble Axel Paulsen utropt til «The Amateur Champion Skater of the World» etter å ha vunnet et løp over 25 engelske mil i New York. Denne tittelen forsvarte han året etter etter en duell mot den nederlandske mesteren Renke van der Zee over 3 engelske mil i Frognerkilen den 26. februar 1885.[7] Det skal ha vært 30 000 tilskuere tilstede på dette arrangementet.
I årene 1889 til 1892 ble det invitert til verdensmesterskap i Amsterdam, men det var først i 1891 man klarte å kåre en vinner i amerikaneren Joseph F. Donoghue; mesterskapene i 1889 og 1890 endte uavgjort fordi ingen løper klarte å vinne 3 distanser. I 1892 ble mesterskapet avlyst pga. mildvær.[8]
I juli 1892 ble det internasjonale skøyteforbundet, ISU, stiftet i Scheveningen i Nederland, dog uten norsk representasjon. Her ble det satt ned konkurranseregler for skøyteløp; bl.a ble de metriske klassiske distansene 500 m, 1 500 m, 5 000 m og 10 000 m innført, og 400 m-banen ble gjort til standard.[9] I 1893 ble det første offisielle verdensmesterskapet avholdt på Museumsplein i Amsterdam, med nederlandske Jaap Eden som vinner.
Norges Skøyteforbund (NSF) ble stiftet 27. februar 1893 og er Norges nest eldste særforbund. Arbeidernes Idrettsforbund (stiftet 1924, slått sammen med Norges Landsforbund for Idræt til Norges Idrettsforbund i 1940) hadde også hurtigløp som en av sine viktigste idretter.
Konkurranseform
I hurtigløp på skøyter starter løperne parvis i adskilte baner, og det konkurreres på tid. Det konkurreres både på enkeltdistanser og sammenlagt over flere løp. I enkeltdistansekonkurranser er det den løperen med best tid på distansen som vinner. I sammenlagtkonkurranser gås det flere løp, og i hvert av løpene blir løperens tid omregnet til gjennomsnittlig 500 m-tid og summert. Vinneren er den løperen som har fullført alle distansene med lavest totalpoengsum.[10]
Distansene som gås i hurtigløp på skøyter er 100 m, 500 m, 1 000 m, 1 500 m, 3 000 m, 5 000 m og 10 000 m.[11] I lokale og nasjonale løp gås det gjerne andre distanser i ungdomsklassene, f.eks. 400 m, og det registreres også uoffisielle verdensrekorder over 1 engelsk mil og timesløp.
Under allround-konkurranser gås distansene 500 m, 3 000 m, 1 500 m og 5 000 m for kvinner (liten firkamp), og 500 m, 5 000 m, 1 500 m og 10 000 m for menn (stor firkamp). I sprint-konkurranser over to dager gås distansene 500 m, 1 000 m, 500 m og 1 000 m (sprintfirkamp).
Lagkonkurranse
Lagkonkurransen er en relativt ny konkurranseform i hurtigløp på skøyter. Løpet arrangeres normalt som et forfølgelsesløp der hvert lag består av 3 (eller 4) løpere som går sammen. Lagene starter samtidig midt på langsiden på hver side av banen. Under lagkonkurransen går det bare med en løpebane (dvs. kun innersvinger). Lagets sluttid bestemmes av tredje løper i mål.[12] I internasjonale mesterskap og verdenscup er det 3 løpere på hvert lag, der damene går 6 runder og herrene går 8 runder.
Stafett er en annen konkurranseform i ISUs reglement, men dette er en øvelse som ikke er mye brukt.
Kvartettstart
Normalt går to og to løpere parvis, men under enkelte stevner kan løpene organiseres som såkalt kvartettstart, der to par går samtidig. Dette gjøres ved at ett av parene starter først. Når disse har kommet av gårde kalles det andre paret frem til start, og disse sendes av gårde når det første paret har gått ca. en halv runde. Dersom det blir feilstart i det andre paret i kvartetten, må dette paret vente til første par har passert før startprosedyren kan gjentas.[13]
Banen
En standardbane for hurtigløp på skøyter er i henhold til ISUs regelverk en rundbane med to konkurransebaner og en total lengde mellom 333 1/3 m og 400 m. Banens kurver er på 180° der indre banes radius er mellom 25 m og 26 m. Konkurransebanenes bredde er 4 m. På den ene langsiden (vekslingssiden) skal det være et krysningsfelt over hele langsidens lengde.[14]
Til internasjonale mesterskap skal banen være 400 m lang, og ha en (minst) 4 m bred oppvarmingsbane innenfor indre bane.[15] I olympiske leker er det i tillegg krav om at banen skal være innebygd.[16]
Konseptet med to adskilte konkurransebaner i en rundbane med krysning på den ene langsiden ble utviklet på Hamar i 1880-årene, og fikk navnet Hamar-systemet.[17]
Oppmåling og merking
Konkurransebanene avgrenses av malte punkter i isen. I svingene brukes også gummiklosser; disse er plassert med 50 cm mellomrom de første 15 m av svingen, og med 2 m mellomrom i den resterende delen. Det brukes ikke gummiklosser på langsidene. Inngangene til svingene markeres med en 20–25 cm høy kjegle.[18]
Snøkanter brukes fortsatt til en viss grad på utendørsbaner, men på grunn av faren for at snøen kan fryse fast i isen, er ikke dette hensiktsmessig når det er mildt i været.
Banen måles en halv meter inn i banen.[19] Banens totale lengde er den lengden en løper går når han tilbakelegger en runde med veksling, det vil si lengden av to langsider, en innersving og en yttersving, samt den ekstra distansen man bruker av å gå diagonalt på vekslingssiden; på en normalbane tilsvarer dette 7 cm.
- På 400 m-bane med innersving-radius 25 m, er langsidene 113,57 m lange
- På 400 m-bane med innersving-radius 25,5 m, er langsidene 112,00 m lange
- På 400 m-bane med innersving-radius 26 m, er langsidene 110,43 m lange
Alternative banelengder
Utover standardbanen gir ISUs reglement åpninger for alternative banelengder for hurtigløp på skøyter. Kravene er at banen skal være minst 200 m lang, en svingradius i indre bane på 15 m, et krysningsområde på 40 m og bredde på løpsbanene 2 m.[20]
Funksjonærer
Ved offisielle skøytestevner skal det være forskjellige funksjonærer for å bevare fair play og for å påse at konkurransereglene blir fulgt. Disse funksjonærene er fire hovedfunksjonærer utnvent av arrangørforbund: overdommer (tidligere kalt oppmann) og dens assistent samt starter og dens assistent. I tillegg er det flere banedommere (svingdommere, måldommer og vekslingskontrollør), og ved stevnet er det også behov for tidtakere, rundeanviser og protokollfører.[21]
Mesterskap
Følgende verdensmesterskap på skøyter blir avholdt årlig:
- VM allround er blitt arrangert siden 1889 for menn, siden 1936 for kvinner. Frem til og med 1995 var dette separate arrangementer, siden har disse blitt avholdt samtidig. VM-arrangementene i årene 1889-1892 var uoffisielle mesterskap, men har i ettertid blitt gjort offisielle.
- VM sprint for damer og menn ble arrangert første gang i 1970. Fra 1972 fikk disse arrangementene offisiell status.
- VM enkeltdistanser for damer og menn ble arrangert første gang i 1996. Dette holdes ikke i år med olympiske leker.
Hurtigløp på skøyter har vært olympisk gren siden oppstarten av vinterlekene i 1924. Kvinnene kom med først i 1960 (i 1932 var hurtigløp for kvinner oppvisningsgren). Hurtigløp på skøyter skulle være på programmet under OL i Berlin i 1916, men disse lekene ble avlyst på grunn av første verdenskrig. Under OL konkurreres det på enkeltdistanser, men i 1924 ble det også utdelt sammenlagtmedaljer.
EM allround har blitt arrangert siden 1891 for menn og siden 1970 for damer. Frem til og med 1989 var dette separate arrangementer.
Verdenscup
Verdenscupen på skøyter er en serie av internasjonale skøytekonkurranser som årlig arrangeres av det internasjonale skøyteforbundet (ISU). Sesongen 1985/86 ble Verdenscupen på skøyter startet med det første offisielle stevnet arrangert 23. – 24. november 1985 på Leangen Kunstis, i Trondheim. Til å begynne med var ikke verdenscupen veldig populær verken blant løpere eller publikum.
Fra sesongen 2009/10 konkurrerer løperne i fire grener, 500 m, 1000 m, 1500 m og langdistanser (5000 m og 10 000 m for menn, 3000 m og 5000 m for kvinner). I tillegg konkurrerer nasjonslag i lagtempo. Det er ingen samlet verdenscup slik som i alpint og langrenn. 100 m var verdenscupdistanse i seks sesonger fra 2003/04-sesongen, men eksperimentet ble avsluttet etter 2008/09-sesongen. Sesongene 2002/03 og 2003/04 prøvde de seg også med en sammenlagt-konkurranse på 1 av stevnene i sesongen, noe som var lite prioritert blant løperne. Sesongen 1988/89 inkluderte de også 3000m for herrer i langdistansecupen ved 2 av stevnene, men det ble med det for den distansen blant herrene som offisiell verdenscup-distanse.
Verdenscupen er hovedkvalifiseringen for VM på enkeltdistanser og OL.
Konkurransearenaen
Innsjøer og naturisbaner
Skøyteløping foregikk frem til begynnelsen av 1900-tallet hovedsakelig på innsjøer eller i fjordarmer, men etterhvert ble det mer vanlig å anlegge baner på land for å få mer kontrollerte forhold. I Kristiania (dagens Oslo) ble skøyteløpene bragt på land i 1901 ved anleggingen av Gamle Frogner stadion, før den tid var det Frognerkilen som ble brukt til skøyteløp.
To ganger har de olympiske skøyteøvelsene blitt arrangert på innsjøis, i Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen og i Vinter-OL 1956 i Cortina d'Ampezzo. Innsjøer brukes fortsatt til en viss grad for skøyteløp, i sesongen 2008/09 ble de nasjonale mesterskapene i både Argentina[22] og Tsjekkia[23] avholdt på innsjøis.
Kunstisbaner
Til tross for at det fantes skøytebaner med kunstfrossen is allerede på slutten av 1800-tallet, var det først på slutten av 1950-årene denne teknikken ble benyttet på baner til hurtigløp. Det første internasjonale mesterskapet på kunstis, var EM i 1959 på Nya Ullevi i Göteborg, hvor det var satt opp et mobilt fryseanlegg. I Squaw Valley i 1960 ble de olympiske konkurransene for første gang holdt på en kunstfrossen bane.
I 1966 fikk Norge sin første kunstfrosne bane for hurtigløp på skøyter på Valle Hovin stadion i Oslo. Per januar 2010 finnes det 17 kunstfrosne 400 m-baner i drift i Norge. Naturisbaner brukes så å si aldri lenger til internasjonale mesterskap og world cup-løp.
Innendørsbaner
Da Calgary i 1981 ble tildelt de olympiske vinterleker for 1988, søkte de ISU om å arrangere hurtigløpsøvelsene innendørs, i og 1984 tok byggingen av Olympic Oval til. I Øst-Berlin og Heerenveen startet de samtidig med å bygge tak over eksisterende kunstisbaner. Disse ble begge åpnet i november 1987; i Berlin ble det riktignok arrangert testløp under tak sesongen før, men da var ennå ikke veggene på plass.[24] Innendørsbaner viste seg snart å bli en suksess; i tillegg til at man her er skjermet for vær og vind og kan gi jevne og mer rettferdige forhold for løperne, er det også mulig å holde en høyere lufttemperatur, noe som gir mindre luftmotstand. I dag er alle verdensrekordene satt på innendørsbaner; siste verdensrekord som ble satt utendørs (og på naturis) var ved amerikaneren Dan Jansen med 36,41 på 500 m den 25. januar 1992 i Davos.
Norges første innendørsbane var planlagt lagt til Halden, men da Lillehammer ble tildelt vinter-OL for 1994, ble disse planene skrinlagt, og byggingen av Vikingskipet på Hamar startet opp. Norges andre innendørsbane, Fosenhallen i Bjugn, ble åpnet i 2007. Høsten 2010 ble Norges tredje innendørsbane åpnet på Sørmarka utenfor Stavanger. Norges fjerde innendørsbane, Arena Nordvest, er i Kristiansund og åpnet oktober 2018.
Kringkasting
10. august 2011 ble det klart at NRK har sikret seg de norske TV-rettighetene til hurtigløp på skøyter frem til våren 2015.[25]
Se også
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
