religion From Wikipedia, the free encyclopedia
Hinduisme er en av de store verdensreligionene med mellom 950 millioner og én milliard tilhengere.[1][2][3] De fleste lever i India, mange også i resten av Sør-Asia.[4]
Hinduismen, som av sine tilhengere gjerne betegnes som Sanatana Dharma (सनातन धर्म) (den evige veien), regnes som verdens eldste fortsatt levende religion. Den er imidlertid ikke et enhetlig trossamfunn, men et konglomerat av religiøse grupper med svært ulike holdninger. Hinduismen omfatter avanserte intellektuelle tradisjoner, men for de fleste hinduer er det de daglige ritualene i hjemmet og templene som viser deres tilhørighet til hinduisk kultur.
Buddhisme, jainisme og sikhisme er religioner som har sprunget ut av samme religiøse miljø som hinduismen.
Hinduismen har i lang tid utviklet seg gjennom en mengde lokale kulter og trosformer. Det er mulig å hevde at hinduismen ikke er en enhetlig religion, men et fellesnavn for mange av de religiøse tradisjonene på det indiske subkontinentet. Dette mangfoldet omfatter et bredt spektrum av tro og praksis; det finnes både monoteistiske, polyteistiske og ateistiske utgaver. Disse ulike religiøse uttrykkene bindes sammen av et knippe mytologiske fortellinger, som igjen finnes i et stort antall varianter. De aller fleste som regner seg som hinduer respekterer de vediske skriftene, men også de kan tolkes i mange retninger.
Hinduismen er derfor blitt sammenliknet med en familie, der ingen egenskaper er felles for alle medlemmer, men som likevel utgjør et klart fellesskap.[5]
Felles for de aller fleste hinduer er likevel en del grunnleggende forestillinger. Man forutsetter at mennesket har en udødelig sjel, atman, som blir født et uendelig antall ganger på jorda, reinkarnasjon, og at forholdene i det enkelte liv er avhengig av ens oppførsel i de tidligere, karma. Målet i tilværelsen er å bryte ut av denne rekken av gjenfødelser ved å oppnå ekstatisk innsikt, moksha, i livets grunnleggende illusoriske natur; maya.
Videre forutsetter man at individet har en bestemt plass i verden, og plikter knyttet til dette, dharma.
De aller fleste hinduer forutsetter eksistensen av en evig og uforanderlig høyeste virkelighet, en guddom opphøyd over alle personlige egenskaper, kalt Brahman. I et berømt avsnitt i Chandogya upanishade sammenlikner vismannen Aruni den guddommelige essens med salt oppløst i vann; usynlig, men likevel til stede overalt.[6] I en slik forståelse karakteriseres Brahman som nirguni brahman, brahman uten egenskaper.
Men Brahman kan også framstå som manifestert, og kalles da saguna brahman, brahman med egenskaper. Siden Brahman omfatter alt det skapte kan de andre gudene oppfattes som aspekter av Brahman. Som trimurti (treenigheten) viser Brahman seg i tre hovedformer; som Brahma (skaperen), Vishnu (opprettholderen) og Shiva (ødeleggeren). Brahma må ikke forveksles med Brahman. Brahma er en personlig gud, mens Brahman er den guddommelige urkraft som styrer verden.
De personlige gudene trer fram i verden gjennom et antall avatarer eller inkarnasjoner. De kan representeres av mannlige gudeskikkelser som Brahma, Vishnu og Shiva eller gudinner som Durga, Kali og Sarasvati.
Hinduisk mytologi og praksis deles gjerne i tre hovedretninger: vaishnavatradisjonen omfatter de mange mytene som handler om guden Vishnu og hans avatarer (Rama, Krishna) osv.; en annen hovedgruppe, shaivismen, bygger på mytene rundt guden Shiva og hans kone Parvati, mens en tredje hovedstrømning, shakti-tradisjonen knyttes til den store Gudinna, kjent under navn som Kali og Durga. Også innen shaivismen og vishnuismen dyrkes gudinner, men de oppfattes der gjerne som underordnet en mannlig motpart.
Den daglige rituelle praksis er langt viktigere for de fleste hinduer enn metafysiske spekulasjoner. Hinduismen kommer til uttrykk i form av handling og er ikke først og fremst basert på tro. De fleste hinduer har bilder eller statuer av guddommer i hjemmet, og plasserer røkelse, blomster e.l. foran disse hver dag, gjerne ledsaget av en enkel bønn. En slik andakt, eller puja, kan føre til en visjon av guddommen kalt darshan.
En viktig del av hinduisk praksis er yoga, systematiske anstrengelser for å oppnå åndelig opplysning og forening med det guddommelige. Noen hinduer vier sitt liv til åndelig søken ved å gå inn i en av de mange munkeordnene tidlig i livet, men tradisjonelt har slike anstrengelser tilhørt siste del av livet. Slike asketer kalles sadhuer og nyter stor respekt i det indiske samfunnet.
De vediske skriftene, og tradisjonene som knyttes til dem, regulerer mange aspekter av det daglige livet, men tilhørigheten til landsby og kaste bestemmer de uttrykk religionen får. Å være hindu vil si å akseptere sin dharma, sin plass i samfunnet og i kretsløpet av liv og død. En sentral plikt for en hindu er derfor å videreføre slekten og dermed vise respekt for tidligere generasjoner og plassere sitt eget liv i helheten.
Hindusamfunnet deles tradisjonelt inn i fire klasser som kalles varnaer ("farger"). opprinnelig kan dette ha vært en inndeling basert på yrker, men det har utviklet seg til et system basert på avstamning som regulerer mange sentrale aspekter av hinduenes liv; yrkesvalg, ekteskapspartner, sosial rang og mye annet.
I vedaene nevnes fire hovedklasser:
Disse fire hovedgrupperingene er i det moderne Sør-Asia splittet opp i hundrevis av underkaster. Kastene regulerer livet på landsbygda i detalj, men har også stor betydning i de moderne byene. I tillegg til de egentlige kastene kommer en stor gruppe som kalles de kasteløse, som står utenfor hinduenes sosiale system, men som kanskje utgjør så mye som 25 % av Indias befolkning. Også en rekke stammefolk i ulike deler av Sør-Asia står utenfor kastesystemet.
Islam, buddhisme og kristendom skal i prinsippet ikke anerkjenne eksistensen av kaster, men systemet videreføres likevel i praksis også blant disse religionenes tilhengere.[7] Blant kristne i Sørindia sprang den såkalte ritestriden ut av dette forholdet
Det foregår en løpende debatt om hvorvidt kastesystemet er en viktig del av hinduismen, eller en foreldet sosial struktur. Mange moderne hinduer har tatt skarp avstand fra kastesystemet, heriblant Gandhi og Ramakrishna.
Hinduismen er mest utbredt i India og naboland som Nepal, Sri Lanka og Bangladesh, også i blant annet Burma, Malaysia og Indonesia. Hinduismen dominerer fortsatt på den indonesiske øya Bali. Det britiske imperiet fraktet indiske arbeidere til mange land, og det finnes derfor hinduiske kolonier i land som Trinidad og Sør-Afrika.
I utgangspunktet er ikke hinduismen en misjonerende religion, man må fødes inn i den, men det finnes likevel etterhvert i mange vestlige land et voksende antall tilhengere av hinduismen.
Tidlig på attenhundretallet kom de første oversettelsene av Upanishadene og Bhagavad Gita på europeiske språk. De vakte interesse hos mange intellektuelle. Madame Blavatsky's teosofi bidro til å øke interessen, og etter swami Vivekanandas presentasjon av hinduismen i Chicago i 1893 vokste det både i Europa og USA fram grupper av folk som studerte yoga, vedanta og andre aspekter av hinduisk tro og praksis.
I siste del av det tjuende århundre har bevegelser som ISKCON (Hare Krishna), Self-realization Fellowship og Ananda Marga fått betydelige tilhengerskarer. Maharishi Mahesh Yogi er en av de mest kjente av et stort antall lærere som formidler aspekter av hinduismens tradisjoner over hele verden. De åndelige disipliner som sammenfattes i begrepet yoga presenteres ofte løsrevet fra hinduismens ideinnhold. En gruppe norske elever ledet av Are Holen brøt i 1966 med Maharishi Mahesh Yogi og opprettet den religiøst nøytrale organisasjonen Acem. Her praktiseres de teknikker Maharishi har lært fra seg løsrevet fra hinduisk tradisjon.
I Vesten er det mange hinduiske immigranter i Storbritannia, Canada og USA. I Norge var det i 2007 registrert 5 298 medlemmer av hinduiske trossamfunn[8], men antall hinduer bosatt i Norge er sannsynligvis langt større enn dette. Det er oppført hindutempler i Bergen, Oslo, Trondheim og Drammen. Mange hinduer samles også i midlertidige lokaler.
Hinduismen har et stort antall hellige skrifter, mange av dem flere tusen år gamle. Skriftene deles inn i to klasser; de som er blitt åpenbart (shruti) og de som huskes (smriti). I utgangspunktet regnes Vedaene som åpenbarte tekster, mens Mahabharata, Ramayama og puranaene er tekster som er «husket», det vil si menneskeskapt. Det er noen nyanser i forhold til dette: noen hinduer regner Mahabharata som en åpenbart tekst, og noen hinduretninger regner også flere av purana-tekstene, som Bhagavata-Purana, som en åpenbart tekst.
De eldste tekstene er vedaene som utgjør et felles trosgrunnlag for alle hinduer. Vedaskriftene består av fire store samlinger av hymner; Rigveda, Ajurveda, Atharvaveda og Samaveda. I de vediske hymnene skildres dyrkelsen av guder som Agni, Indra og Varuna gjennom nitide ritualer der ilden og offeret står sentralt.
De fire klassene av vedaskrifter har blitt overført muntlig fra lærer til elev, og har hver for seg blitt tillagt seinere kommentarer som igjen deles inn i tre klasser med ulik autoritet; brahmanaer, aranyakaer og upanishader. Det viktigste filosofiske systemet basert på vedaene er vedanta, som igjen finnes i mange versjoner.
Viktig for hinduer er dessuten de store episke fortellingene Mahabharata og Ramayana, som fant sin form i de siste århundrene f.Kr. De inneholder et vell av fortellinger og legender om mytologiske skikkelser og dagligliv i prehistorisk tid. Tekstene omfatter også lange partier med filosofiske refleksjoner, framstillinger av hinduismens grunnbegreper og forklaringer av moral og samfunnsorden. Hinduismens mest kjente hellige tekst, Bhagavadgita, er en del av verket Mahabharata.
Puranaene er en omfattende klasse skrifter fra de første århundrene av vår tid. Puranaene inneholder mytologiske fortellinger og religiøse doktriner, og er lettere tilgjengelig enn vedaskriftene, hvis språk er tungt og gammeldags.
Hinduismen har ingen begynnelse som kan festes til tid og sted, men allerede i den gamle Indus-sivilisasjon fra 3–4 000 år før vår tidsregning er det funnet elementer som peker fram mot den seinere hinduismen.
Et annet hovedelement kom med rytterfolket, arierne, som trengte inn i de nordvestlige områdene av dagens India og Pakistan rundt år 1500 f.kr.
Rundt år 500 før vår tid oppsto det såkalte shramanistiske miljøet i Nord-India. Religiøse asketer søkte ut i skogene og ødemarka for å meditere og praktisere yoga. I det miljøet som slik oppsto utviklet det seg helt nye religiøse retninger som Buddhismen og Jainismen. Også hinduismen ble kraftig påvirket og i skrifter som aranyakaene og upanishadene kommer grunnleggende nye forestillinger til syne innenfor den vediske tradisjon.
Shramanistene reagerte mot formalismen i vedisk religion, særlig mot brahminenes (prestenes) sentrale rolle i religionsutøvelsen. De ønsket at religionen skulle dreie seg mer om det indre hos mennesket, heller enn det ytre.
Upanishadene er religiøse tekster utviklet i dette miljøet, og er nedtegnet rundt år 700–500 f.Kr. Disse tekstene bringer erfaringer fra yoga og meditasjon inn i hinduismen. Ideene om karma og gjenfødelse, med den tilhørende løsrivelsen fra gjenfødelsen, dukker også for første gang opp i disse tekstene.
Utviklingen fra vedisk religion til hinduismen har foregått blant annet gjennom løpende dialog med konkurrerende religiøse systemer.
Rundt vår tidsregnings begynnelse sto buddhismen sterkt, og erstattet vedisk praksis mange steder, særlig i Nord-India. Blant hinduenes svar var oppføring av templer der ritualene utviklet seg til sosiale sammenkomster, og der prestene (brahminene) fikk nye funksjoner.
I folkelig hinduisme vokste bhakti-retningen fram. Den baserte seg på hengivenhet overfor det guddommelige, i stedet for filosofisk refleksjon, og hadde bred appell som styrket hinduismens stilling i folket. Ekstatiske sanger i bhaktitradisjonen er en viktig del av hinduisk tradisjon.
På denne tida tok også gudinnekultene ny form. Særlig populær var den store gudinna i skikkelse av Devi, men hun ble også mange steder tilbedt som for eksempel Durga, Kali eller Parvati. Nært knyttet til gudinnedyrkinga utviklet det seg dessuten en religiøs retning som kalles tantrisme og som fant sine tilhengere både blant hinduer og buddhister.
Rundt 500 e.Kr. ble en rekke av de sentrale fortellingene om gudene nedskrevet på sanskrit. Purana-tekstene, som de kalles, inneholder fortellinger om de viktigste gudene, som Brahma, Vishnu, Krishna, Rama og Shiva.
Buddhismen ble den viktigste religionen i Sør-Asia etter at keiser Ashoka 300 år før vår tid gjorde den til offisiell religion i sitt rike, som omfattet det meste av Nord-India og Afghanistan, men Shankara (ca. 788–820) fornyet og revitaliserte hinduismen som snart hadde gjenerobret indernes hjerter. Shankara utviklet vedantalæren i form av advaita (ikke-tvefold) – overbevisningen om at alt som eksisterer utgjør en udelelig enhet. Den motsatte læren, dvaita, hevder at det guddommelige er klart atskilt fra den fysiske verden. Shankaras lære, som har røtter tilbake til vedaene, hevder derimot at den individuelle sjel er ett med guddommen. Det blir derfor sagt at tilhengerne av dvaita higer etter å smake sukker, mens tilhengerne av advaita higer etter å bli sukker.[9]
Shankara formaliserte også det gamle nettverket av hellige byer og pilegrimsmål.
Rundt 1000 var buddhismen for det meste forsvunnet fra det indiske subkontinentet, men en ny utfordring dukket snart opp i form av islam.
Diskusjonene mellom hinduiske lærde og tilhengerne av religioner som buddhisme og jainisme som også var oppstått i Sør-Asia, foregikk ut fra en felles grunnleggende forståelse på mange punkter, men møtet mellom hinduisme og islam ble et møte mellom totalt ulike holdninger. I islam er det ikke rom for noen annen gud enn Allah, og han kan overhodet ikke avbildes. Innen hinduismen er derimot en selvfølge å framstille bilder og statuer av gudene, ofte av midlertidig karakter.
De muslimske fyrstene som hersket over store deler av India fra ca. år 1100 påla sine hinduiske undersåtter mange særskatter som muslimene slapp. Mange gikk også hardt fram mot hinduiske skikker og helligdommer. Flere steder ble templer revet ned og erstattet av moskeer.
Samtidig ble også muslimene påvirket av hinduismen, og det oppsto flere nye retninger som skulle heve seg over motsetningene mellom religionene.
Mogulkeiseren Akbar tillot sine hustruer å praktisere hindutro i det keiserlige palass. Han arrangerte debatter mellom representanter for ulike religiøse retninger, og forsøkte også å formulere sin egen religion som skulle forene elementer fra hinduisme og islam. Veveren Kabir gikk i sine berømte sanger til angrep på religiøs dogmatisme og hevdet at sannheten bare finnes i menneskets indre og ikke i ritualer eller templer og moskeer. Kabirs sanger framføres over hele India den dag i dag, og mange av dem inngår dessuten i Adi Granth den hellige boka til Sikh-religionen som nettopp skulle forene muslimer og hinduer.
I debattene med islams strenge monoteisme og dens billedforbud ble hinduismen tvunget til å reformulere seg, men nok en gang viste det seg at den gamle religionen hadde dype røtter i det indiske samfunn.
Fra 1600-tallet fikk europeisk sivilisasjon økt innflytelse på det indiske subkontinentet. Dette førte til nye debatter, denne gangen mellom hinduisme og kristendom. I likhet med muslimene tok de kristne misjonærer sterk avstand fra hinduenes rike billedtradisjon som de anså som avgudsdyrkelse, men katolsk billedtradisjon ble mange steder også integrert i det hinduiske mangfoldet. Det er ikke uvanlig å se Kristus, Maria og andre kristne motiver også i hindutempler.
En del kristne misjonærer forsøkte å angripe kastesystemet og mange rettet sine anstrengelser særlig mot lavkastene og de kasteløse. Likevel har mange kristne kirker i India i praksis innført kasteskille også i menighetene.
Kristendommen har hatt stor innflytelse på hinduiske reformatorer som Ramakrishna, Vivekananda og Gandhi.
I det nittende og tyvende århundre dukket det opp mange reformbevegelser innen hinduismen, noen av dem tok også mål av seg til å forkynne hinduismens lære i Vesten. Sri Ramakrishna hevdet alle religioners grunnleggende enhet og tok avstand fra kastevesenet. Hans disippel Sri Vivekananda presenterte vedantalæren for et vestlig publikum under verdensutstillingen i Chicago i 1893.
M. K. Gandhi baserte sin ikkevoldslære på hinduismen, og leste Bhagavad Gita hver dag, men han anstrengte seg også for å trekke muslimer og andre ikke-hinduer inn i den indiske uavhengighetsbevegelsen.
Aurobindo Ghose, en annen leder fra uavhengighetskampen begynte sin karriere som tilhenger av væpnet kamp mot britene, men etter å ha flyktet til det franske territoriet Pondicherry hadde han en religiøs opplevelse som fikk ham til å vie sitt liv til åndelig disiplin. Han utviklet et system som kalles integral yoga og blir regnet som en av de store fornyerne av hinduismen på 1900-tallet.
I det tjuende århundre fikk hinduismen etter hvert en tydelig politisk rolle. Under kampen mot kolonistyret oppsto det motsetninger mellom hinduer og muslimer som førte til at det ble opprettet to selvstendige stater: India med hinduisk flertall og Pakistan med nesten utelukkende muslimsk befolkning. Ved opprettelsen av de to nye statene ble det utvekslet store befolkningsgrupper. Hinduer flyktet til India og muslimer til Pakistan, mens antakelig flere millioner mennesker ble massakrert av ekstremister på begge sider. Frigjøringslederen Gandhi ble i 1948 skutt av en hindunasjonalist som mente han var for ettergivende overfor muslimene.
Grunnloven i India slår fast at landet har religionsfrihet, men sterke grupper blant hinduene ønsker å gjøre India til hinduenes land. Deres ideologi kalles gjerne hindutva. Hinduiske nasjonalister har massakrert muslimer ved flere anledninger, og i 1992 rev de en moske i byen Ayodhya, som de hevdet var bygd på ruinene av et gammelt hindutempel bygd på fødestedet til guden Rama.
Deres organisasjoner omfatter foruten den voldelige Shiv Sena (Shivas hær) blant annet Rashtriya Swayamsevak Sangh, Bajrang Dal og Vishwa Hindu Parishad. Disse gruppene har gode forbindelser til Bharatiya Janata Party, som i flere perioder har hatt regjeringsmakten i Delhi og som styrer flere delstater.
På Sri Lanka har de tamilske hinduene siden slutten av 1970-tallet ført en geriljakrig for en selvstendig tamilsk stat. Den ledende geriljaorganisasjonen, Tamiltigrene, bruker hinduiske symboler og myter i sin propaganda, og får mange av sine inntekter fra hindumenigheter de kontrollerer i Vesten, også i Norge.
Det varierer både fra sted til sted og fra person til person hvordan hinduisk tro blir praktisert. Den folkelige praksis er gjerne sentrert rundt offer og tilbedelse, mens de intellektuelle variantene har fokus på metafysisk og filosofisk spekulasjon. Det har vært vanlig å ha et tolerant syn på forskjellige former for religiøs praksis, og en åpen holdning overfor andre religiøse tradisjoner. «Ekam sad vipra bahudha vadanti» Rigveda (Det eksisterende er ett, men de vise gir det ulike navn).
De fleste hinduer utfører ritualer til ære for gudene. Det skjer ofte i hjemmene og kan omfatte at man synger hymner eller resiterer vediske tekster mens man brenner røkelse, og ofrer frukt eller melk foran et bilde eller en statuett av sin foretrukne avatar. Mange steder blir også steiner, trær, kilder og liknende ansett som hellige steder der det kan brennes røkelse, helles melk og ofres frukt.
Ritualer i templene utføres av personer fra prestekasten, brahminer. Mange har også en personlig religiøs lærer som kalles en guru, mens en skriftlærd generelt kalles en pandit. Det finnes også mange ordener av munker og hellige menn (eller kvinner) som kalles sadhuer eller babaer og nyter stor respekt. Disse bygger på mangetusenårige indiske tradisjoner for forsakelse og askese. For mange hinduer er en slik asketisk livsførsel forbeholdt livets siste fase, etter at man har fullført sine plikter overfor slekten.
Hinduenes kalender omfatter en lang rekke spesielle høytider knyttet til spesielle guddommer og historiske begivenheter. Det blir sagt at hver eneste dag i året rommer en hinduisk festival, men mange av disse er lokale eller knyttet til en særlig sekt.
Det finnes også et antall festivaler som feires av alle eller nesten alle hinduer, ofte deltar også folk fra andre religioner i slike feiringer. Viktigst av disse er lysfesten Divali og den (bokstavelig talt) fargerike vårfesten Holi.
Pilegrimsreiser til hellige steder er en viktig del av hinduismen. Hvert tredje år arrangeres Kumbh Mela, som med over en million deltakere er verdens største religiøse festival. Hvert tolvte år er det en ekstra viktig Kumbh Mela som finner sted i Prayag (Allahabad), der de to fysiske flodene Ganges og Jamuna ifølge tradisjonen møter den usynlige floden Saraswati. De tre flodenes møte kalles Triveni.
Viktige ledd i hinduenes religiøse liv er dessuten skikker knyttet til overgangsfasene i livet.
De fleste gutter fra høykastene gjennomgår mellom åtte og seksten år en pubertetsseremoni som kalles upanayana. Under seremonien blir gutten tildelt «den hellige tråd» (tråden symboliserer navlestrengen) som henger på skrå over overkroppen resten av livet. Den som har gjennomgått upanayana karakteriseres som to ganger født, en betegnelse som understreker deres overlegenhet i forhold til lavkastene og de kasteløse.
I hinduismen er det viktig at slekten blir ført videre. Å inngå et ekteskap er det samme som å bli et komplett menneske, og å oppnå befrielse både for mann og for kvinne. Kjærligheten er det samme som å skape en harmonisk familie med en tro ektemann, en lykkelig mor og et stort antall barn, helst sønner. Nesten alle ekteskap er såkalte arrangerte ekteskap. Foreldrene samarbeider ofte med en prest som har kjennskap til astrologi, for å finne en passende brud eller brudgom innenfor samme kaste og med et horoskop som harmonerer.
Det er også vanlig at kvinnen som giftes inn flytter fra sin egen familie og inn til ektemannen's familie.
Etter døden blir hinduers legeme ifølge tradisjonen brent på et bål. Bålet skal helst tennes av den avdødes eldste sønn med ild fra familiens egen grue.
Hinduismen utviklet tidlig en lære om fire livsstadier. Disse gjaldt bare menn fra de tre øverste klassene i kastesystemet, men har hatt stor betydning. De fire livsstadiene er:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
