Hallingdialekt

Hallingdialekt eller hallingmål beskriver talemål som snakkes i Hallingdal i Buskerud. Hallingmål er østlandsk og hører til dialektgruppa midlandsmål (også kalt fjellbygdmål), som tradisjonelt snakkes i dalstrøka på Østlandet. Til gruppen hører også valdresmål, gudbransdalsk, telemarksmål, numedalsk, sigdalsk, eggedalsk og kryllingmål.

Kjennetegn

Dialekten har tradisjonelt kløyvd infinitiv, og kjennetegnes ved typisk nynorsk-nære vendinger. Eldre hallinger bruker stort sett oblik kasus og flertallsbøying av verb. Pronomen samsvarsbøyes tradisjonelt i kasus: Åt garde sino.

Eksempel: E va uppe hjå'n mor o såg ette sauidn henna. Varianten -idn eller -adn er et typisk målmerke i dalen (felles for Hallingdal og Valdres). Sammentrekningen 'n skriver seg fra dativspronomenet hona i hunkjønn. Tilsvarende for hankjønn er hono, slik at man får de noe uvanlige hjå'n mor, hjå'o far.

Lokale forskjeller

Ål og Hol skiller seg stort sett fra den øvrige dalen ved fravær av ø-omlyd på korte, mørke vokaler. Ålingene og Holingene sier for eksempel folk mens de fra Torpo og resten av Hallingdal sier følk. Et annet typisk trekk er at vokalene blir trangere jo lenger ned i dalen en kommer, slik at folk i Flå og Nesbyen gjerne trenger y-lyden sammen til i. Gulsvikingene kommer fra den sydlige delen av Flå, og sier også je i førsteperson, i stedet for e, som i det øvrige Hallingdal. Her finner vi en overgang til talemålet i Krødsherad og de andre omringende stedene.

Kulturpress

I dag er hallingen under sterkt press fra talemålet i Oslo, noe som merkes best på Geilo. Kulturbevisste hallinger holder etter måten bedre på målføret sitt. Kvinnene viser seg å være dårligst til å holde på dialekten sin.

Autoritetsdata