Hafsidene

Ḥafṣidene (arabisk: الحفصيون; al-Ḥafṣiyūn) var et berbersk dynasti som hersket over Ifriqiya-regionen fra 1229 til 1574, da Det osmanske riket erobret området. I rikets storhetstid strekte dets territorier seg fra dagens Algerie i vest til Libya i øst med tyngdepunkt i Tunisia.

Ḥafṣidene
Al-Ḥafṣiyūn الحفصيون
Flagg
Grunnlagt		1229 (Julian)
Opphørt		1574
Hovedstad		Tunis
Styreform		Monarki
Statsoverhode		Kalif, Amīr al-Mu'minīn
Offisielle språk		Berberske språk, arabisk
Statskirke		Sunniislam
Eksisterte		1229–1574
Valuta		Gulldinarer og sølvdirhamer
Hafsidene på Commons

Historie

Kasbah-moskeen i Tunis ble konstruert fra 1231 til 1235 under Abu Zakariya Yahya.

Bab Lalla Rihana i den store moskeen i Kayrawan, bygd i det trettende århundre.

Dynastiet er oppkalt etter Muhammad ibn Abu Hafs, en berber fra Masmuda-stammen i Marokko. Han ble utnevnt til guvernør for Ifriqiya av Muhammad an-Nasir, almohadenes kalif fra 1198 til 1213. Ḥafṣidene fungerte som almohadenes guvernører, og ble stadig truet av Banu Ghaniya, som var etterkommere av almoravid-prinser som almohadene hadde beseiret og styrtet. Ḥafṣidene var underlagt almohadene fram til 1229, da de erklærte seg uavhengige. Etter å ha løsrevet seg fra almohadene bygde ḥafṣidene under Abu Zakariya Yahya opp sin administrasjon i Ifriqiya (fra romernes provins Africa i Maghrib, i dag Tunisia, østlige deler av Algerie og vestlige deler av Libya) med Tunis som rikets økonomiske og kulturelle senter. Samtidig ble også mange muslimer fra Andalucía som flyktet fra den spanske Reconquista i Castilla og Aragón ble integrert i riket. Abu Zakariya erobret også Tlemcen i 1242 og underla seg Zayyanidriket som en vasallstat. Hans etterfølger Muhammad I al-Mustansir tok også tittelen kalif.

I det fjortende århundre opplevde riket en midlertidig tilbakegang. Selv om ḥafṣidene en stund klarte å legge under seg zayyanidene, ble de to ganger erobret av de marokkanske merinidene. Siden zayyanidene ikke klarte å beseire beduinene, klarte ḥafṣidene å gjenerobre sitt rike. I den samme perioden førte smittsomme sykdommer (svartedauden) til at befolkningen sank, noe som også var med på å svekke riket.

Under ḥafṣidene vokste handelsvirksomheten med det kristne Europa, selv om også piratvirksomhet mot kristne skip også økte, særlig under styret til 'Abd al-Aziz I. Overskuddet ble brukt til store byggeprosjekter og til å støtte kunst og kultur. Piratvirksomheten førte riktignok også til gjengjeldelsesoperajoner fra Kongedømmet Aragón og Republikken Venezia, som flere ganger angrep tunisiske kystbyer. Under 'Uthman nådde ḥafṣidene høyden av sin makt, da karavanehandelen gjennom Sahara og med Egypt ble utviklet, og også sjøhandelen med Venezia og Aragón økte. Beduinene og rikets byer ble etter hvert hovedsakelig uavhengige, og ḥafṣidene hadde da bare kontroll over Tunis og Qusanṭīnah.

I det sekstende århundre ble ḥafṣidene stadig involvert i maktkampen mellom Spania og Det osmanske rikets korsarer. I 1534 erobret osmanene Tunis og holdt byen i ett år. På grunn av trusselen fra osmanene ble ḥafṣidene en vasallstat under Spania etter 1535. I 1569 erobret osmanene på ny Tunis, og holdt denne gangen byen i fire år. I 1573 gjenerobret Don Juan de Austria byen. Det endte med at den siste kalifen, Muhammad VI, ble ført til Konstantinopel og henrettet for sitt samarbeid med Spania, og på grunn av den osmanske sultanens ønske om å selv ta tittelen kalif siden han nå hadde erobret byene Makkah og al-Madīnah. Ḥafṣide-slekten overlevde osmanenes massakre ved at en sidegren av familien ble ført til Tenerife av spanjolene.

Ḥafṣid-herskere

En annen versjon av ḥafṣideflagget.

Mynt med kufiinskripsjon fra 1249-1276, funnet i Béjaïa, Algerie.

Hvordan ḥafṣidenes flagg så ut er usikkert. Dette var Tunis' flagg ifølge Det katalanske atlas fra ca. 1375.

• 'Abd al-Wahid (1207–1216)
• 'Abd Allah (1224–1229)
• Abu Zakariya Yahya (1229–1249)
• Muhammad I al-Mustansir (1249–1277)
• Yahya II al-Watiq (1277–1279)
• Ibrahim I (1279–1283)
• 'Abd al-Aziz I (1283)
• Ibn Abi Umara (1283–1284)
• Abu Hafs Umar I (1284–1295)
• Muhammad I (1295–1309)
• Abu Bakr I (1309)
• Aba al-Baqa Khalid an-Nasir (1309–1311)
• Aba Yahya Zakariya al-Lihyani (1311–1317)
• Muhammad II (1317–1318)
• Abu Bakr II (1318–1346)
• Abu Hafs Umar II (1346–1349)
• Ahmad I (1349)
• Ibrahim II (1350–1369)
• Abu al-Baqa Khalid (1369–1371)
• Ahmad II (1371–1394)
• 'Abd al-Aziz II (1394–1434)
• Muhammad III (1434–1436)
• 'Uthman (1436–1488)
• Abu Zakariya Yahya (1488–1489)
• Abd al-Mu'min (hafsid) (1489–1490)
• Abu Yahya Zakariya II (1490–1494)
• Muhammad IV (1494–1526)
• Muhammad V (1526–1543)
• Ahmad III (1543–1569)
• Osmansk erobring (1569–1573)
• Muhammad VI (1573–1574)