From Wikipedia, the free encyclopedia
Hårtransplantasjon er en type kosmetisk kirurgi og innebærer i de fleste tilfeller flytting (transplantasjon) av levedyktige hårsekker fra bakhodet eller sidene av hodet (donorområdene) til skallede eller tynnhårede områder. De transplanterte hårsekkene vil som regel produsere hår hele livet ut fordi donorområdene er resistente mot skallethet.
I senere år har metodene for hårtransplantasjon utviklet seg fra flytting av store «hårplugger» og såkalte «mini grafts» til flytting av individuelle hårsekker som inneholder 1 til 4 hårstrå. Håret vokser naturlig i slike grupper på 1-4 hårstrå, og moderne teknikker for hårtransplantasjon etterlikner den naturlige hårveksten ved individuell plasseringen av hver enkelt hårsekk. Moderne metoder for hårtransplantasjon omtales gjerne som «Naturlig hårtransplantasjon» eller «FUE hårtransplantasjon».
Mange pasienter som har gjennomført hårtransplantasjon etter eldre metoder klager på uheldige bivirkninger. Mye tyder på stor variasjon i resultatets kvalitet avhengig av klinikk. Se egen seksjon for pasienterfaringer og informasjon nedenfor.
Moderne teknikker for hårtransplantasjon har sine røtter i Japan på 1930-tallet hvor kirurger brukte små samlinger av hårsekker, og også flytting av individuelle hårsekker, for å reparere skadede områder på øyebryn og øyevipper. De gjorde imidlertid ingen forsøk på å behandle skallethet spesielt. Deres innsats fikk lite internasjonal oppmerksomhet på den tiden, og andre verdenskrig holdt kunnskapen isolert i ytterligere to tiår.
Moderne hårtransplantasjon skjøt fart i den vestlige verden på slutten av 1950-tallet, da den amerikanske dermatologen Norman Orentreich begynte å eksperimentere med transplantasjon grafts til skallete områder hos pasienter med mannlig hårtap. Tidligere ble det antatt at transplantert hår ikke ville være i stand til å vokse på skallete mottakerområder. Dr. Orentreich demonstrerte at transplantert hår bevarer egenskapene det hadde før flytting, og fortsetter å vokse livet ut.
I de neste 20 årene jobbet kirurger med å transplantere mindre grafts, men resultatene hadde begrenset suksess hvor 2–4 mm store punch grafts som førte til unaturlig «dukkehår» på pasientene. På 1980-tallet begynte Uebel i Brasil å bruke et stort antall mindre grafts, og i USA begynte Rassman å flytte tusenvis av micro grafts i én enkelt operasjon.
Sent på 1980-tallet introduserte Limmer bruk av stereo-mikroskop for å dele en hudstripe fra donorområdet opp i micrografts. Denne teknikken kalles «strip surgery», hvor en hudstripe skjæres ut av donorområdet i bakhodet. I 1995 publiserte Bernstein og Rassman den første medisinske artikkelen om «Follicular Unit Transplantation» hvor hår utelukkende transplanteres i naturlige grupper på 1-4 hår. Ved oppdeling av hudstripen som var skåret ut av bakhodet kunne individuelle hårsekker forberedes og relokeres til preparerte snitt i mottakerområdet. Dette ga et mer naturlig resultat.
Metodene for hårtransplantasjon har fortsatt å utvikle seg, og moderne metoder gir mindre trauma både i donor- og mottakerområdet. Mindre og mer skånsomme snitt for plassering av hårrøttene gjør det blant annet mulig å plassere håret tettere i mottakerområdet.
Moderne metoder legger også mer vekt på det transplanterte hårets retning og vinkel. På starten av 2000-tallet ble «lateral slit» metoden tatt i bruk. Denne gir kirurgene mulighet til å kontrollere vinkelen og retningen på det transplanterte håret, slik at denne følger det naturlige vekstmønsteret.
Metoder for hårtransplantasjon kan deles i to hovedgrupper – Metoder for ekstraksjon av hår fra donorområdet og for plassering av hår i mottakerområdet.
Metoden for ekstraksjon av hår har avgjørende betydning for arrdannelse og andre bivirkninger som nummenhet eller nedsatt følelse i donorområdet.
Plassering av håret i mottakerområdet er avgjørende for et naturlig resultat. Også her finnes flere metoder. Det mest markante skillet mellom metodene er størrelsen på hårenhetene som benyttes ved plassering – fra individuelle hårsekker via micro grafts til store punch grafts.
Metoden for plassering av hår er tildels uavhengig av metoden som benyttes for ekstraksjon av hår fra donorområdet. Klinikker som tar ut hudbiter fra bakhodet («strip») vil dele hudstripen opp i enten individuelle hårsekker eller micro grafts. Det er også vanlig å dele opp punch grafts i micro grafts før implantering.
Forskjellige metoder for hårtransplantasjon flyttet hår i enheter av ulik størrelse.
Særlig punch grafts har et dårlig rykte fordi de gir et unaturlig «dukkehår» i mottakerområdet. Likevel er det fortsatt enkelte klinikker som fortsatt benytter denne metoden.
Det finnes en rekke bruksområder for hårtransplantasjonskirurgi, blant annet:[1][2][3]
Hvis mengden donorhår på baksiden av hodet er utilstrekkelig, kan kroppshårtransplantasjon (BHT) utføres på egnede kandidater som har donorhår på bryst, rygg, skuldre, overkropp og/eller ben. Kroppshårtransplantasjon kan bare utføres med FUE, og krever derfor en erfaren kirurg som kan utføre FUE. En potensiell kandidat for BHT bør imidlertid vurdere flere faktorer før operasjonen. Disse inkluderer forståelse av den naturlige forskjellen i tekstur mellom kropps- og hodehår, veksthastigheten og realistiske forventninger til resultatet av BHT-operasjonen.
Hvis en hårtransplantasjon mislykkes, kan de transplanterte hårsekkene ikke sette seg riktig eller falle ut kort tid etter prosedyren.[4] Dette kan føre til ujevn hårvekst og synlige arr i donor- og mottakerområdene.
Hårtynning, kjent som "sjokktap", er en vanlig bivirkning som vanligvis er midlertidig.[5] Skallethet er også en vanlig hendelse, da mellom femti og hundre hårstrå kan falle ut hver dag.
Stamceller og dermale papillceller er funnet i hårsekkene.[6][7] Forskning på disse follikulære cellene kan føre til suksess i behandling av skallethet med hårmultiplikasjon (HM), også kjent som hårkloning.
 | Opprydning: Denne seksjonen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Lenkefarm |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
