From Wikipedia, the free encyclopedia
Frederik lensgreve Ahlefeldt (født 1623, død 7. juli 1686) var en dansk lensgreve og storkansler.
| Frederik Ahlefeldt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1623[1][2][3][4] Søgård | ||
| Død | 7. juli 1686[3][4] København | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, diplomat, politiker | ||
| Ektefelle | Maria Elisabeth av Leiningen-Dagsburg-Hartenburg (1665–) Margaretha Dorothea von Alefeld (1656–)[5] | ||
| Far | Frederik av Ahlefeldt[6] | ||
| Mor | Birgitte av Ahlefeld-Graasten[6] | ||
| Barn | 6 oppføringer
Frederik Ahlefeldt
Carl Ahlefeldt Sophie Amalie Ahlefeldt Charlotte Sibylle von Ahlefeldt-Rixingen Christine Ahlefeldt, Comtesse d'Ahlefeldt[7] Christian von Ahlefeldt | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Utmerkelser | Ridder av Elefantordenen (1663) | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Ridder av Elefantordenen.svg) 1663 |
Han var sønn av Frederik Ahlefeldt til Søgård i Sønderjylland.
Under et studieopphold i Brussel ble han involvert i en duell 1. september 1651, og anklaget for mord. Han ble benådet 1652. Etter farens død 1657 overtok han herresetet Søgård. Samme år bortførte han stattholder Christian Rantzaus eneste datter, Margrete Dorothea, uten farens vitende, og ble hemmelig viet i Lübeck[8].
Ved giftemålet kom han inn i en meget innflytelsesrik familie. Da han i tillegg var en favoritt av dronning Sophie Amalie, gikk det raskt frem på embetsbanen.
1. oktober 1657 ble han landråd og generalkrigskommissarius og ble de følgende år brukt i diplomatiske oppdrag til kurfyrsten av Brandenburg og hertugen av Gottorp. I 1660 ble han sendt til England og sluttet i februar 1661 en handels- og vennskapstraktat. Etter hjemkomsten ble han i 1661 utnevnt til «Statholder i Kjøbenhavn» og assessor i Statskollegiet og etter svigerfarens død i 1663 til dennes etterfølger som statholder i hertugdømmene, amtmann i Steinburg og guvernør i Sønder-Ditmarsken.
I de følgende år oppholdt han seg mest på Gråsten og var især opptatt av problemene med Gottorp og de vanskelige finansielle forhold i det sønderborgske hus, men han ble også rådspurt i alle viktige regjeringssaker. Etter tronskiftet i 1670 og Christoffer Gabels fall ble Ahlefeldt den ledende minister, men da han hadde en sterk ulyst til å delta i regjeringens daglige forretninger, ble han etterhvert fortrengt av Peder Schumacher Griffenfeld.
Mens Ahlefeldt i begynnelsen hadde støttet Griffenfeld, gikk han senere over til dennes motstandere og var en av de mest aktive for å styrte ham, da han mente, at Griffenfelds politikk var skjebnesvanger for landet. Han var fra 1676 til sin død storkansler, men konsentrerte seg egentlig kun med utenrikspolitikken. Han var utvilsomt en meget betydelig mann, og når man senere i beundringen for Griffenfeld har fremstilt Ahlefeldt som en udugelig tysker, savner dette all begrunnelse i de samtidiges vurdering av ham.
Etter faren og svigerfaren kom Ahlefeldt i besittelse av en stor formue og samlet etterhvert alle slektens sønderjyske besittelser. Grev Rantzau hadde sommeren 1659 med kongens samtykke overdratt ham Tranekær Len på Langeland, og i 1672 ble han lensgreve av Grevskapet Langeland. Dessuten hadde han store besittelser utenfor Danmark. Den 11. oktober 1663 ble han tildelt Elefantordenen[9].
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
