Forsett

Forsett er et juridisk begrep som beskriver den skyldformen som foreligger når den som utfører en handling gjør det bevisst (etter bevissthetsteorien) eller har hatt vilje til å foreta handlingen (etter viljesteorien).

Det skilles mellom tre hovedformer for forsett: hensiktsforsett, sannsynlighetsforsett og eventualitetsforsett. I utgangspunktet vil alltid hensikts- eller sannsynlighetsforsett være nok for å påvise forsett som kreves i norsk strafferett. Eventualitetsforsett kan være aktuelt når det foreligger dolus eventualis (se nedenfor).

Hensiktsforsett

Hensiktsforsett (dolus directus) foreligger der hvor følgen av handlingen var tilsiktet. Det klassiske eksempelet er at man skyter mot noen for å drepe vedkommende.

I enkelte straffebud kreves det hensiktsforsett i en eller annen form for at straffebudet skal komme til anvendelse. En viktig gruppe forbrytelser er vinningsforbrytelser, hvor handlingen ofte må ha skjedd i den hensikt å skaffe seg vinning.

Sannsynlighetsforsett

Sannsynlighetsforsett (dolus indirectus) foreligger der gjerningsmannen har regnet det som sikkert eller overveiende sannsynlig at en uønsket følge vil oppstå. Et eksempel er en pyroman som tenner på en boligblokk fordi han får et «kick» av å oppleve ilden. Selv om han i og for seg håper at alle i bygget overlever har han utvist forsett dersom han ser det som overveiende sannsynlig at noen vil omkomme.

Overveiende sannsynlighet foreligger når gjerningsmannen anser det som mer sannsynlig at følgen vil inntreffe enn det motsatte.^[1]

Eventualitetsforsett og dolus eventualis

Hvis gjerningsmannen finner at det er mer sannsynlig at følgen ikke vil skje enn at den skjer, foreligger det i utgangspunktet ikke forsett.^[1] Slike tilfeller vil som regel være en bevisst uaktsomhet. Eventualitetsforsett (dolus eventualis) foreligger likevel der hvor gjerningsmannen holder følgen mulig (men ikke overveiende sannsynlig), og bestemmer seg for å gjennomføre handlingen selv om følgen skulle inntre. Dette er den positive innvilgelsesteori. På den annen side har man den hypotetiske innvilgelsesteori, som sier at forsett foreligger hvis det er klart at gjerningspersonen etter en hypotetisk vurdering hadde foretatt handlingen selv om han hadde regnet det som sikkert at følgen ville inntre. I norsk strafferett har rettspraksis godtatt den positive innvilgelsesteori og avvist den hypotetiske^[2], mens svensk strafferett har akseptert den hypotetiske innvilgelsesteori.

Eventualitetsforsett skiller seg fra bevisst uaktsomhet ved at sistnevnte dreier seg om å ta en risiko, men håpe at utfallet er godt, mens førstnevnte dreier seg om å ville gjennomføre handlingen uansett om følgen skulle inntre. Et praktisk eksempel er ved narkotikasmugling, der en person blir bedt om å smugle en pakke fra et land til et annet. Han vet ikke hva pakken inneholder, men bestemmer seg for å gjennomføre smuglingen selv om den skulle inneholde for eksempel heroin, uten å gjøre seg opp noen mening om sannsynligheten for dette. Dersom det viser seg at pakken virkelig inneholder heroin har gjerningspersonen utvist forsett. På den annen side vil en person som bryter trafikkreglene for å rekke et fly vite at han utsetter seg selv og andre for en stor risiko, men velger å gjøre det likevel. Dette er bevisst uaktsomhet.

Vilkårene for å legge til grunn at det foreligger forsett i form av dolus eventualis, er i Høyesteretts kjennelse Rt. 2004 side 1769 avsnitt 11 sammenfattet slik: «Det er ikke tilstrekkelig til å konstatere forsett i form av dolus eventualis at det forhold som forsettet skal dekke, for gjerningspersonen fremstilte seg som mulig, og at vedkommende likevel valgte å handle. Det kreves i tillegg en positiv innvilgelse av dette momentet. Lagmannsretten måtte således ved sin straffutmåling finne det bevist at A bevisst hadde tatt det standpunkt at hun ville medvirke selv om det var en så betydelig mengde heroin – her er det tale om inntil 194 gram – som skulle kjøpes/oppbevares. Denne positive innvilgelse, som riktignok inneholder et hypotetisk element, skiller – i det nedre grenseområdet – forsettet fra den bevisste uaktsomhet.»

Forsett har størst betydning innen strafferetten fordi det i de fleste land i utgangspunktet er den skyldgraden som kreves for å ilegge straff. I norsk strafferett er dette slått fast som et utgangspunkt i straffeloven § 40.^[3] I erstatningsretten er begrepet mindre interessant, fordi det i de fleste rettssystem er tilstrekkelig at det foreligger uaktsomhet for å konstatere erstatningsansvar.

Hvilke grader av forsett som rettslig sett oppfyller forsettskravet varierer fra land til land. Det kan også variere mellom ulike typer overtredelser. I norsk rett kreves det minimum eventualitetsforsett i form av den positive innvilgelsesteori.^[4]

Overlegg

Overlegg er en kvalifisert form for forsett hvor handlingen ikke bare er tilsiktet, men også er et resultat av en overveid beslutning i motsetning til en umiddelbar handlingsimpuls.^[1]

Referanser

1. Johs. Andenæs. Alminnelig strafferett (5 utg.). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-00395-5.
2. Rt. 1991 s. 600
3. Straffeloven. (1902) Almindelig borgerlig Straffelov av 22.5.1902 nr. 10, § 40.
4. Rt. 1980 s. 979.