Femårsplan

Femårsplan er en plan for økonomisk utvikling i land. Å oppfylle planen, helst før tiden, kan være et motiverende mål for byråkratiet. Metoden stammer fra Sovjetunionen, men er også brukt i blant annet Argentina, Bhutan, Cuba, Etiopia, India, Kina, Mongolia, Nepal, Pakistan, Romania, Sør-Korea, Ungarn og Vietnam. Tanken om sentraliserte utviklingsplaner for økonomien er særlig utbredt i sosialistiske land, men har også influert kapitalistiske land, ved at en setter integrerte økonomiske mål for en bestemt periode.

Sovjetunionens femårsplaner

«Femårs plan for den nasjonale økonomi i USSR» var en serie på 13 generelle planer for den økonomiske utviklingen av hele Sovjetunionen. Planverket ble utviklet av Gosplan basert på kommunistpartiets generelle retningslinjer for økonomisk utvikling. Den første sovjetiske femårsplanen ble innført av Josef Stalin i 1929, kun to år etter han ble leder av unionen. Målet var en rask industrialisering av Sovjetunionen. Tungindustri som kraftverk, gruver og smelteverk samt elektrifisering ble prioritert foran forbruksvarer. Resultatet av dette var at jordbruket ble samlet i kollektivbruk for å effektivisere produksjonen, og arbeidskraften som ble overflødig ble tvangsbeordret til å delta i industrialiseringen ved å arbeide på fabrikker. Man økte eksporten av landbruksprodukter enormt, selv om produksjonen gikk ned så mye som 30% enkelte steder. Dette førte til hungersnød i Nord-Kaukasus og Ukraina, og millioner døde som resultat av dette. Industrialiseringen i seg selv var forøvrig vellykket og ble gjennomført på kun fire år, ikke fem som planlagt. Den siste femårsplanen dekket perioden fra 1991 til 1995 og ble aldri fullført da Sovjetunionen ble oppløst i 1991.

Kinas femårsplaner

Mens Sovjetunionens femårsplaner endte med en kollapset nasjon, har Kinas femårsplaner bragt landet inn på en kurs som ser ut til å ende med at de blir verdens største økonomi. Planene omfatter både sosial og økonomisk utvikling. Planlegging er et viktig kjennetegn på sentraliserte, kommunistiske økonomier og en landsomfattende plan inneholder normalt detaljerte økonomiske retningslinjer for alle regioner.

I alt er det gjennomført 12 planer:

• 1953–1957: Konsentrert innsats om 694 større industriprosjekter, hvorav 156 med Sovjetunionens støtte. Men 595 industriprosjekter ble gjennomført, og bidro til mer enn doblet verdi av industriprodukter fra 1953 til 1957. Kullproduksjonen doblet seg også, og stålproduksjonen i planperioden var over dobbelt så stor som den samlede stålproduksjonen fra 1900 til 1948. Utgiftene til infrastrukturlån økte veldig, og statsbudsjettet dermed ble anstrengt. Hovedmålet i planen var høy økonomisk vekst, med vekt på tungindustri og kapitalintensiv teknologi på bekostning av landbruket. Sovjetiske planleggere bisto i både planleggingen og utviklingen av industrifasilitetene. Statens kontroll over industrien økte, ved at private bedriftseiere ble overtalt til å selge til staten eller konvertere selskapene til delstatlige foretak. I 1956 var 68 prosent av moderne industri statlig, mens resten var delvis statseid. I samme periode ble håndverksindustrien organisert i kooperativer, som også bidra til den økte statliggjøringen av næringslivet. Også i landbruket ble dette utbredt. I 1956 var flertallet av kinesiske bønder engasjert i kooperativer, og allerde året etter var tallet over 90 prosent. Summa summarum var den første planen vellykket, med jern- og stålindustri, kullgruver og økt strømproduksjon. Vekstraten var 9 prosent i året, med bransjeforskjeller. Industriproduksjonen økte med 19 prosent, mens landbruksproduksjonen økte med 4 prosent i året. Kinesiske ledere var likevel ikke fornøyde med landbrukets prestasjoner, og mente at sektoren ga for lite bidrag til de store, urbane industriprosjektene.
• 1958–1962: Blant hovedmålene med denne planen var å utvide sosialismen gjennom å overføre mer eiendom til kollektivt eierskap. I tillegg skulle alt fra kultur til forskning, forsvar og levestandard styrkes. Verdien av landbruksprodukter skulle øke med hele 270 prosent, men realiteten ble mer moderate 35 prosent. Planen var likevel delvis vellykket, da industrien doblet produksjonen og arbeidernes lønninger økte med oppimot 30 prosent. Den store nedturen var at drep-en-spurv-kampanjen førte til hungersnød, og 30 millioner mennesker døde. Økonomien sank gjennom planperioden, og en tredje plan ble satt på vent.
• 1966–1970: Planen satte fokus på utvikling av landbruk og utfordringer med manglende mat og klær til folket. Dessuten styrket forsvar. Innen produksjonen skulle bredden økes, for å gjøre landet mer selvforsynt. Samferdselen ble også forbedret, da 400 mil ny jernbane og 3 100 mil nye motorveier ble satt i drift. Planen ble vellykket og målene for vekst i både landbruk og industri ble nådd.
• 1971–1975: I denne perioden skulle årlig vekst innen industri og landbruk være over 12 prosent. I 1973 ble målene for stålproduksjon senket, men så bedret økonomien seg og året ble det med den raskeste økonomiske veksten.
• 1976–1980: I 1975 lagde man en tiårsplan, med en mer detaljert plan for den første femårsperioden. For å nå tiårsmålene for stål- og oljeproduksjon måtte det investeres mer på ti år enn på de nesten 30 foregående. Dette var umulige mål, og i 1978 ble målene justert. Planen var likevel ikke mislykket, og i 1978 økte BNP med over 12 prosent. Økonomien vokste imidlertid for raskt, og de høye målene førte til feilgrep. I 1979 kom det derfor nye retningslinjer som la vekt på modernisering, reform og forbedring i stedet for rendyrket vekstfokus. Samtidig ble ettbarnspolitikken innført, og ute i verden økte oljeprisen voldsomt fra 1978 og bet seg fast på et kraftig forhøyet nivå fram til 1986.
• 1981–1985: Planen tok lang tid å utarbeide, og ble først godkjent i desember 1982. Planen la vekt på økonomisk utvikling i et mer stabilt tempo enn tidligere, med bedrede statsfinanser. Grunnlaget skulle legges for en større økonomisk og sosial utvikling i neste planperiode. Symptomatisk for de høye oljeprisene var et viktig mål å kutte energiforbruket mest mulig uten å ramme produksjonen. Denne sjette planen var vellykket. Inflasjonsjustert lå årlig vekst på over 10 prosent i planperioden. Bomullsproduksjonen vokste særlig mye. "Made in China" ble en vanligere merkelapp på verdensbefolkningens klær. Man oppnådde også budsjettbalanse i perioden. På rangeringen over verdens største eksportnasjoner steg Kina fra 28.-plass i 1980 til 10.-plass i 1984.
• 1986–1990: Reform skulle nå på toppen av agendaen. Samtidig skulle man åpne opp mer mot omverdenen. Begge deler skulle kombineres med økonomisk vekst og forbedret materielt og kulturelt liv for alle kinesere. Årlig produksjon skulle økes med over 7 prosent. Det ble også satt mål om forbruktsvekst blant innbyggerne på 5 prosent i året. På utdanningsfeltet ble det satt mål om å utvide andelen med niårig utdannelse, og i tillegg en dobling fra forrige planperiode til 5 millioner profesjonsutdannede.
• 1991–1995: Planen som ble vedtatt i 1991 under ledelse av Deng Xiaoping, markerte en ny fase i Kinas utvikling. I 1995 var BNP firedoblet siden 1980. Man var blitt verdens største produsent av kull, sement, fjernsyn og bomull. I planperioden vokste økonomien med over 11 prosent i året, mens realiteten i forrige periode var 4 prosent. Kina fikk drahjelp av oljeprisen, som i 1994 inflasjonsjsustert var redusert en fjerdedel av prisen i 1980, og på sitt laveste nivå siden 1973. Det ble bygget 340 mil dobbeltsporet jernbane, 160 mil motorvei og 12 nye flyplasser. Ved utgangen av perioden sto primærnæringene for en femtedel av økonomien, og sekundærnæringene nesten halvparten. Et nytt skattesystem med moms ble innført. Statlige og kommersielle finanser ble gradvis separert. Utenrikshandelen økte med nesten 20 prosent i året, og ved planperiodens utløp hadde valutareservene femdoblet seg fra periodens start. Dette ble også perioden man fikk kontroll på befolkningsveksten, med en nedgang fra 1,4 prosent i 1990 til 1 prosent i 1995.
• 1996–2000: Planen ble vedtatt i september 1995 og trakk opp mer langsiktige perspektiver helt fram mot 2010. Det var den første mer langsiktige planen etter overgangen til en sosialistisk markedsøkonomi, og la vekt på utvikling over hele landet. Blant målene i planen var å utrydde fattigdom og få fart på utviklingen av en moderne bedriftsstruktur.
• 2001–2005: Årlig vekst skulle ligge på rundt 7 prosent. 40 millioner arbeidere skulle overføres fra landsbygda til byene. Kinas internasjonale konkurransekraft skulle økes. Fordelingen av ansatte i ulike sektorer skulle ligge på 44 prosent i primærnæringene, 23 prosent i sekundærnæringer og 33 prosent i tertiærnæringene. Forskningsbudsjettet skulle økes til mer enn 1,5 prosent av BNP. Andelen som skulle tas inn i skolesystemet skulle økes til 90 prosent i ungdomsskoler, 60 prosent i videregående og 15 prosent i høyere utdanning. Befolkningsveksten skulle videre ned til 0,9 prosent, og folketallet skulle ikke overstige 1,33 milliarder i 2005. På miljøfronten ble det satt mål om at 18 prosent av landet skulle være skogkledd, og at grøntområdene i byområdene skulle utgjøre 35 prosent. Det ble også satt mål for innbyggerkvalitet. Gulvplassen per innbygger skulle økes til 22 kvadratmeter, og 40 prosent av alle husholdninger skulle i 2005 ha kabel-TV. Helsetilbudet var et annet viktig satsingsområde.
• 2006–2010: Nok en periode hvor svært ambisiøse mål ble satt: BNP-vekst på 7,5 prosent per år, antall ansatte i tjenestesektoren opp fra 31 til 35 prosent og forskningsbudsjettet økt til 2 prosent av BNP, mens urbaniseringsraten skulle opp fra 43 til 47 prosent og folketallet opp fra 1,30 til 1,36 milliarder. Miljøfokuset ble forsterket med mål om at energiforbruket per BNP-enhet skulle ned 20 prosent, resirkuleringsgraden for industrielt avfall opp fra 55 til 60 prosent og skogdekningen opp fra 18 til 20 prosent. Innen utdanning og velferd ble det utviklet mange nye nøkkeltall og mål for perioden: Utdanningsnivået opp fra 8,5 til 9 år i gjennomsnitt. Grunnpensjon til 223 millioner byfolk i 2010 mot 174 millioner i 2005. Dekningen i et nytt helsetilbud for landsbygda opp fra 23 til 80 prosent av befolkningen. 45 millioner nye jobber for byfolk, synkronisert med en tilsvarende overførsel av landsbygdarbeidere til sektorene utenfor landbruket. Arbeidsledighetsraten i byene ble estimert til å øke fra 4,2 prosent i 2005 til 5 prosent i 2010. Fortsatt 5 prosent vekst i disponibel inntekt for både byfolk og de på landsbygda.
• 2011–2015: Planen tok tak i utfordringene med økende forskjeller, behov for mer bærekraftig vekst og jevnere formuefordeling, samt forbedret velferdssystem og sosialt sikkerhetsnett. En del av grepet i planen er å bytte fokus fra investering til forbruk. Et annet satsingsområde er å utvikle innlandet og landsbygda på bekostning av kysten og storbyene. For å få til dette skal mindre byer og grønne landskap utvikles. I tillegg videreføres forrige plans vekt på miljøvern, raskere reformtakt og at Hongkong skal få en viktigere rolle som internasjonalt finanssentrum. I denne planen er målene for årlig BNP-vekst økt til 8 prosent, mens lønnsveksten skal være på 7 prosent. Forskningsbudsjettet skal økes videre til 2,2 prosent i 2015, mens befolkningen da skal være på 1,39 milliarder. De voldsomt økende husprisene skal forsøkes stagget og anti-korrupsjonsarbeid skal intensiveres. Urbaniseringen skal nå 51,5 prosent. Kystregionene skal utvikles fra å være "verdens fabrikk" til å bli sentra for forskning, high-end-produksjon og tjenestesektoren. En voldsom infrastruktursatsing finner sted. Høyhastighetsnettet for tog runder 4 500 mil, mens motorveinettene passerer 8 300 mil. I tillegg skal det bygges ny flyplass i Beijing og 36 millioner leiligheter for lavinntektsgrupper.

Se også

• Fireårsplanen