Kapellet ble bygget i den sørlige del av Det store palasset i byen som den gang het Konstantinopel. Kapellet fikk navn etter fyret (pharos) som stod ved siden av.[1] Det huset en av byens viktigste samlinger av relikvier, og var den bysantinske keiserens viktigste fyrstelige kapell.
Etter den arabiske erobring av Jerusalem tjente kapellet på et vis som en ny «gravkirke» for den kristne verden.[2] Kapellet huset blant annet alle relevante pasjonsrelikvier: to større stykker av Kristi kors, to nagler, svampen, lansen, en fial med Jesu blod, tornekronen og det såkalte mandylion.
Alexei Lidov: A Byzantine Jerusalem. The Imperial Pharos Chapel as the Holy Sepulchre. I: Annette Hoffmann, Gerhard Wolf (utg.): Jerusalem as narrative space – Erzählraum Jerusalem (= Visualising the Middle Ages Bd. 6). Brill, Leiden-Boston 2012, s. 63–103, her s. 103.
Jannic Durand (utg.): Le trésor de la Sainte-Chapelle. Exposition Paris, Musée du Louvre, 31 mai 2001 – 27 août 2001. Réunion des Musées Nationaux, Paris 2001, ISBN 2-7118-4275-4.
Holger A. Klein: Sacred Relics and Imperial Ceremonies at the Great Palace of Constantinople. I: Franz Alto Bauer (utg.): Visualisierungen von Herrschaft: frühmittelalterliche Residenzen, Gestalt und Zeremoniell. Ege Yayınları, Istanbul 2006, ISBN 975-807-126-2, s. 79–99 (Digitalisat).
Alexei Lidov: A Byzantine Jerusalem. The Imperial Pharos Chapel as the Holy Sepulchre. I: Annette Hoffmann, Gerhard Wolf (utg.): Jerusalem as narrative space – Erzählraum Jerusalem (= Visualising the Middle Ages Bd. 6). Brill, Leiden-Boston 2012, s. 63–103 (Digitalisat).