From Wikipedia, the free encyclopedia
Northrop F-89 Scorpion var et amerikansk jetdrevet avskjæringsjager for bruk i allslags vær. Det har den tvilsomme æren av å være det første fly som var bevæpnet med et kjernefysisk våpen – «Genie»-missilet til bruk mot store formasjoner av sovjetiske bombefly.
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
| F-89 Scorpion | |||
|---|---|---|---|
 USAF F-89J | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Jagerfly | ||
| Produsent | Northrop | ||
| Første flyvning | 16. august 1948 | ||
| Introdusert | September 1950 | ||
| Utfaset | 1969 | ||
| Brukt av | United States Air Force | ||
| Antall produsert | 1 050 | ||
| Enhetspris | US$ 801 602 (F-89D) US$ 988 884 (F-89H) | ||
F-89 ble bygget som svar på US Army Air Force sin kravpesifikasjon på en ny jetdrevet nattjager som skulle erstatte P-61 Black Widow. Lockheeds forslag var en modifisert T-33 som senere ble produsert som F-94A. Northrops forslag hadde navnet navnet N-24 var et slankt flyskrog med en midtstilt vinge og to Allison J35 turbojet-motorer med etterbrennere. Det skulle ha radar og et mannskap på 2, og i tillegg være bevæpnet med 6 20 mm kanoner i en unikt bevegelig kanontårn i nesen. Northrop ble bedt om å bygge 2 prototyper i desember 1946.
Den første prototypen, XP-89, hadde sin jomfrutur 16. august 1948 med testpilot Fred C. Bretcher. En unik egenskap ved denne modell, og noe som fremdeles er i bruk på andre fly, var luftbremsen.
Flyet ble godkjent for produksjon i januar 1949, og den første produksjonsvarianten, F-89A, kom i operativ tjeneste med USAF i september 1950. Det hadde en AN/APG-33 radar og var bevæpnet med 6 T-31 20 mm kanoner med 200 skudd hver. Den bevegelige kanonen i nesen ble fjernet og to 1 100 l drivstofftanker ble plassert på vingetippene. Flyet kunne bevæpnes med 16 raketter under vingene eller 1 455 kg med bomber.
Kun 8 fly av F-89A varianten ble produsert før konstruksjonen ble oppgradert til F-89B med ny avionikk. Disse hadde betydelige problemer med motorene og andre systemer, og ble relativt raskt erstattet av F-89C. Til tross for flere motor-endringer var det fortsatt problemer, noe som ikke ble bedre av at man oppdaget strukturelle problemer med vingene noe som medførte at 194 fly av -A, -B og -C varianten måtte oppdateres.
Den meste brukte varianten, F-89D, fløy første gang 23. oktober 1951 og kom i tjeneste i 1954. Den fikk fjernet kanonen til fordel for et nytt Hughes E-6 ildledningssystem med en AN/APG-40 radar og en AN/APA-84 computer. Bevæpningen var rakettlaunchere, hver med 72 70 mm «Mighty Mouse» FFAR raketter. Totalt ble det bygget 682 fly av denne varianten.
Det ble foreslått 2 varianter med nye motorer, F-89E og F-89F, men ingen ble bygget. Den foreslåtte F-89G-varianten, som skulle ha Hughes MA-1 ildledningssystem og AIM-4 Falcon missiler på samme vis som F-102 Delta Dagger, ble heller aldri bygget.
F-89H var forøvrig en variant som ble bygget, og den kom i tjeneste i 1956. Den hadde et E-9 ildledningssystem som var det samme som tidlige F-102 varianter, og massive nye kapsler på hver vingetipp som inneholdt 3 AIM-4 missiler og 21 raketter hver – vanligvis 3 radarsøkende GAR-1, 3 GAR-2 med infrarød søker, og 21 FFAR raketter – totalt 6 missiler og 42 raketter. Problemer med ildledningssystemet utsatte den operative startdatoen for F-89H-varianten, og da den endelig kom i tjeneste var den betydelig underlegen nyere avskjæringsjagere, så USAF utfaset flyet allerede i 1959.
Den siste varianten var F-89J. Denne var basert på F-89D, men erstattet den standard vingetipp-kapselen, som hadde missiler og drivstoff, med drivstofftanker hver med kapasitet på 2271 l, og hadde i tillegg mulighet til å ta ett «Genie» missil under hver vinge. Flyet hadde også mulighet til å bevæpnes med 4 AIM-4 Falcon missiler i tillegg. F-89J ble det første og eneste flyet til noen gang å avfyre en skarp Genie, og dette skjedde 19. juli 1957, under «Operation Plumbbob». Det ble aldri bygget noen nye F-89J varianter, men 350 fly av D-varianten ble ombygget til den nye standarden. De var i tjeneste ved ADC fram til slutten av 1959, og i tjeneste med Air National Guard fram til slutten av 1969.
Totalt ble det bygget 1 050 F-89 av alle varianter.
| Tekniske data | |
|---|---|
| Mannskap | 2 |
| Lengde | 16,4 m |
| Vingespenn | 18,4 m |
| Høyde | 5,3 m |
| Vingeareal | 56,3 m² |
| Vekt (uten last) | 11 000 kg |
| Vekt (med last) | 19 200 kg |
| Maksimal vekt | 21 200 kg |
| Motor | 2× Allison J35-A-35A turbojets (Hver med skyvekraft: 24,9 kN/32,9 kN uten/med etterbrenner) |
| Ytelser | |
| Maksimal hastighet | 1&020 km/t |
| Rekkevidde | 2 200 km |
| Operativ høyde | 15 000 m |
| Klatrefart | 2 550 m/min |
| Vingelast | 340,4 kg/m² |
| Bevæpning | |
| Raketter | 104× 70 mm FFAR 16× 127 mm raketter (under vingene) |
| Missiler | Luft-til-luft: 2× «Genie» kjernefysiske missiler (Kun F-89J varianten) |
| Bomber | 1 455 kg bomber (under vingene som erstatning for raketter) |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
