filippinsk diplomat From Wikipedia, the free encyclopedia
Elpidio Rivera Quirino (født 16. november 1890 i Vigan i provinsen Ilocos Sur på Filippinene, død 29. februar 1956 i Novaliches i Rizal) var Filippinenes president fra 17. april 1948 til 30. desember 1953.
| Elpidio R. Quirino | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Elpidio Quirino y Rivera 16. nov. 1890[1][2][3]  Vigan | ||
| Død | 29. feb. 1956[2][3] (65 år) Quezon City | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, advokat, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | University of the Philippines College of Law Manila High School | ||
| Ektefelle | Alicia Syquia-Quirino | ||
| Barn | Victoria Quirino-Gonzalez | ||
| Parti | Det liberale parti | ||
| Nasjonalitet | Filippinene | ||
| Gravlagt | Heroes' Cemetery | ||
| Utmerkelser | Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1953)[4][5] Storkorset av Isabella den katolskes orden (1946)[6] | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Elpidio R. Quirino var en ilocano født i Vigan i kjerneområdet for ilokanoene. Faren, Mariano Quirino, kom fra samme provins, og moren, Gregoria Rivera, fra Agoo i naboprovinsen La Union. Faren var betjent ved et fengsel.
Elpidio begynte sin videregående utdannelse ved Vigan High School og fullførte den ved Manila High School i 1911.[trenger referanse] I Manila arbeidet som kontorist blant annet ved politiet. Han tok også siviltjenestemannseksamen.[trenger referanse]
Fra 1915 han jus ved University of the Philippines[trenger referanse]. Så arbeidet som advokat til han ble valgt til representant til den filippinske kongress. Fra 1919 til 1925 var han kongressmann, fra 1925 til 1931 senator. Deretter ble han finansminister og innenriksminister i Commonwealth-regjeringen – Filippinene var da et commonwealth under USA.
I 1934 var han medlem av den filippinske delegasjon i Washington D.C. (ledet av Manuel Quezon), som lyktes i å få den amerikanske Kongressen til å vedta Tydings-McDuffie-loven som stipulerte at Filippinene skulle få full nasjonal uavhengighet i 1945.[trenger referanse] Uavhengigheten ble virkeliggjort den 4. juli 1946.
Under den annen verdenskrig myrdet japanerne hans kone Alicia Syquia og tre av hans fem barn.[trenger referanse]
Etter krigen var han statsminister og visepresident under Manuel A. Roxas' presidentperiode.
Da Roxas døde den 15. april 1948, ble Quirino president. Han vant deretter det påfølgende presidentvalget som kandidat for det liberale parti.[7]
Den største utfordringen Quirino stod overfor som president, var den kommunistiske bevegelse Hukbalahap (ofte forkortet til Huk).[7] Selv om huk'ene opprinnelig hadde vært en anti-japansk geriljabevegelse på Luzon, klarte kommunistene etterhvert å ta over ledelsen. Da Quirinos forhandlinger med Huk-lederen Luis Taruc brøt sammen i 1948, erklærte Taruc åpent at han var kommunist og oppfordret folk til å styrke regjeringen.[7]
Hans seks år som president var preget av etterkrigsgjenoppbygging, økonomiske fremskritt, og økt økonomisk bistand fra USA.[7] Grunnleggende problemer, særlig på landsbygda, forble uløste.[7] Hans administrasjon var heller ikke fritt for korrupsjon og grådighet.[7]
Da han stilte til gjenvalg i 1953 ble han slått av sin tidligere visepresident Ramon F. Magsaysay, som hadde brutt med Quirino tidligere samme år. Han trakk seg da tilbake til Novaliches rett ved Manila. Han døde av hjerteslag på skuddårsdagen den 29. februar 1956.
Quirino var katolikk og den første filippinske president av ilocano-avstamning.[trenger referanse]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
