El-overfølsomhet

El-overfølsomhet, elektromagnetisk hypersensitivitet, elektrosensitivitet eller «elallergi» er en tilstand der en person opplever medisinske symptomer som vedkommende mener skyldes eksponering for elektromagnetisme.^[1] Det er ikke dokumentert at symptomene skyldes stråling fra mobiltelefoner, trådløse nettverk og lignende.^[2][3]

El-overfølsomme hevder de blir syke av elektromagnetisk stråling, for eksempel fra trådløse nettverk.

Det er vitenskapelig etablert at sterke elektromagnetiske felt kan påvirke organismer, men personer med el-overfølsomhet påstår at de får ubehagelige symptomer når de blir utsatt for stråling som er betydelig under de grensene som er fastsatt i internasjonale sikkerhetsstandarder. Et overveldende flertall av blindtester har vist at personer som mener at de er rammet av el-overfølsomhet, ikke er i stand til å skille mellom virkelig eksponering og simulert (ingen) eksponering^[3][4], noe som kan forklares ved at el-overfølsomheten er en såkalt noceboeffekt («negativ placebo»).^[5] Man anerkjenner da pasientenes symptomer som reelle, men at disse ikke har påviselig sammenheng med den strålingene de faktisk utsettes for.^[6]

Fenomenet skal ha oppstått i Sverige i 1980-årene, opprinnelig særlig blant dem som arbeidet ved dataskjermer.^[7][8] En behandling kan synes å være kognitiv atferdsterapi.^[8]

Symptomer og mulige årsaker

Symptomene på eloverfølsomhet varierer mye, men inkluderer fysiske plager, depresjon, bekymring og dårlig hukommelse. Det er ikke etablert noen gruppe av sammenhengene symptomer.^[9] Plagene overlapper i stor grad med andre diagnoser der årsakssammenheng ikke er påvist, og som tidligere ble diagnostisert som nevrasteni.^[10]

Aktivisme

Utdypende artikkel: EMF-aktivisme

Det har de siste tiår oppstått betydelig aktivisme for å få el-overfølsomhet anerkjent som en reell lidelse, og det er dannet en rekke organisasjoner som også kjemper for de påstått el-overfølsommes ønske om begrensning av elektromagnetiske felt.^[11][12] Særlig har mobilantenner og sendere for trådløse nett vært ansett som utløsende kilder. I Norge har særlig organisasjonene Folkets strålevern og Foreningen for el-overfølsomme (FELO) gjort seg bemerket i denne kampen.^[13][14] I 2007 inngikk Norges Miljøvernforbund et samarbeide med FELO der el-overfølsomhet ble anerkjent som en reell lidelse.^[15] Også Norges Handikapforbund har tatt til orde for å gjøre tilpasninger i samfunnet for å ta hensyn til den antatt el-overfølsomme.^[16]

Når det innføres ny teknologi settes dette gjerne i sammenheng med opplevde helseplager, uten at det nødvendigvis reflekteres over hvorvidt den innførte teknologien representerer noen signifikant økning av den elektromagnetiske strålingen.^[17] Det har vært runder med bekymring rundt mobiltelefoni og trådløse nett, og ikke minst har automatiske strømmålere fått opprmerksomhet. Etter protester har strømleverandører innført krav om legeattest for å slippe å få installert automatisk strømmåler.^[18] Dette har igjen ført til protester fra leger som nekter å skrive legeattest på diagnoser uten vitenskapelig forankring.^[19]

Flere kjente personer har hevdet å være el-overfølsomme, blant dem Gro Harlem Brundtland som er tidligere leder av Verdens helseorganisasjon.^[20] Hun har opplevd kraftig kritikk for sitt standpunkt, særlig fra Michael Repacholi som i ti år ledet WHOs forskningsprogram på området.^[21]

Utfordringer

Det er vitenskapelig konsensus om at el-overfølsomhet ikke er et reelt fenomen i den grad symptomene pasientene opplever har noen sammenheng med elektromagnetisk stråling,^[22] men det finnes likevel enkelte forskere som hevder det motsatte, og disse henvises hyppig til som autoriteter av personer og organisasjoner som kjemper for aksept av el-overfølsomhet. Blant disse er den svenske forskeren Olle Johansson ved Karolinska Institutet og den pensjonerte biologiprofessoren Martin Pall fra Washington State University.^[23] Johanson ble i 2007 kåret til "Årets förvillare" av den svenske organisasjonen Vetenskap och folkbildning for å ha fremsatt påstander om negative helseeffekter av mobilstråling.^[24]

Lignende, mer generelle, holdninger har vært fremmet av Einar Flydal, som blant annet har fremsatt en påstand om at elektromagnetisk stråling fra mobiltelefoni utløser massedød blant fugler og insekter.^[25][26] Flydal blir i en artikkel på nettstedet faktisk.no imøtegått av zoologene Petter Bøckman (universitetslektor ved UiO) og professor Svein Dale ved NMBU.^[27]

Verdens helseorganisasjon har gjennomgått 30 000 studier på området og konkludert med at det ikke finnes grunnlag for å anta at ikke-ioniserende stråling medfører helsefare.^[28] Den påståtte sammenhengen mellom elektromagnetisk stråling og massedød hos fugler og insekter har også blitt tilbakevist av faglig ekspertise.^[29]

Sentralt i kritikken mot grenseverdiene satt av offentlige myndigheter er påstander om at undersøkelser som er gjort ikke er uavhengige eller at det finnes økonomiske interesser som påvirker konklusjonene.^[30] Noen aksjonister kan også ha direkte næringsinteresser i å spre frykt for elektromagnetisk stråling, for eksempel ved å selge pseudovitenskapelig beskyttelsesutstyr.^[31][32][33]

Parallelt med at forskningen viser at symptomene som oppstår ved påstått el-overfølsomhet ikke kan settes i sammenheng med elektromagnetisk stråling, har eksperter tatt til orde for at utbredelsen og anerkjennelsen i stor grad skyldes ukritisk mediedekning av fenomenet.^[34][35] I Australia har man sett et tilsvarende fenomen knyttet til utbygging av vindturbiner, der personer hevder seg følsomme for støy fra disse.^[36][37]

Se også

• Helserisiko ved mobilstråling