From Wikipedia, the free encyclopedia
Det belarusiske latinske alfabetet eller łacinka ([laˈt͡sinka], fra belarusisk лацінка for latinsk skrift generelt) er et samlenavn på en rekke historiske alfabeter som har gjengitt belarusisk (kyrillisk) tekst med latinske skrifttegn. Moderne łacinka likner det sorbiske alfabetet og henter trekk fra det polske og det tsjekkiske alfabetet.
Łacinka slik det er brukt i publikasjoner siden 1990:
|
|
Łacinka opplevde en viss bruk i det som nå er Belarus på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Belarusisk ble offisielt skrevet med latinsk skrift i de tyskokkuperte områdene av Belarus mellom 1941 og 1944.
I dag brukes den latinske skriften sporadisk av enkelte forfattere i avisen Naša Niva, tidsskriftet Arche og en del av den belarusiske diaspora-pressen på Internett.
23. november 2000 ble det innført et offisielt system for transkripsjon av belarusiske navn som var svært likt łacinka. Den viktigste forskjellen var at «myk l» ble gjengitt med ĺ – som ń, ś osv. – mens bokstaven ł for «hard l» mangler i det offisielle systemet. I 2012 ble metroen i Minsk utstyrt med skilt der «myk l» ikke var gjengitt med ĺ, men med li.
Łacinka er ikke en ren romanisering av det kyrilliske alfabetet belarusisk vanligvis skrives med, i og med at systemet har egne ortografiske konvensjoner. For eksempel tilsvares kyrillisk е av enten e, ie eller je avhengig av uttalen og den foregående lyden.
Under reformasjonen på 1500-tallet dukket de første kjente eksemplene på latinsk gjengivelse av belarusisk tekst opp. Disse gjengivelsene av ukodifiserte og i all hovedsak et resultat av at de gammelbelarusiske lydene ble skrevet ned med polsk skrivemåte.
På 1600-tallet økte bruken av latinsk skrift blant belarusiske katolikker, men uten at den kyrilliske skriften ble forlatt. Denne bruken avtok da polsk tok over som offisielt språk fra rundt 1710.
Utover 1700-tallet ble latinsk skrift fortsatt brukt i enkelte verker skrevet på samtidens belarusiske språk.
Fra andre halvdel av 1800-tallet opplevde bruken av latinsk skrift en renessanse. Dette var dels en følge av at mange av skribentene tilhørte den polske kulturkretsen, dels en konsekvens av de trykkeritekniske mulighetene i samtiden. Skrivemåten var på denne tiden fortsatt mer preget av polsk, med sz for š, cz for č, ż for ž og w for v.
Mens det vestlige Belarus var en del av Polen 1921–1939, ble latinsk skrift brukt til trykking av belarusiske skifter i større grad. Et kodifisert belarusisk latinsk alfabet ble for første gang presentert i den 5. (uoffisielle) utgaven av Taraškievič’ grammatikk (1929).
Med utbredelsen av russisk språk og dermed det kyrilliske alfabetet gikk belarusiske forleggere i begynnelsen av 1900-tallet delvis tilbake til det kyrilliske alfabetet.
I 1920- og 30-årene ble det i belarusiske filologiske kretser diskutert å gå over til det latinske alfabetet. Diskusjonen tok slutt i og med Stalins nye russifiseringspolitikk fra 1929/1933 – bruken av łacinka ble i sovjetrepublikken Belarus betegnet som kontrarevolusjonær og følgelig forbudt.
Belarusisk ble skrevet med latinsk skrift i det tyskokkuperte Belarus 1941–1944, og blant den belarusiske diasporaen i Praha (1920–1945). Etter andre verdenskrig er belarusisk stundom blitt skrevet med latinsk skrift blant den belarusiske diasporaen i Vest-Europa og Amerika, spesielt i Vest-Tyskland og USA.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
