From Wikipedia, the free encyclopedia
Den spanske afrikaarméen (spansk: El Ejército Español de África; arabisk: الجيش الإسباني في أفريقيا) var en gren av den spansk hær som var utplassert med en garnison i Spansk Marokko siden dens etablering i 1912 til Marokkos selvstendighet i 1956.
Ved begynnelsen av 1900-tallet utgjorde Spanias besittelser i Afrika av Spansk Marokko, Spansk Sahara (dagens Vest-Sahara), Ifni (en liten del ved kysten av Marokko), Kapp Juby (liten del sør i Marokko) og Spansk Guinea (dagens Ekvatorial-Guinea)
Spansk Marokko var den nærmeste spanske koloniale territoriet til det spanske fastlandet og samtidig den som var mest vanskelig å kontrollere. Et betydelig marokkansk opprør, Rifkrigen, mot både det spanske og franske koloniale styret begynte med utslettelsen av en spansk hær i slaget ved Annual. Det berbiske folket i Riffjellene nord i Marokko ble til sist nedkjempet etter store vanskeligheter av Franco-Spania etter flere år med krig.[1] Francisco Franco deltok selv i Rifkrigen i Spansk Marokko i 1920 og ble i 1926 33 år gammel den yngste generalen i Europa siden Napoléon Bonaparte.[2]
Spania opprettholdt garnisoner ved landets to marokkanske kystenklaver i Melilla og Ceuta fra 1400-tallet og framover. Til ulike tider besto disse av sjøfolk, disiplinærkompanier, marineinfanteri, friselskaper og bidrag fra storbyenheter.[3] Det kan hevdes at Den spanske afrikaarméen har sin opprinnelse som en fast institusjon med etableringen i 1893 som Regimiento de África N° 1 (1. afrikanske infanteriregiment).[4]
Som følge av den andre Melillakampanje i 1909–10 (spansk: Guerra de Melilla) begynte Spania å ekspandere innover i landet fra sine besittelser ved kysten og en styrke Policia Indigena («Innfødt politi») ble opprettet med marokkansk personell.[5] Denne stedegne styrken ga grunnlaget for etableringen i 1911 av Fuerzas Regulares Indígenas («hjemmehørende regulære styrker»), marokkansk infanteri og kavalerienheter med spanske offiserer.[6]
Den spanske legion ble opprettet ved kongelig bestemmelse av kong Alfonso XIII av Spania den 28. januar 1920 som et regiment med utlendinger. El Tercio var modellert etter den franske Fremmedlegionen. Dens hensikt var å opprette et korps av profesjonelle tropper for å kjempe i Spanias koloniale kriger i Nord-Afrika framfor spanske vernepliktige soldater som var langt mindre effektive. Den innledende bestanddel av regimentet var en enhet ved hovedkvarteret og tre bataljoner, kjent som Banderas, bokstavelig «bannere», eller militære faner, et arkaisk begrep fra 1500-tallet.[7]
Ved Rifkrigen på 1920-tallet ble Den spanske afrikaarméen satt sammen av kjernen av den spanske legion og Regulares, i tillegg kom cacadores (spansk infanteri), artilleri, ingeniører og støttetropper. Totalt utgjorde den 30 000 soldater og var den mest profesjonelle og effektive styrken i den spanske hæren som til sammen utgjorde 100 000 menn på 1920- og 1930-tallet.[8] Infanteriet rekrutterte fra den lille spanske enklaven Ifni ved kysten av Marokko (Tiradores de Ifni) fra 1934 og framover. En lokalt rekruttert gendarmerie, eller paramilitærpoliti, Mehalas de la Mehal-la' Jalifiana (modellert etter franske Les goumiers marocains i Marokko), ble etablert i 1923 og utgjorde bortimot 5 000 menn. Disse hadde til oppgave å støtte de regulære enhetene i afrikaarméen.
Som følge av utfallet av Rifkrigen ble garnisonen i Spanske Marokko redusert til enhetene nevnt over, pluss sju infanteribataljoner, seks kavaleriskvadroner og seks artilleribatterier fra det spanske fastlandet utskrevet til roterende militærtjeneste i Nord-Afrika.[9]
Den spanske afrikaarméen spilte en nøkkelrolle under den spanske borgerkrigen i 1936–39. Sammen med andre enheter i den spanske hæren, gjorde afrikaarméen opprør mot den andre spanske republikken og deltok i det nasjonalistiske militærkuppet i 1936. Den 18. juli 1936 tok general Francisco Franco kommandoen over afrikaarméen.
Spanske Marokko ble tatt av opprørerne uten betydelig motstand. Den opprinnelige hensikten var å transportere afrikaarméen til det spanske fastlandet sjøveien. Imidlertid forble mannskapet på spanske krigsskip lojale til den republikanske regjeringen i Madrid, selv om skipenes offiserer ikke var det. Mellom 29. juli og 5. august 1936 ble rundt 1500 medlemmer av hæren fraktet over til fastlandet i en dristig flyvning i Junkers transportfly skaffet av Nazi-Tyskland. Fascistiske Italia sørget for flystøtte med bombefly av typen Savoia-Marchetti SM.81 for de handelsskip som fraktet rundt 3000 soldater og utstyr fra Marokko den 5. august. Deretter var det daglige flyturer inntil rundt 8 000 soldater fra Marokko med artilleri var samlet i Sevilla.[10]
Etter landgangen i Spania ble afrikaarméen delt i to, den ene enheten ble kommandert av general Juan Yagüe og den andre av oberst José Enrique Varela. Yagües styrke avanserte nordover og gjorde oppsiktsvekkende raskt vinninger, og vendte deretter i nordøstlig retning mot Madrid og Toledo. Varelas styrke gikk inn Andalucía og tok kontroll over nøkkelbyer som Sevilla, Granada, og Córdoba. Takket være hovedsakelig afrikaarméens framgang havnet bortimot hele den vestlige delen av Spania på nasjonalistenes hender på slutten av september 1936. Tidlig i 1937 hadde afrikaarméens styrke økt til 60 000 menn. Legionærer og regulares var spydspissene i nasjonalistenes militære operasjoner i resten av krigen og spilte en sentral rolle for fascistenes seier.
Med avslutningen på borgerkrigen ble afrikaarméen redusert til en militær enhet i fredstid. Imidlertid fikk det under Franco en høyere status i Spania enn det hadde under monarkiet eller republikken. I løpet av 1940-tallet ble en del fra Tiradores de Ifni plassert på Kanariøyene mens en egen «maurisk garde» overtok seremonielle plikter i Madrid.
Som følge av Marokkos uavhengighet i 1956 ble flertallet av de lokalt rekrutterte regulares overført til den nye kongelige marokkanske hæren. Byene Melilla og Ceuta og de mindre plazas de soberanía («Suverenitetsområder») i Marokko som har forblitt spanske har fortsatt garnison av enheter med legionærer og regulares.
Ifni forble under spansk administrasjon fram til juni 1969. Det utstrakte uro i området i 1956 og Ifnikrigen i 1957-1958 førte til betydelige deserteringer blant de innfødte soldatene og blant Tiradores de Ifni. Som følge av dette undergikk denne styrken en prosess av «eurofisering» hvor flertallet av personellet ble rekruttert fra Spania.[11]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
