Daglig bevegelse

Daglig bevegelse er et astronomisk begrep som refererer til den tilsynelatende, daglige bevegelsen til stjernene rundt jorden, eller mer presist rundt de to himmelpolene. Den kommer av jordens rotasjon rundt sin akse, så hver stjerne synes å bevege seg i en sirkel. Tiden for en fullstending rotasjon er 23 timer 56 minutter 4,09 sekunder (1 siderisk døgn).

Bevegelsens retning på den nordlige halvkule:

• man ser mot nord, under Nordstjernen: venstre–høyre, vest–øst
• man ser mot nord, over Nordstjernen: høyre–venstre, øst–vest
• man ser mot sør: venstre–høyre, øst–vest

Dermed beveger nordlige, sirkumpolare stjerner seg mot urviseren rundt Nordstjernen.

På nordpolen kan man ikke bruke ordene nord, øst og vest; bevegelsen er ganske enkelt venstre–høyre, eller hvis man ser rett oppover, mot urviseren rundt senit.

For den sørlige halvkule, bytt ut nord med sør, venstre med høyre, og bytt ut Nordstjernen med den sørlige himmelpol. De sirkumpolare stjernene beveger seg med urviseren rundt denne polen. Øst og vest skal ikke byttes om.

Ved ekvator er begge himmelpolene i horisonten, og bevegelsen er mot urviseren (dvs. mot venstre) rundt Nordstjernen og med urviseren (dvs. mot høyre) rundt den sørlige himmelpol. All bevegelse er fra øst mot vest, unntatt de to punktene som står i ro.

Den daglige banen til et objekt på himmelkulen, medregnet den mulige delen under horisonten, har en lengde som er proporsjonal med cosinus til deklinasjonen. Dermed er hastigheten til den daglige bevegelsen til et himmelobjekt denne cosinusverdien ganger 15°/time = 15'/min = 15"/s, dvs. (sammenlign med vinkeldiameter):

• opp til en sol- eller månediameter hvert andre minutt
• ca. fire sekunder for den største planeten
• 2000 ganger diameteren til de største stjernene per sekund

Daglig bevegelse kan ses på fotografier der det har vært benyttet tidseksponering. Sirkumpolare stjerner som er i nærheten av himmelpolen beveger seg bare sakte. Det motsatte, å "følge" den daglige bevegelsen med et kamera, for å eliminere den på et fotografi, kan best gjøres med en ekvatorialmontering, som bare krever at rektascensjonen justeres; et teleskop kan ha en motor for å gjøre det automatisk (sidereal drive).