From Wikipedia, the free encyclopedia
Curach, currach eller curragh er en skinnbåt bygd på tynne lekter av tre. Over trerammen er det strekt seilduk som er smurt med tjære på begge sider. Tidligere ble det brukt skinn, gjerne okseskinn og rammen var da av vidje. Curach er mest kjent på vestkysten av Irland og Skottland, men finnes også på Wales som coracle, en innlandsfarkost av mindre størrelse. Den vanlige konstruksjonen av denne båten betegnet som en curach er som et rammeverk av tynne lekter tatt fra trær som det deretter ble strukket skinn eller seilduk over, festet med sammensurrede eller naglede trestykker.
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Curach for første gang er nevnt skriftlig av romeren Julius Cæsar som så en slik båt på nordatlanteren, men det var ikke den eneste observasjonen av skinnkledde farkoster han hadde nedskrevet i sine bøker. Fra Iberia under den romerske borgerkrigen beskrev Cæsar båter bygd med vidjer og deretter overstrukket med skinn. Så tidlig som i 200-tallet f.Kr hadde den greske historikeren Timaeus (ca. 345- ca. 250 f.Kr) beskrevet farkostene som fraktet tinn fra Cornwall til det europeiske fastlandet. Disse var skinnkledde båter med et rammeverk av vidjer.
Et arkeologisk funn av en gullmodell fra ca. 200 f. Kr viste en stor havgående og rundformet curach med en tømmermast med en rå og ni årer på hver side samt en tung åre som fungerte som styreåre over babord låring. Trolig var det faktiske skipet som gullmodellen hadde sitt forbilde fra, omtrent 12 meter langt. Gullmodellen var funnet ved Limavady, County Derry, i 1895.
Fra den tidligste irske litteraturen datert til 600-tallet e.Kr er flere båttyper beskrevet i verket «Uraicecht Becc», «ler-longa» for havgående ferd over lange avstander, «baircc», innlandsfarkost tilgjort av tre, «curach», skinnbåt og «lestar», en småbåt av tre. Den romerske forfatteren Caius Julius Solinus fra 300-tallet beskrevet de britiske øyene i hans verket «Collectanea Rerum Memorabilium» viet til den romerske konsulen Oclatinius Adventus i 200-tallet:
Havet som skiller Hibernia fra Britannia er røft og stormfullt gjennom året, og er bare navigerbart for få dager. Sjøreisen i små båter formet av bøyelige pinner, strukket med oksehud. Underveis avslo de reisende fra å spise ombord.
Etter hvert som det romerske styret ble svekket på Britannia i det 4. århundre, økte hyppigheten i angrep av irer på store flåter av curach på den sårbare vestkysten. Flere ganger klarte man å stoppe angrepene, men de militære ressurser nærmet seg bristepunktet i Romerriket, som først ved år 410 sluttet å sende soldater til den perifere provinsen som deretter var forlatt. Så tiltok angrepene over Irskesjøen til de reneste hærtog med meget store flåter ettersom skottene og pikterne sluttet seg til irene i plyndringstoktene.
På den vestlige delen av Skottland etablerte irske immigranter fra den andre siden av Irskesjøen et kongedømme som deretter opprettholdt kontakten med Irland med deres flåter. Breacán, som nedstammet fra Niall Noigíallach, en legendarisk overkonge av Irland som døde i året 405, etter sigende skal ha hatt en flåte på femti curacher som handelfartøyer mellom Irland og Skottland. Denne flåten forulykket utenfor Rathlin Island i en sterk malstrøm utløst av tidevannet. Siden da er stedet der flåten forsvant ifølge «Cormac ’s Glossary» fra 800-tallet, kjent som Coire Breacán (Breacáns heksegryten).
Senere er det mulig at Brendan sjøfareren brukte en slik båt på sin ferd til Nord-Amerika rundt 530 e. Kr. Denne irske oppdagelsesreisende var medlem i en gruppe på seksti munker som ønsket å finne «det forjette landet» («terra secreta» på latin), og var bare syv år gammelt på sin første reisen som varte i syv år. Fortellingene om sjøreisene kom fra boken «Navigatio Brendani Sancti» (Brendans reiser), skrevet av en utvandret irsk munk. Denne boken skulle bli meget populær i middelalderen, oversatt til flere språk inkludert norsk.
(Tatt fra «Traditional Boats of Ireland» i engelsk)
En andre munk hadde også dratt ut til sjøs om bord på en curach. Columba (gammelirsk Colm Cille eller Columcille) dro fra Derry i året 563 til de vestlige øyene sammen med tolv følgevenner som straff for hans deltagelse i et militærslag som hadde gått galt. Han gikk på land i Iona og grunnlagt det kjente Iona-klosteret, senere et av de største religiøse sentre i vestlige Europa. Andre munker hadde også dratt ut på sjøreiser eller skrevet ned beretninger om sjøreiser som sett med verket «Immram Brain» (Brans sjøreise) etter en maritim tradisjon innenfor litteratur, immram (bokstavelig betyr «ro rundt») fra tiden før vikingenes ankomsten. Bran mac Febail dro ut sammen med tretti andre på tre curacher, hver bemannet med ni roere. Under reisen kom han til den legendariske øya Tir inna mBan, «Kvinnenes land» med hjelp av en kvinne som los.
Vikingenes ankomsten ved begynnelsen på 800-tallet fikk meget drastiske følger for den irske litteraturtradisjonen som ikke lenge skildret skinnkledde båter med få unntak. Neste gang en curach var beskrevet, var i den siste halvparten av 1100-tallet fra Gerald av Wales' bok «Topographia Hibernica» fra 1188 om to skipbrudne ombord på deres båt beskrevet som en trang og avlange båt laget av vidjer og overstrukket med skinn.
Store curacher eksisterte også inn i den tidlige moderne tiden som bekreftet i historien skrevet i Spania om hvordan Donnall Cam O Suilleabhain Beara sammen med sine slektninger og minst ett tusen mann flyktet nordover etter å ha lidd nederlaget under Munster-opprøret i januar 1604. Da Donall Cam skulle ta seg over elven Shannon, var alle båtene og ferjene ført bort i forveien. Hans onkel kom med forslaget om å slakte noen av deres hester og samle vidjer og løsplanker for å bygge en curach. Med skinnene fra elleve hester og vidjer som var flettet inn i et rammeverk, forsterket med løsplanker, tok det to dager å bygge en større og en mindre båt. Den større båten var 26 fot lang, 6 fot bred og 5 fot dyp med flat bunn. Donnall Cam klarte å berge seg over elven, men mange av hans følgevennene ble innhentet av de engelske troppene som fulgt etter dem. Historien om flyktet fra Irland til Spania var nedskrevet av Donnall Cams sønn Phillip.
Militæringeniøren Thomas Phillips som kom til Irland i august 1684 for å inspisere havnestedene og fortifikasjoner, var en dyktig kunstner som laget tegninger av byer og havner samt omkringliggende landskap. Phillips var spesielt interessert i curacher, og etterlatt seg flere tegninger av en seilførende curach med en stor råseil fra en tømmermast, oppkalt som de ville irenes fartøy selv om han hadde misforstått noe av konstruksjonen som skyldes hvordan man den var bygd.
I 1978 seilte historikeren Tim Severin i en slik båt fra Irland til Newfoundland. Det var for å kunne bevise at det er teoretisk mulig for Brendan sjøfareren å komme fram til det amerikanske kontinentet.
Konstruksjon og utforming er spesiell for vestkysten av Irland og Skottland der den varierer i størrelse og form. Historia viser at curach ble brukt til fiske og transport langs kysten og på elvene. Det blir fremdeles bygd slike båter og det blir arrangert konkurranser i kapproing med curach.
Curachen har et lettvektet rammeverk som begynte ved båtripen. Under byggingen av en curach begynte arbeidet alltid med båtripen som kan være enkelt eller dobbelt, ettersom utformningen av båten alltid har utgangspunktet i båtripen når man bygge opp båten i opp-ned stilling med båtripen nederst. De fleste curachtyper i dag har dobbelte båtriper.
Etter båtripen var gjort ferdig, ble det satt inn vidjer i eldre tid som kan bøyes i U-form som spanter. Båtbyggeren kunne bestemme høyden på disse spantene som kan manipuleres for å ha flat, rund eller skarp bunn på den ferdige båten. I moderne tid er vidjer erstattet med bøye tre i lekter tatt fra trær, spesielt fra hasseltrær med bedre holdningstid. Deretter ble tykke strenger i lengderetningen lagt ovenpå spantene, i nyere tid erstattet med tynne lekter. Det er forskjellige metoder om hvordan å binde sammen spantene og strengene eller lektere, noen ganger var nagler av kobber tatt i bruk. I eldre tid var rammeverket surret sammen.
Fram til begynnelsen på det nittende århundret var skinn som oksehud benyttet i mange århundrer. For å ha det beste mulige resultatet måtte skinnet bearbeides for å ha bedre holdningstid i vannet, det er flere kjente metoder, inkludert å sette skinnet under salt og kalk. Om vinteren ble curachen satt i opplag på landet og skinnet var tatt bort. Det var viktig å passe på at skinnet skulle ikke få tørket slik at den kan bli for stramt når det hadde trekket seg sammen. Rammeverket og sammenføyningene kan ble skadet som oppdaget på kopien «Tarbh na Mara» basert på en curach fra 1820-tallet i året 2005.
Seilduk erstattet skinnet ettersom det er langt lettere å bearbeide dette materialet som generelt er bedre til sjøs. Men skinnet hadde vist seg mer hardføre enn seilduket i møte med røft bunn i vatn og elver som skarpe steiner. Innlandsfarkoster hadde skinn som deres meste foretrukket valg fram til det tjuende århundret. De fleste curacher har et dobbelt lag av skinn eller seilduk på seg, i nyere tid hadde man tatt i bruk tjære for å gjøre båten vanntett.
Det er nå erstattet med andre miljøvennlige tetningsprodukter utviklet fra GRP fordi man hadde erstattet seil og åre med utenbordsmotorer, og dermed måtte kanvasen tåler de høyere hastigheter i vannet.
Gullmodellen fra ca. 200 f.Kr hadde en tømmermast med en rå muligens for et råseil, men det er kjent fra den keltiske båttradisjonen langs den europeiske atlanterhavskysten og på sentraleuropeiske elvene at det var seil tilgjort av dyreskinn. Om det var et råseil av skinn som var tatt i bruk på de mange seilførende curacher fram til vikingenes ankomsten inn i middelalderen, er ikke godt nok kjent. Men det var curach med to master.
Så sent som i begynnelsen på det tjuende århundret var det fremdeles seil på curachbåter. Det var en kort mast med et luggerseil som kunne komme ned i vannet. Det var viktig å bruke styreårer eller vanlige årer når man var under seil ettersom man verken hadde kjøl, lebord eller senterbord, for å hindre avdrift. Med innføringen av utenbordsmotor fra 1940 ble alle havgående curacher omgjort til motorbåter.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
