Remove ads
Chrétien de Troyes var en av de største dikterne på 1100-tallet, og hans storhetstid knyttes til hoffet rundt Marie de Champagne. Hoffet og personene ved hoffet knyttes flere ganger til historien om Den hellige Gral.
Svært lite er kjent fra hans liv, men han synes å ha vært fra Troyes, eller i det minste knyttet til stedet, og mellom 1160 og 1172 tjente han ved hoffet til grevinne Marie Capet, grevinne av Champagne, datter av Eleanora av Aquitaine. Hans verker med emner om Arthur-legenden representerer noe av det ypperste innenfor middelalderdiktningen. Chrétien de Troyes er generelt betraktet som den første identifiserte franskspråklige romanforfatter av betydning.
Remove ads
Chrétien er blitt karakterisert som «oppfinneren av den moderne roman» og litteraturforskeren Karl Uitti skriver: «Med [Chrétiens verker] åpnet en ny æra i den europeiske litteraturhistorien... dette diktet gjenoppfinner den sjangeren som vi kaller fortellende romanse; i en del viktige aspekter starter den også den verdslige roman».[1]
Den viktigste kvalitet til den keltiske påvirkningen var en form for ufullstendighet. En «fortelling» kunne være hva som helst fra en enkeltstående slagscene, til en prolog, til en minimal kohesiv fortelling med liten eller intet kronologisk opplegg. Uitti mener at Yvain er Chrétiens «mest omsorgsfulle uttenkte romanse... Den har en begynnelse, en midte, og en avslutning: vi er ikke i tvil at Yvains fortelling er over».[2] Dette metoden med tre entydige deler, inkludert oppbyggingen i midten som fører fram til fortellingens klimaks, er en grunn til at Chrétien er sett på som en forfatter av romaner seks århundrer før romaner eksisterte.
Remove ads
De store hoffene var en yngleplass for litteratur i denne perioden, og hoffet i Champagne var ikke noe unntak. Her fantes det et miljø av forfattere som utvekslet ideer og tanker. I Champagne var det en gruppe som hele tiden holdt kontakt med og skrev om hoffet. Gruppen dediserte sitt arbeid til greven og grevinnen. Det som var spesielt med Champagne, var at gruppen med forfattere brukte det latinske skriftspråket og representerer perioden før litteraturen på morsmålet tok av. Dette setter Chrétien de Troyes i en særstilling, da han skrev Perceval, le Conte du Gral på gammelfransk. Perceval ble en av de mest kjente skikkelser i middelalderromansene.
Deler av Chrétiens verker er gått tapt. Av de gjenlevende romansene er Erec et Enide (ca. 1170). Denne fortellingen har sin historie fra kong Arthurs hoff. Her er kjønnsrollemønsteret motsatt av hva som var vanlig på denne tiden ved at det var kvinnen som ofret seg for ridderen. Det endret seg i den neste romanen Yvain (ca. 1177-1179). Her beskrev Chrétien det vanlige kjønnsrollemønsteret om en ridders store eventyr. Denne romanen ble også oversatt til gammelnorsk på 1200-tallet. Parcevalsoga var oversatt etter Chrétien de Troyes' verk og kom derfor til å mangle avslutning. Oversetteren laget en ende med «Parceval fekk Blankiflur kjærasten sin, og vart ein namnfræg hovding over alt riket hennar; så fræg og sigersæl var han at han aldri åtte strid med nokon riddar utan han sigra.» [3] Den er også oversatt i nyere tid av Olaug Berdal). I Lancelot fullender Chrétien kravet til romanser på denne tiden der ridderen prøver å vinne sin prinsesse. Det særskilte med denne historien er at prinsessen er ingen andre enn kong Arthurs hustru, dronning Guinevere. Ridderen Lancelot må gjennomgå en rekke prøvelser før han oppnår sitt ønske, og blir da en av middelalderens berømte martyrer for det høviske ekteskapsbruddet.
I Cligès (1176) henter Chrétien stoffet og bakgrunnen for historien fra den bysantinske kjærlighetsepikken. Men hele tiden finner vi kong Arthurs hoff i bakgrunnen, som i de fleste andre romansene hans. Hoffet møter vi også i hans ufullendte roman rundt Perceval, eller Gralsfortellingen (1190). Her endrer handlingsmønsteret seg fra kjærlighet og eventyr, over til «heltens åndelige utvikling fra barbari til ren edelmot». Her møter vi også for første gang i litteraturhistorien Den hellige Gral. Det har vært foreslått at Gralen har sin opprinnelse i en keltisk fruktbarhetsmyte, men i kristen bearbeidelse har den blitt den hellige kalken som Jesus og disiplene drakk vin av ved det siste måltidet, og som Josef fra Arimatea senere fikk samlet Kristi blod i fra korsfestelsen.
Historien ble dog aldri fullført, og mange forfattere har forsøkt å avslutte historien, blant andre Wolfram von Eschenbach, Robert de Baron og Gerbert de Montrevill. Hos disse finner vi de samme kjente personene fra kong Arthurs hoff, Perceval, Gauvain, Lancelot og Gallahad. Selv om noen av figurene ikke er nevnt hos Chrétien de Troyes, begir de seg ut med det samme målet, å få tak i gralen. Problemet som oppstår med de andre forfatterne, som skriver på et senere tidspunkt, er ønsket om å dra inn kristne dydsmønstre og en moraliserende historie. På tross av dette fikk historiene en stadig økt popularitet i byene, særlig ble Lancelot et symbol på alle høviske elskere.
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads