Canterbury-fortellingene (The Canterbury Tales) er en samling med fortellinger skrevet av den engelske forfatteren Geoffrey Chaucer på 1300-tallet (to av dem i prosa, de øvrige på vers).
Fortellingene, noen er originale og andre ikke, blir fortalt i en rammefortelling og fortalt av en gruppe pilegrimer på en pilegrimsreise fra Southwark til Canterbury for å besøke Thomas Beckets grav i katedralen. Canterbury-fortellingene er skrevet på mellomengelsk. Selv om fortellingene er betraktet som Chaucers hovedverk er noen forskere som mener at strukturen står i gjeld til Decameronen til italieneren Giovanni Boccaccio som det er sagt at Chaucer skal ha lest da han besøkte Italia på midten av 1300-tallet.
Prologen og de individuelle fortellingene
Figurene som blir introdusert i prologen av boken forteller historier av stor kulturell betydning. Den første delen av prologen begynner med «Whan that Aprill with his shoures soote» som indikerer begynnelsen på våren og slutten på en hard vinter. Fortellingenes tema varierer og har blant annet emner som høvisk kjærlighet, forræderi, og griskhet. Genrene varierer også og inkluderer romance, Breton lai (fortellende sang), preken, fabel (om beist), og fabliaux (grov og humoristisk fortelling). Selv om det er overliggende ramme er det ingen enkeltstående poetisk struktur over verket, og det er også to prosafortellinger.
Fortellingene består av følgende deler:
- Prologen – The General Prologue
- Ridderens fortelling og prolog – The Knight's Prologue and Tale
- Møllerens prolog og fortelling – The Miller's Prologue and Tale
- Reevens prolog og fortelling – The Reeve's Prologue and Tale[1]
- Kokkens prolog og fortelling – The Cook's Prologue and Tale
- Lovmannens prolog og fortelling – The Man of Law's Prologue and Tale
- Enken fra Baths prolog og fortelling – The Wife of Bath's Prologue and Tale
- Klosterbrorens prolog og fortelling – The Friar's Prologue and Tale
- Stevningsmannens prolog og fortelling – The Summoner's Prologue and Tale
- Skriverens prolog og fortelling – The Clerk's Prologue and Tale
- Handelsmannens prolog og fortelling – The Merchant's Prologue and Tale
- Væpnerens prolog og fortelling – The Squire's Prologue and Tale
- Odelsbondens prolog og fortelling – The Franklin's Prologue and Tale
- Legens fortelling – The Physician's Tale
- Avlatskremmerens prolog og fortelling – The Pardoner's Prologue and Tale
- Skipsførerens fortelling – The Shipman's Tale
- Priorinnens prolog og fortelling – The Prioress' Prologue and Tale
- Chaucers fortelling om Sir Topas – Chaucer's Tale of Sir Topas
- Melibees fortelling – The Tale of Melibee
- Munkens prolog og fortelling – The Monk's Prologue and Tale
- Nonnens prests prolog og fortelling – The Nun's Priest's Prologue and Tale
- Den andre nonnens prolog og fortelling – The Second Nun's Prologue and Tale
- Kannikens tjeners prolog og fortelling – The Canon's Yeoman's Prologue and Tale
- Forvalterens prolog og fortelling – The Manciple's Prologue and Tale
- Sogneprestens prolog og fortelling – The Parson's Prologue and Tale
- Chaucers avsanning – Chaucer's Retraction
Noen av fortellingene er seriøse og andre er komiske, imidlertid er de alle omhyggelig nøyaktig i å beskrive egenskaper og feil i den menneskelige natur. Religiøs forsømmelse er gjennomgående trekk og tema foruten å fokusere på de tre stander, samfunnsklassene i middelalderen. De fleste fortellingene er sammenkoblet med tilsvarende temaer og noen er fortalt som en gjengjeldelse til andre fortellinger i form av en argumentasjon.
Verket er ikke fullført ettersom det var opprinnelig ment at hver figur skulle fortelle fire fortellinger, to på veg til Canterbury og to på tilbaketuren. Det ville ha gitt et antall på 120 fortellinger i motsetning til de 24 som faktisk eksisterer.
Mange i England har søkt etter politiske overtoner i fortellingene, spesielt ettersom Chaucer var en betydningsfull hoffmann og en politisk figur i samtiden og sto plassert nær den politiske makt. Det er mange hentydninger til samtidige hendelser, skjønt få er bevist, og ekteskapstemaet er vanlige i middelalderens fortellinger slik at det er antatt at det viser til flere ulike ekteskap, men kanskje spesielt til det for John av Gaunt. Bortsett fra Chaucer var Harry Bailly fra vertshuset Tabard Inn en virkelig historisk figur og det er antatt at det er sannsynlig at kokken er den faktiske Roger Knight de Ware, en samtidig kokk i London.
Gjennomgang av verkets personer
Ridderen blir introdusert først som den sosialt høyest rangerte figuren, verten kaller ham for «my mayster og my lord», «min mester og herre». Han er en profesjonell soldat som kommer rett fra utenlandske kriger, og han har reiste omfattende i mange land. Han er en «varray, parfit, gentil knight», en høvisk ridder i enkel klesdrakt og beskjedent vesen.
Væpneren er hans sønn og kontrast, en elegant laps, kostbare klær og beleven i hoffetikette.
Priorinnen er en av de som er mest omfattende beskrevet, og det er her fortelleren opplyser at han ikke ville dømme verdien av det han opplever. Hennes portrett billedgjøres av at det fortelles mer om hva hun spiser enn hvordan hun ber. Det sies at hun er snill mot dyr, men ikke hvordan hun behandler mennesker. Hun har en nonne med seg og «tre» prester. Tallet tre gjør at antallet vanskelig går opp og ble antagelig lagt til senere med hensyn til den poetiske rytmen.
Munken er den neste i serien av representanter fra kirken. Han har mange hester hjemme, respekterer ikke kongens styre, og går heller på jakt enn å be.
Klosterbroren følger deretter, noe som viser at Chaucer har en egen interesse i representanter fra kirken som lever motstridende til hva som man forventer av dem. Fortelleren opplyser at det ikke er et problem at han unngår spedalske og tiggere.
Handelsmannen er kort beskrevet, og blir fulgt av skriveren fra Oxenford (Oxford) som er hva man kan forvente av en student, fattig, tynn som sin hest, og elsker bøker.
Lovmannen er ekspert på juss og sammen med ham er odelsbonden, en herre fra landet, som er mest opptatt av mat: «Det snør i hans hus av mat og drikke».
Deretter nevner Chaucer flere håndverkere, kledd i sin karakteristiske drakter, men er ikke beskrevet videre og er ikke gitt noen fortellinger. Med seg har de kokken og hans dyktighet listes med noen uvanlige detaljer. Sjømannen er også en ekspert i sitt yrke, men stjeler vinen til sine passasjer og fremtrer som en skummel figur. Legen blir rost av fortelleren, skjønt han som alle leger elsker gull.
Enken fra Bath er den eneste kvinnen, bortsett fra priorinnen og nonnen, på pilegrimsreisen. Hun har hatt fem ektefeller, og jakter på den sjette. Hun er rik og kledd som sådan, og fortelleren har sympati for henne.
Den mest idealiserte personen er opplagt sognepresten som er i følge med sin like idealiserte bror, plogmannen, «a true swinkler» — en hardtarbeidende mann som lever i fred og i perfekt fromhet. Om sognepresten er den gode representanten for kirken er plogmannen den sympatiske representanten for den kristne sjel.
De siste er gruppe som ikke fremstår sympatisk. Mølleren er stygg type uten forsonende trekk, forvalteren snyter alle og reeven passer også best på sin egen lommebok. De to mest groteske er dog stevningsmannen og avlatskremmeren, to representanter for de som lever av kirken på dens utkant, den ene selger avlat mens den andre administrerer kirkeretten.[2]
Det komplette verket
Verket ble påbegynt en gang på 1380-tallet, men Chaucer stoppet skrivingen på slutten av 1390-tallet. Det er ikke fullført slik det synes å ha vært planlagt: det synes som det har vært flere redigeringer og hvor nye fortellinger ble lagt til på ulike tider. Planen med et hundre og tyve fortellinger er fra prologen. Det er kunngjort av Harry Bailly, verten, at det vil bli fire fortellinger på hver (to fortalt på veg til Canterbury og to på tilbaketuren til vertshuset). Det er ikke nødvendigvis meningen til Chaucer selv som også opptrer i verket som den som forteller mer enn én fortelling. Det har blitt foreslått at verkets antatte uferdige forfatning faktisk var bevisst fra Chaucers side.
Canterbury-fortellingenes struktur er en rammefortelling og det er enkelt å finne tilsvarende i andre samtidige verker, som for eksempel El Libro de Buen Amor (Boken om den gode kjærlighet) av Juan Ruiz og Boccaccios Decameronen, sistnevnte kan ha vært Chaucers store inspirasjonskilde. Chaucer har faktisk tilpasset flere av Boccaccios fortellinger i munnen til sine egne pilegrimer, men hva som skiller Chaucers verk fra hans samtidige er hans figurer. Sammenlignet med Boccaccios hovedpersoner – syv kvinner og tre menn, alle unge, friske og velstående, og gitt klassiske navn – er figurene hos Chaucer av en meget variert flokk, inkludert representanter fra flere deler av middelklassen på den tiden. Ikke bare er deltagerne svært ulike, men de forteller svært forskjellige typer fortellinger hvor deres personligheter blir vist i deres valg av historier og måten de forteller dem på.
Ideen med pilegrimsreise synes å ha vært et nyttig litterært virkemiddel for å kunne samle sammen en broket forsamling. Munken ville sannsynligvis ikke ha fått tillatelse til å dra som pilegrim og for en del av de øvrige ville det kanskje ha vært usannsynlig om de hadde ønsket å delta. En annen ting er at alle pilegrimene rir på hester og det er ingen hentydninger om at de lider for sin religion. Ingen av de populære helligdommene på vegen Canterbury blir besøkt og det er ingen hentydninger om at noen deltar på messe, slik at det fremstår mer som en turists utflukt.
Chaucer gir liten oppmerksomhet til reisens progresjon. Han gir hentydninger om at fortellingene tar flere dager for å bli fortalt, men gir ingen detaljer om overnattinger. Selv om reisen kunne ha blitt gjort i løpet av en dag ville det ha gjort muligheten av fortelle flere historier umulig var tre til fire dager den vanlige tiden for en tilsvarende pilegrimsreise. Den 18. april er nevnt i fortellingene og Walter William Skeat, en redaktør på 1800-tallet, har fastslått at den 17. april 1387 var den sannsynlige første dagen for fortellingene.
Forskere har delt fortellingene inn i ti fragmenter. Fortellingene som danner et fragment er direkte sammenknyttet, vanligvis ved at en person snakker til og handlingen blir videreført av en annen person, men det er ingen sammenheng mellom de fleste av de andre fragmentene. Det betyr at det er flere mulige kombinasjoner for fragmentenes rekkefølge og sluttelig for fortellingene selv. Listingen over er kanskje den mest vanlige i moderne tider hvor fragmentene blir nummeret I-X, men en alternativ orden er å liste dem som A-G med fortellingene fra Legen inntil Nonnens prest blir plassert før Enken fra Bath. Unntaket for fragmentenes uavhengigheten er de siste to. Handelsmannens fortelling er den siste fortellingen i IX, men fragment X begynner med Sogneprestens prolog ved å hevde at Handelsmannen har gjort ferdig sin fortelling. Grunnen at de blir skilt som to ulike fragmenter er at Handelsmannen begynner sin korte fortelling om morgen mens Sogneprestens fortelling blir fortalt klokken fire om ettermiddagen. Det er antatt at Chaucer ville ha forbedret manuskriptet eller lagt til flere fortellinger for dekke tidsrommet.
Oversettelser
Egil Tveterås gjore første norske oversettelse av Canterburyfortellingene til norsk i 1953.[3] Ny utgave ble utgitt i 2002.[4] Den norske middelalderhistorikeren Kåre Lunden gjendiktet et utvalg av Canterbury-fortellingene og andre verk av Chauser til nynorsk i 1993.[5]
I 2009 publiserte forlaget Modern Library publisere en betydelig ny oversettelse til moderne av hele verket av Burton Raffel.
Betydning
Det er flere ganger blitt argumentert at det største bidraget som dette verket har tilført engelsk litteratur var i popularisere dagligspråk og dialekt, men først og fremst ved å bruke engelsk språk istedenfor fransk-normannisk eller latin som var det vanlige på Chaucers tid. Likevel var det flere av Chaucers samtidige — John Gower, William Langland, og den såkalte Pearl Poet — som også skrev betydelige verker på engelsk, noe som gjør det vanskelig å avgjøre i hvilken grad Chaucer kan få æren for å ha startet en retning heller enn å ha vært deltager i den.
I 2004 var professor Linne Mooney i stand til å identifisere en skriver som arbeidet for Chaucer som en Adam Pinkhurst. Mooney, som da var professor ved Universitetet i Maine og besøkte et medlem av Corpus Christi College ved University of Cambridge klarte å finne en overensstemmelse mellom Pinkhursts signatur på ed med hans håndskrift på en kopi av Canterbury-fortellingene som han hadde skrevet av fra Chaucers arbeidskopi.
Canterbury-fortellingene kan også fortelle den moderne leser mye om det «okkulte» på Chaucers tid, spesielt i henhold til astrologi og astrologiske kunnskap som var alminnelig på Chaucers tid. Det er hundrevis om ikke tusener av astrologiske hentydninger som er funnet i verket, noen er ganske åpenbare mens andre er mer tilslørte.
Mens noen lesere forsøker å tolke personene i Canterbury-fortellingene som historiske figurer ønsker andre lesere å tolke deres betydning i mindre bokstavelig retning. Etter en analyse av hans ordvalg og uttrykksmåte og historiske sammenheng synes det som om hans verk utvikler en kritikk mot samfunnet av hans tid. Innenfor et antall av hans beskrivelser, hans kommentarer kan synes smigrende, men ved listig språkføring er fremstillingene til syvende og sist kritisk til figurenes handlinger. Isteden virker det som om Chaucer skaper fiktive figurer som er generelle representasjoner av folk i deres arbeid og klassebakgrunn. Med en forståelse for middelalderens samfunn kan man observere en finurlig kritikk mot medlemmer av samfunnet som opptrer tilsvarende som Chaucers pilegrimer.
Antisemittisme
Edvard I av England utviste alle jøder fra England i 1290, men antisemittisme forsvant ikke med fraværet av jøder. «I 1385 utga Geoffrey Chaucer sitt verk Canterbury-fortellingene som inkluderte en opptegnelse av jøder som drepte en dypt from og uskyldig gutt. Denne blodige krenkelsen ble en del av den engelske litterære tradisjonen».[6]
Jeremy Cohen argumentere i sitt tilsvar at «fra Chaucer til Margery Kempe, fra syklusen til Corpus Christi-dagenes mirakelspill til lyrikken på 1600-tallet, har europeisk litteratur opprettholdt bildet av den jødiske kristus-morder som påførte vold på hva som var det mest hellige i den vestlige kristenhetens kultur og samfunn».[7]
Det er i Chaucers Priorinnens prolog og fortelling at antisemittismen finnes i Canterbury-fortellingene. Fortellingen er kort og handler om en ung kristen gutts martyrium ved at han ble drept av jøder. Gutten, en sønn av en enke, synger en sang, Alma Redemptoris, uten å vite hva ordene handler om, opprører noen jøder som deretter får gutten drept. Enken leter etter gutten og med guddommelig innblanding finner hun hans lik. Selv om gutten er død synger han fortsatt sin sang. Han blir fraktet til et kloster hvor munkene undersøker hvordan dette er mulig. Som en form for rettferdighet blir alle jøder beordret drept. Således kan gutten komme til himmelen.
Denne historiens opphav finnes sannsynligvis i en William av Norwich som ble funnet død av flere stikksår i 1144 og jødene i Norwich ble anklaget for drapet.
Jødene blir referert til som blant annet «det forbannede folket til Herodes». Chaucer benytter seg av sin fortelling som et medium for å fremvise hva han betraktet som «den jødiske karakter». Canterbury-fortellingene i seg selv er ikke et antisemittisk verk, men den enkeltstående historien Priorinnens fortelling handler derimot om hat mot jøder.[8]
Pilegrimenes rute og virkelige steder
Byen Canterbury har et museum dedikert Canterbury-fortellingene.[9]
Den postulerte returreisen har fengslet mange og derfor har den manglende fortsettelsen har blitt skrevet, ofte til skrekk og en sjelden gang til skrekkblandet fryd for Chaucer-tilhengere. Således har de figurer som er nevnt, men som ikke fikk sjansen til å fortelle sin historie gjort det. Beryns fortelling (Tale of Beryn) er en historie skrevet av en anonym forfatter som eksisterte i det såkalte Northumberland-manuskript på midten av 1400-tallet. I et mellomspill av en viss lengde fortelles det om pilegrimenes ankomst til byen Canterbury, deres besøk hos helligdommen til Thomas Becket i katedralen, deres overnatting på det lokale vertshuset, avlatskremmerens uhell med lumsk vintapper, og selskapets avskjed den nesten morgen for å dra tilbake til London. Ved dette tidspunkt inviterer verten handelsmannen til å fortelle Beryns fortelling (hans andre tilbud i denne samlingen) som den innledende fortellingen på tilbakevegen. John Lydgates Thebens beleiring (Siege of Thebes) er også en tilsvarende beskrivelse av tilbaketuren, men fortellingene i seg selv er egentlig en gjentagelse av de fortellinger som blir fortalt av ridderen i Chaucers tekst.
Trivia
Tittelen på Chaucers verk har blitt en dagligdags frase i det engelske språk og har blitt tilpasset andre medier på ulikt vis. En animert utgave av noen av fortellingene har blitt produsert for britisk fjernsyn. Foruten en versjon med moderne engelsk dialog var det også versjoner i den opprinnelige middelengelsk og walisisk.
Mange litterære utgaver, både litterære og faglitterære, har benyttet en tilsvarende rammefortelling som Canterbury-fortellingene som en opplagt hyllest. Science-fiction-forfatteren Dan Simmons skrev sin roman Hyperion basert rundt utenomjordisk gruppe pilegrimer. Evolusjonisten Richard Dawkins benyttet Canterbury-fortellingene som en struktur for hans faglitterære bok om evolusjonen - The Ancestor's Tale: A Pilgrimage to the Dawn of Evolution. Hans dyrepilegrimer er på veg til å finne deres felles stamfar og hver av dem forteller en historie om evolusjonen.
Henry Dudeneys bok The Canterbury Puzzles inneholder en del som fremstilles som en tapt tekst fra Chaucers verk.
Tilpasset teater og film
- The Two Noble Kinsmen, av William Shakespeare og John Fletcher, er en gjenfortelling av Ridderens fortelling, ble først utgitt i 1613 eller 1614 og deretter i 1634.
- Pier Paolo Pasolini, The Canterbury Tales
- 2004, BBC, en moderne gjenfortelling av utvalgte fortellinger.[10]
- 2005, Royal Shakespeare Company, oversettelse av Mike Poulton
- 2001, A Knight's Tale – En ridders fortelling, tok sitt navn fra «Ridderens fortelling», med en fiktiv Chaucer portrettert som en venn av en ridder. Ved et punkt erklærer Chaucer at han vil bruke sin versekunst til å bakvaske to kirkefunksjonærer som har lurt ham, de er stevningsmann og avlatskremmer.
Litteratur
- Collette, Carolyn. Species, Phantasms and Images: Vision and Medieval Psychology in the Canterbury Tales. Ann Arbor: University of Michigan Press, 2001.
- Kolve, V.A. and Glending Olson (Eds.) (2005). The Canterbury Tales: Fifteen Tales and The General Prologue; Authoritative Text, Sources and Backgrounds, Criticism. A Norton Critical Edition (2nd ed.). New York, London: W.W. Norton and Company. ISBN 0-393-92587-0. LC PR1867.K65 2005.
- Thompson, N.S. Chaucer, Boccaccio, and the Debate of Love: A Comparative Sudy of the Decameron and the Canterbury Tales. Oxford: Oxford University Press, 1996. ISBN 0-19-812378-7.
Referanser
Lydfiler
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
