Bushidō

Bushidō (japansk: 武士道) er den strenge morallæren og livsstilen som gjaldt for de japanske samuraiene. Bushidō kan oversettes som «krigerens vei» på norsk.^{[trenger referanse]} Bushidō er løselig analogt med konseptet ridderskap i middelalderens Europa. Akkurat som de europeiske ridderne hadde samuraiene ett sett moralkoder å leve etter som også var basert på en moralsk livsstil. Bushidō går ut på at en kjenner livet i hvert åndedrag en tar, i hver kopp med te, i hvert vindpust, i kirsebærtreet og i hvert liv en tar.

Den japanske samurai i rustning, 1860-årene. Foto av Felice Beato.

«Veien» i seg selv hadde sitt opphav i samuraienes moralske verdier, vanligvis en kombinasjon av nøysomhet, lojalitet, beherskelse av krigskunst, og ære inntil døden. Født innenfor ny-konfucianismen i fredstiden under Edo-tidens Japan, men bushidō var også påvirket av både shintōisme og zen-buddhisme som tillot samuraienes voldelige eksistens ved å moderere den med visdom og sinnsro. Bushidō utviklet seg mellom 1500- og 1900-tallet, diskutert av lærde som mente de bygde på en arv som gikk tilbake til 900-tallet, skjønt en del forskere har merket seg at begrepet bushidō i seg selv er «sjeldent bevitnet i førmoderne litteratur.»^[1]

Under Tokugawa-shōgunatet (også under Edo-tiden) var det en del aspekter av krigerverdiene som ble formalisert i japanske føydal lov.^[2]

Begrepet bushidō ble første gang benyttet i Japan på 1600-tallet i Kōyō Gunkan (en nedtegnelse av militære prestasjoner).^[3][4] Det kom i vanlig bruk i Japan og i Vesten etter utgivelsen av Nitobe Inazōs Bushido: The Soul of Japan i 1899.^[5]