Bombingen av Vallø
luftangrep utført av britiske bombefly mot oljeraffineriet på Valløy i Vestfold i 1945 From Wikipedia, the free encyclopedia
Bombingen av Vallø var et luftangrep mot oljeraffineriet på Vallø utenfor Tønsberg by i Vestfold utført av britiske bombefly mot slutten av andre verdenskrig. Angrepet begynte omkring klokka 23.25 den 25. april 1945 da 119 fly plutselig dukket opp: 107 fire-motors Lancaster-fly og tolv mindre to-motors Mosquito-fly (markeringsfly) utsendt fra Bomber Commands femte gruppe ved basen Lincolnshire i England.[1] Raffineriet ble betydelig skadet og området rundt rasert: over 30 bolighus ble totalødelagt og tapet- og sandpapirfabrikken på halvøya ble utradert.[1] 53 nordmenn og et ukjent antall tyske soldater og russiske krigsfanger ble drept.[1]
| Bombingen av Vallø | |||
|---|---|---|---|
| Del av Norge under andre verdenskrig | |||
 Ruinen av Vallø Oljeraffineri på Valløy i Vestfold etter det britiske bombeangrepet natt til 26. april 1945. | |||
| Dato | 25. april 1945 | ||
| Sted | Valløy | ||
| Formål | |||
| Gjennom et bombeangrep nøytralisere antatt produksjon av ubåtdrivstoff. | |||
| Resultat | |||
| Regnet som en suksess. Vallø Oljeraffineri og området rundt ble totalødelagt. | |||
| Parter | |||
 RAF Bomber Command |
 Wehrmacht |
||
| Styrker | |||
| ? | |||
| Tap | |||
| 0 | Ukjent antall tyskere ble drept i angrepet. | ||
| Koordinater | |||
 Angrepet på Vallø 59°15′24″N 10°30′02″Ø | |||
Den lille halvøya Vallø, som den gangen tilhørte Sem kommune, ligger få kilometer fra Tønsberg og har en industrihistorie som strekker seg tilbake til 1700-tallet. I 1899 ble A/S Petroleums- & Maskinoljeraffineri etablert på stedet som Norges første raffineri. Der var ved den tyske invasjonen i 1940 et moderne og unikt industrianlegg i skandinavisk sammenheng.
Vallø oljeraffineri produserte drivstoff til biler og båter. Den nazistiske okkupasjonsmakten så raskt verdien av anlegget og bygde ut forsvarsstillinger, bunkre og minefelt for å beskytte området mot angrep og sabotasje. Så sent i krigen som vinteren 1944/1945 var tyskernes tilgang på råolje svært begrenset. Vallø mottok likevel, i største hemmelighet, flere mindre leveranser av olje i denne perioden. Ifølge etterretningsrapporter fikk Vallø 18 000 tonn råolje mellom juni 1944 og april 1945, men tankene var mer eller mindre tomme da britene bombet raffineriet og bebyggelsen.
I februar 1945 begynte britene å vise interesse for Vallø. Det ble fra London sendt en forespørsel til blant andre motstandsmannen Gunnar Sønsteby om å undersøke om det på Vallø ble produsert og oppbevart dieselolje for tyske ubåter. Svaret kom etter cirka en uke og avkreftet at det ble framstilt slikt drivstoff. Raffineriet produserte bare drivstoff for bruk i blant annet den norske fiskeflåten. Per Steen-Hansen ved Sjømilitær Beredskapstjeneste, som også ble kontaktet, konkluderte med at tankene var tomme.
Britene mente likevel de hadde tilstrekkelig bevis for at det fantes ubåtdrivstoff på tankene, og førte opp Vallø på sine lister over potensielle bombemål. Selv om kilden til disse bevisene aldri har blitt kjent, bekrefter opplysninger som kom frem etter bombingen, langt på vei britenes antagelser om at informasjonen fra motstandsbevegelsen nok ikke stemte. I ettertid fastslo blant andre Stein Klevan, som jobbet ved raffineriet, at det mot slutten av okkupasjonen ble laget drivstoff for ubåter ved Vallø.
Tyske soldater ved havna ved raffineriet
Tyske soldater trener med maskingevær på raffineriområdet
Raffineriarbeidere spar opp jorde ved hovedporten for dyrking av poteter som matauk under krigen
Flygerne i de 119 flyene som ble sendt på toktet mot Vallø, hadde på forhånd fått beskjed om at de for all del måtte unngå å slippe bomber over boligområdet rett nord for raffineriet. De første flyene som ankom målet, rapporterte om god sikt og gode bombeforhold. En del av de som kom senere, fikk sikten hindret av blant annet kraftig røyk fra oljetankene som var satt i brann.
Angrepet varte i rundt 20 minutter. Da det var over, viste det seg raskt at en stor del av bombene likevel hadde kommet på avveie og hadde havnet utenfor målområdet som var selve raffineriet. Etter bomberaidet var det bare en håndfull av de ialt 70 bolighusene i området som ikke var skadet. Halvparten av bygningene var helt ødelagte. Rundt 53 nordmenn omkom og et ukjent antall tyske soldater ble drept. Anlegget på Vallø ble også totalskadet, og raidet ble fra britisk side regnet som en suksess.
Oppryddingen etter bombingen og gjenoppbygningen tok flere år, og driften ved raffineriet kom ikke i gang igjen før i 1950.
Det har i ettertid versert mange teorier om hvorfor britene valgte å bombe Vallø såpass sent i krigen. Freden skulle komme allerede 8. mai, knappe to uker senere.
I Rapport om Forsvarets Overkommandos virksomhet utenfor Norge utarbeidet av tidligere forsvarssjef Wilhelm Hansteen trekkes det fram at angrepet så sent i krigen må sees i lys av usikkerheten rundt tysk kapitulasjon i Norge og den økte trusselen fra nyere modeller tyske ubåter som begynte å bli operative vinteren og våren 1945. På den annen side tyder mye på at Vallø ble utsatt for et nærmest rutinemessig angrep, uten at det lå store, overordnede planer bak angrepet.
Etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945, ble tyske krigsfanger i stor utstrekning satt til å rydde opp tyske anlegg, minefelter og liknende.
På Vallø ankom de tyske krigsfangene i puljer i dagene 15. til 18. juli 1945, hvor de ble innkvartert i brakkeleiren ved Teie hovedgård. I utgangspunktet var det tiltenkt at oppryddingsstyrken skulle bestå av tusen mann pluss en administrasjon på rundt 50. Det viste seg etterhvert å være vanskelig å opprettholde en såpass stor styrke på grunn av stadige frigivelser og hjemsendelser av fangene. Arbeidet fortsatte likevel fram til 2. november 1945, og allerede 3. november forlot tyskerne Teie.
På grunn av faren for miner og blindgjengere ble det meste av oppryddingen til å begynne med gjort med enkle håndredskaper. Siden brakte man inn tyngre redskaper fra det tyske materiellet som fremdeles sto tilgjengelig rundt om på tyske anlegg som for eksempel Vardås fort på Nøtterøy.
Etter oppryddingen var man helt sikker på at alle minene som hadde blitt satt ned, var blitt fjernet, men det ble ansett som sannsynlig at det fremdeles fantes udetonerte blindgjengere begravd på Vallø som det ikke ville være mulig å finne fram til. Det ble antatt at faren som eventuelt gjenværende miner representerte, ville forsvinne etterhvert, som resultat av naturlig nedbryting.
Etter ryddearbeidet utvidet Esso raffineriområdet nordover til Saltverksgaten.[1] Resten av området fra bryggene og opp mot Carl 15. gate ble industriområde for tapet- og sandpapirfabrikken og Vallø Mek. Verksted.[1] Aktiviteten ved raffineriet kom i gang igjen i 1950, men anlegget var ikke ferdig gjenoppbygd før i 1954.
For øvrig ble det så seint som 17. mars 2017 og igjen 29. mai 2019 funnet blindgjengere fra angrepet, udetonerte bomber på henholdsvis 450 og 250 kilo, under tomterydding ytterst på halvøya.[4] [5]
Bilder fra før og etter oppryddingen på Vallø 1945
|
| ||||||||||||
|
| ||||||||||||
Under krigen hadde Vallø Oljeraffineri anløp av store og små tankskip så vel som krigsskip og ubåter.[1] De allierte forsøkte imidlertid å stoppe aktiviteten ved anlegget bare ved to anledninger. Første gang var 26. april 1940 omkring klokka 00.35 da to engelske fly beskjøt raffineriet med mitraljøser og slapp brannbomber mot oljetankene.[1] Skadene var små. Andre gang var 25. april 1945 da over hundre bombefly la det meste av boliger og fabrikker på halvøya i grus og tok livet av både sivile og militære.
Det bodde rundt 400 mennesker på Vallø, men på grunn av bombefaren under krigen flyttet mange til slekt og bekjente i distriktet.
Brann i oljetank på Vallø Oljeraffineri 1940.
Ødelagte tønner ved raffineriet 1940
Bomberester etter angrep på raffineriet 1940
Rester av brannbombe på raffineriet 1940
- Sigurd Grieg (1966). Industriredet: Vallø Tapetfabrik a/s 1891-1966. Vallø tapetfabrik. s. 65–68.
- Ulf Erichsen; Jon Erik Berg-Hansen (1995). Vallø, verket og menneskene: En historisk oversikt over Vallø. Tønsberg undervisningskontor. s. 39–44.
- Harald Høiback (1996). Angrepet på Vallø: Bombeoffensivens epilog i Europa. Forsvarsstudier. 1/1996. Oslo: Institutt for forsvarsstudier. ISSN 0333-3981.
- Vidar Zakariassen, red. (1999). Valløy – et industristed med tradisjoner og mangfold: 1999 – 100 år med petroleumsvirksomhet. Esso Norge. s. 17–18.
- Harald Høiback; Per Erik Olsen (2017). Bombingen av Vallø 25. april 1945. Ares forlag. ISBN 9788292938683.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
