Adferdsvitenskap

Adferdsvitenskap er en samlebetegnelse på disipliner utforsker de kognitive prosessene i organismer og adferdsmessige interaksjoner mellom organismer i naturen. Dette innebærer systematisk analyse av menneskers og dyrs adferd gjennom disiplinerte vitenskapelige eksperimenter. Se også behaviorisme.

Flere av dagens psykologer med adferdsvitenskapelig basis unngår å bruke betegnelsen psykolog av frykt for å bli assosiert med psykodynamisk tenkning.

I løpet av første halvdel av det tjuende århundre tenkte John B. Watson på metodisk atferd, som avviste introspektive metoder og prøvde å forstå atferd ved bare å måle observerbar atferd og hendelser. Det var først på 1930-tallet at B. F. Skinner antydet at skjult oppførsel - inkludert kognisjon og følelser - underkastet de samme kontrollerende variablene som observerbar atferd, som ble grunnlaget for hans filosofi som ble kalt radikal atferd. [2] [3] Mens Watson og Ivan Pavlov undersøkte hvordan (kondisjonerte) nøytrale stimuli fremkaller reflekser ved respondentkondisjonering, vurderte Skinner forsterkningshistoriene til den diskriminerende (antecedent) stimuli som avgir atferd; teknikken ble kjent som operant conditioning.

Metodologisk atferdighet: John B. Watsons atferdisme uttaler at bare offentlige hendelser (motorisk atferd fra et individ) kan observeres objektivt. Selv om det fremdeles ble erkjent at tanker og følelser eksisterer, ble de ikke betraktet som en del av atferdsvitenskapen. Den la også det teoretiske grunnlaget for den tidlige tilnærmingen til atferdsmodifisering på 1970 og begynnelsen av 1980-tallet. Psykologisk atferdighet: Som foreslått av Arthur W. Staats, var i motsetning til den tidligere atferden til Skinner, Hull og Tolman, basert på et program for menneskelig forskning som involverte forskjellige typer menneskelig atferd. Psykologisk atferdisme introduserer nye prinsipper for menneskelig læring. Mennesker lærer ikke bare etter dyrenes læringsprinsipper, men også etter spesielle menneskelige læringsprinsipper. Disse prinsippene involverer menneskers unike enorme læringsevne. Mennesker lærer repertoarer som gjør dem i stand til å lære andre ting. Menneskelig læring er dermed kumulativ. Ingen andre dyr demonstrerer denne evnen, noe som gjør den menneskelige arten unik.

Radikal atferdvitenskap: Skinners filosofi er en utvidelse av Watsons form for atferdighet ved å teoretisere at prosesser i organismen - spesielt private hendelser, som tanker og følelser - også er en del av vitenskapen om atferd, og antyder at miljøvariabler styrer disse interne hendelsene. akkurat som de kontrollerer observerbar atferd. Selv om private hendelser ikke kan sees direkte av andre, bestemmes de senere gjennom artenes åpenbare oppførsel. Radikal atferd utgjør kjernefilosofien bak atferdsanalyse. Willard Van Orman Quine brukte mange av radikale atferdskaps ideer i sin studie av kunnskap og språk.

B. F. Skinner foreslo radikal atferd som den konseptuelle underbygningen av den eksperimentelle analysen av atferd. Dette synspunktet skiller seg fra andre tilnærminger til atferdsforskning på forskjellige måter, men, spesielt her, står det i kontrast til metodisk atferd ved å akseptere følelser, sinnstilstand og introspeksjon som atferd også er gjenstand for vitenskapelig undersøkelse. I likhet med metodologisk atferd, avviser den refleksen som en modell for all atferd, og den forsvarer atferdsvitenskapen som komplementær til, men uavhengig av fysiologi. Radikal atferdisme overlapper betydelig med andre vestlige filosofiske posisjoner, for eksempel amerikansk pragmatisme.

Selv om John B. Watson hovedsakelig la vekt på sin posisjon som metodologisk atferdsmessighet gjennom hele karrieren, gjennomførte Watson og Rosalie Rayner det anerkjente Little Albert-eksperimentet (1920), en studie der Ivan Pavlovs teori om respondentkondisjonering først ble brukt for å fremkalle en fryktelig refleks av gråt. hos et menneskelig spedbarn, og dette ble lanseringspunktet for å forstå skjult oppførsel (eller private hendelser) i radikal atferd. [13] Skinner mente imidlertid at aversiv stimuli bare skulle eksperimenteres med dyr og uttalte seg mot Watson for å ha testet noe så kontroversielt på et menneske.

I 1959 observerte Skinner følelsene til to duer ved å legge merke til at de virket sinte fordi fjærene deres flust. Duene ble plassert sammen i et operantkammer, der de var aggressive som en konsekvens av tidligere forsterkning i miljøet. Gjennom stimulansekontroll og påfølgende diskrimineringstrening, når Skinner slo av grønt lys, fikk duene merke at matforsterkeren blir avviklet etter hver hakk og responderte uten aggresjon. Skinner konkluderte med at mennesker også lærer aggresjon og besitter slike følelser (så vel som andre private hendelser) ikke annerledes enn ikke-menneskelige dyr.

Adferdsvitenskapen forsøker å oppnå legitime, objektive konklusjoner gjennom strenge formuleringer og observasjon.^[1] Eksempler på adferdsvitenskapelige fagområder inkluderer psykologi (herunder sosialpsykologi m.fl.), antropologi, og kognitiv vitenskap. Generelt dreier studier innen adferdsvitenskap seg om menneskelige handlinger med målet er å kunne si noe mer generelt om menneskelig atferd.^[2]

Referanser

1. Klemke, E. D., Hollinger, R., og Kline til, A. D., (1980), Introduksjon til boken 'Introductory Readings in the Philosophy of Science': Buffalo, New York, Prometheus Books p 11-12
2. «Definition of behavioral science». Besøkt 19. mars 2018.