Arnor

Arnor er et fiktivt sted fra J.R.R. Tolkiens bøker. Arnor var kongeriket til Dúnedain av Midgard som ble grunnlagt i 3320 i det andre tideverv av Elendil som også ble første konge av Arnor og dets søsterrike Gondor. I sin storhetstid bestod Arnor av alt land mellom elven Bruinen (Stribrumla) som lenger nede blir til Gwathló (Gråflåma) og elven Lhûn (Lune).

Arnors (fiktive) våpen.

I motsetning til Gondor var Arnor ikke velsignet med hell, og Dúnedain av Nordens undergangen begynte med ulykken ved Sverdliljevollene i året 2 i det tredje tideverv. Det nærmeste Arnor hadde en gullalder var i det første århundre etter at det ble grunnlagt. Det var ulike grunner til at det ikke hadde samme suksess som Gondor: en tynnere befolkning, hardere klima, splittelsen fra Gondor, og splittelsen til tre mindre riker som etterhvert førte til at de ble knust av Hekseriket Angmar. Til tross for dette forsvant ikke dynastiet av herskerne av Arnor (Isildurs slekslinje). Isildurs arvinger ble til stammefyrster av de få gjenlevende Dúnedain i Norden, helt til etter Ringkrigen da Arnor ble gjenopprettet av kong Elessar (Aragorn).

Historie

Etter Isildurs død var det hans eneste overlevende sønn Valandil som ble konge av Arnor. Men siden han bare var 13 år da faren døde måtte han vente åtte år før han ble kronet. Hans fetter Meneldil, sønn av Anárion, ble konge av Gondor. Selv om Valandil og hans etterfølgere ikke gjorde krav på Gondors trone fortsatte de å bruke tittelen Høykonge til tross for at de bare styrte Arnor.

Arnor forble et forent kongedømme frem til Arnors tiende konge, Eärendur, døde i år 861 TT. Hans tre sønner kranglet om tronen, og for å unngå en borgerkrig ble det tatt en avgjørelse om å splitte riket i tre mindre riker: Arthedain i nordvest, Rhudaur i nordøst, og Cardolan i sørøst. Alle tre ble senere beseiret og okkupert av Hekseriket Angmar, styrt av Heksekongen, som senere viste seg til å være Nazgûlenes Herre.

Rhudaur var det mest isolerte og mest korrupte av disse rikene. Her var Dúnendain i et mindretall, mens flesteparten var de innfødte åsmennene som mislikte dem. Grunnen var fordi åsmennene hadde vonde minner fra Númenors tid da de ble undertrykket av de númenorske konger. Det er derfor ikke overraskende at Rhudaur ble det første av de tre rikene til å falle. På et tidspunkt etter år 1300 T.T., da Angmar ble grunnlagt i nord, frarøvet åsmennene tronen av Rhudaur og drepte Isildurs arving som styrte her. Åsmennene styrte Rhudaur som en vasall av Angmar, frem til år 1409 T.T. da Rhudaur ble nærmest avfolket. Kort tid etter ble landet annektert av Angmar.

Cardolan var det andre riket som falt. Der bodde det en blanding av Dúnendain og mellommennesker. Det var noen konflikter med dets naboer angående kontrollen av befestninger Amon Sûl (Blåsertopp) med dens verdifulle palantír. Denne krangelen fortsatte frem til Rhudaur ble en vasall for Angmar, og Cardolan ble da Arthedains viktigste allierte. De måtte slåss mot Angmars og Rhudaurs sammenslåtte styrker. Det viste seg snart at Cardolan ikke kunne stå imot Angmars styrker, og i de siste årene holdt folkene der seg samlet rundt hovedområdet, Tyrn Gorthad (Dyssehaugene). Der ble det ulevelig etter at Angmar sendte onde ånder for å bo i dyssene (Haugvetter). Arthedain var selv under angrep, og var derfor ute av stand til å yte særskilt mye hjelp. Rundt år 1409 T.T. ble Cardolan ødelagt.

Arthedain var det siste av disse tre rikene til å falle, og blir regnet som det sanneste riket av gamle Arnor. Annúminas, Arnors første hovedstad, befant seg her, men siden det nå var blitt så underbefolket ble Fornost den nye hovedstaden ettersom det da var den største byen i landet. En annen kjent by i Arthedain var Bri, som etter Arthedains fall ble den vestligste bosettingen av mennesker. Den første kongen av Arthedain var Amlaith, som var den egentlige arvingen til Eärendur. Kongene av Rhudaur og Cardolan ble aldri navngitt i Tolkiens bøker.

I år 1349 T.T. ble Argeleb I konge av Arthedain, og siden det da ikke lenger var noen etterkommere av Isildur til å styre Rhudaur eller Cardolan, gjorde han også krav på herredømme av hele Arnor. Dermed ble han, hans forgjengere og hans etterfølgere også regnet som konger av Arnor. Argeleb I var derfor ikke bare den syvende kongen av Arthedain, men også den syttende kongen av Arnor. Folket i Cardolan godtok han som sin konge, mens Rhudaur sitt folk nektet å underkaste seg ham. Argeleb sitt forsøk på å gjenforene Arnor mislykket. I løpet av 60 år ble både han og hans sønn Arveleg I drept av styrkene fra Angmar, og både Rhudaur og Cardolan ble annekterte av Heksekongen.

Under styret til Argeleb II (1589-1670 T.T.) begynte mange hobbitter å migrere til Arthedain. Kongen gav dem tillatelse til å bosette seg i et landområde som var underbefolket for mennesker, og til gjengjeld ba ham dem anerkjenne ham som deres herre. Rundt år 1630 TT ble Hobsyssel dannet, og hobbitene regnet seg selv som undersåtter av kongen av Arnor. Etter Arthedains fall forble Hobsyssel et politisk uavhengig område.

Mot slutten av Arthedains historie ble det gjort et forsøk på å gjenforene det med dets sørlige sørsterrike Gondor. Det begynte med at Arthedains fjortende konge, Araphant, dannet en allianse med Gondors konge, Ondoher, for å gjenetablere et nytt vennskap mellom de to rikene. Dessverre kom ikke denne alliansen til noe nytte, ettersom Gondor og Arthedain hadde hver sine kriger å bekymre seg for, og kunne derfor ikke sende hjelp til hverandre. Men alliansen resulterte med et ekteskap mellom Araphants sønn og arving, Arvedui, og Ondohers datter, Fíriel, noe som forente slektshusene av Isildur og Anárion. Etter at Ondoher og hans to sønner ble drept av Vognrytterne i år 1944 T.T., gjorde Arvedui krav på Gondors trone. Han begrunnet sitt krav med at han var en etterkommer av Elendil, og var gift med Ondohers datter og eneste arving. Ifølge gamle númenoreanske lover skulle enhver arving være det eldste barnet til kongen, uavhengig av kjønn. Til tross for dette valgte rådet i Gondor og dets riksforstanderen Pelendur å gi tronen til Ondohers fjerne slektning, Eärnil II, siden han var en etterkommer av Anárion. Pelendur sa følgende i en beskjed til Arvedui: Kronen og kongeligheten i Gondor tilhører bare ætlingene til Meneldil, sønn av Anárion, som Isildur tiltrodde riket til. I Gondor blir denne arvtakningen bare regnet gjennom sønner, og vi har ikke hørt at loven er annerledes i Arnor. I midlertid lovte Eärnil å holde et vennskapelig forhold til Arvedui, og sende hjelp dersom han hadde behov for det.

Da Arvedui ble den femtende kongen av Arthedain i 1964 T.T., strevde riket hans med å holde tilbake Angmars styrker. I 1973 T.T. ba han Gondor om hjelp, men hjelpen ville ikke komme før riket hans hadde falt. Heksekongen klarte å okkupere Arthedains hovedstad Fornost året etter, og Dúnendainene flyktet. Arvedui flyktet til den isbelagte bukta Forochel, for å spør om hjelp fra snømennene. I 1975 sendte skipsbyggeren Círdan et skip for å redde kongen av Arthedain, som valgte å trosse advarsler om at han ikke ville overleve båtturen i det forferdelige uværet. Skipet ble fanget i en snøstorm og forliste, og Arvedui døde. Han forsvant sammen med to av palantirene fra Arnor. Spåmannen Malbeth hadde forutsett at Arvedui skulle bli den siste kongen av Arthedain, noe som forklarer Arvedui sitt navn som betyr 'siste konge'.

Samme år som Arvedui døde ble Angmar endelig beseiret av en hær fra Gondor ledet av Prins Eärnur, og en hær av alver fra Lindon ledet av Glorfindel og skipsbyggeren Círdan, noe som førte til slutten på den 500 år gamle Angmar-krigen. Eärnur ble senere konge av Gondor før han ble drept av Heksekongen i år 2050 TT uten å etterlate seg noen arvinger. Men dette var ikke slutten på ættlingene av Isildur og Anárion. Arvedui sin sønn Aranarth overlevde, og han ble den første høvdingen over Dúnedain. Det var gjennom ham at kongeslekten til begge rikene fortsatte.

Kongeriket Arnor ble ikke gjenetablere før år 3019 T.T., etter Ringkrigen da Sauron hadde blitt beseiret for godt. Da ble Isildurs og Anánions arving, Aragorn, kronet til Kong Elessar av det Gjenforente kongeriket.

Referanser

Autoritetsdata