Apokryfer (fra gresk απόκρυφος (apokryfos), «skjult», «kryptisk») er en betegnelse på religiøse tekster, spesielt innenfor jødisk og kristen tradisjon, som religiøse autoriteter ikke regner som guddommelig inspirerte eller anser som tvilsomme, i motsetning til Bibelens kanon. I vestlig kristendom brukes uttrykket «apokryfer» både om «gammeltestamentlige apokryfer» (den greske oversettelsen Septuaginta og den latinske Vulgata), som ikke er med i protestantiske bibelutgaver. Ordet «apokryfer» brukes også om tidligkristne tekster som aldri ble tatt opp i det nye testamente.[1]
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Utdypende artikkel: Gammeltestamentlige apokryfer
De mest kjente av de gammeltestamentlige apokryfene er syv bøker og to tillegg til bøker som var med i Septuaginta. Disse kalles i katolsk terminologi deuterokanoniske bøker, ble skrevet etter at den hebraiske kanon var fastlagt og regnes derfor ikke som autentiske av jøder flest. I oldkirken ble de etter hvert regnet med til Bibelens kanon, men ved reformasjonen definerte Martin Luther dem som ikke-inspirerte. De er fortsatt en del av den katolske og den ortodokse kirkes utgaver av Bibelen.
I tillegg de deuterokanoniske bøkene finnes flere verker i bibelsk stil, om hendelser forbundet med personer nevnt i Bibelen. Disse kalles pseudepigrafiske bøker. Enoks bøker og Boken om Jubelårene hører til disse.
Utdypende artikler: Nytestamentlige apokryfer, Apokryfe evangelier og Tidligkristne apokryfer
De nytestamentlige apokryfer er bøker som foregir å ha tilknytning til Jesu og de første kristne. De inkluderer flere evangelier og skrifter om apostlene. Flere av dem ble skrevet av gnostikere og av andre grupper som sto utenfor den etablerte kirke. De aksepteres verken av ortodokse, katolske eller protestantiske kristne. Flere av skriftene ble oppdaget først i det 19. og 20. århundre og har skapt mye debatt. Spesielt Tomasevangeliet har fått stor utbredelse.
Flere kristne legender, som opplysningen om at apostelen Peter ble korsfestet oppned, skriver seg fra apokryfer. Kritikere oppfatter apokryfer som falske argumenter i en diskusjon om kirkens lære, mens andre oppfatter tekstene som fan fiction med færre teologiske ambisjoner.
Blant de oldkirkelige tekstene finnes også andre tidlige kirkelige skrifter, som i perioder ble regnet som inspirerte. Disse inkluderer Klemensbrevene (to av de greske skriftene hos de apostoliske fedre[2]), Hermas' hyrde og Didakhe.[3] Disse har uansett blitt regnet som viktige skrifter av kirken og regnes gjerne som rettroende, men ikke inspirerte. Noen få kirkesamfunn, som den etiopiske ortodokse kirke, anerkjenner Klemensbrevene og Hermas' hyrde som autentiske, inspirerte skrifter og dermed som en del av kanon.
Martin Luther brukte også begrepet «apokryfer» om enkelte skrifter i Det nye testamente, spesielt Jakobs brev, men også Hebreerbrevet, Judas' brev og Åpenbaringen. Han flyttet dem til et tillegg etter de andre bøkene, og fortsatt er enkelte lutherske bibelutgaver satt opp med denne rekkefølgen.
I Norge ble de gammeltestamentlige apokryfene først utgitt i 1891 i forbindelse med den første oversettelsen til norsk av hele Bibelen. De ble gjenutgitt på moderne norsk i 1988. Det Norske Bibelselskap utga i 1994 en utgave av Bibelen med de apokryfiske bøker.
Et utvalg av ni apokryfe evangelier og tre evangeliefragment ble utgitt i antologien Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001. Tekstene er oversatt av Einar Thomassen og har en innledning av Halvor Moxnes. Utvalget omfatter flere typer apokryfe evangelier: samlinger av Jesus-ord, dialog-evangelier og skildringer av Jesu barndom og av Jesu nedfart til dødsriket.
Et utvalg av seks apostelgjerninger, fem brev og to åpenbaringer ble utgitt i antologien Tidligkristne apokryfer i serien Verdens Hellige Skrifter i 2011. Tekstene er utvalgt og med innledninger av Reidar Aasgaard.
«Apokryf» brukes i andre sammenhenger ofte om enhver historie som er av usikkert opphav, spesielt om anekdoter om kjente personer. Uttrykket kan også brukes om historier som ikke regnes som fiktiv kanon.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
