Antikapitalisme er en motstandsrørelse mot kapitalismen, som utfolder seg både i teori og praksis. Det kan derfor sies å være et samlebegrep, som dekker et bredt spekter av ideologier og handlingsmønstre. De mest ytterliggående antikapitalistene ønsker å erstatte kapitalismen fullstendig med et annet økonomisk system, som oftest sosialisme eller anarki. De mer moderate kapitalismekritikerne derimot, som f.eks sosialdemokrater, søker kun å avskaffe enkelte aspekter ved kapitalismen, snarere enn hele systemet.
Ulike ideologier på begge sider av det politiske spektret kan tidvis benytte seg av en antikapitalistisk diskurs. For eksempel er det mulig å gjenkjenne elementer, som kritikk av storkapitalen, hos autoritære ideologier som fascisme og nazisme. Denne kritikken har gjerne et antisemittisk preg,[1] og opptrer ofte i samband med andre høyreekstreme oppfatninger, som økofascisme eller nativisme.
Ulike former for ideologisk kapitalismekritikk
Anarkisme
Anarkister ønsker total avskaffelse av staten, og mange av dem mener at staten legger til rette for økonomisk apartheid gjennom institusjoner som børser og banker. Disse ønsker å erstatte styringsmakten med et helt annet system, som f.eks anarkosyndikalisme.
På den andre siden finnes det også anarkokapitalister, som Murray Rothbard og Hans-Hermann Hoppe, som ønsker et samfunn kun basert på privat eiendom, selv uten nattvekterstat.
Kommunisme
Kommunismen, særlig i sin mest kjente definisjon av marxisme, tar sikte på felles eierskap av produksjonsmidlene og proletariatets diktatur. De ønsker at økonomiske beslutninger skal bli tatt av fellesskapet, med avskaffelse av privat eiendom og banker. Friedrich Engels, en av grunnleggerne av den moderne kommunistiske teori, tok til orde for et slikt samfunn, som gjennom anvendelse av moderne teknologi ville kunne rasjonalisere den økonomiske aktiviteten gjennom å eliminere usikkerheten i den kapitalistiske produksjonen.[2]
Fascisme
Fascismen har en splittet holdning til kapitalismen: på den ene siden støtter fascistene retten til privat eiendom og økonomisk initiativ til bedrifter, mens den på den andre siden vil ha statlige beskyttelser og proteksjonisme for å regulere det frie markedet. Den fascistiske ideologien støtter i enkelte tilfeller nasjonalisering av store firmaer. I motsetning til marxistisk lære, som hevder at sosiale og økonomiske ulikheter alltid vil føre til en konflikt mellom klassene, vil klassiske fascister forsøke å opprettholde disse ulikhetene og heller prøve å forene folket med følelser knyttet til patriotisme og nasjonalisme. Typisk for fascismen er også en (retorisk) motstand til den store finansmakten, som den ofte forbinder med jøder.[1] Det tyske nazistpartiet i det tredje riket, NSDAP, tok ofte i bruk en sosialistisk retorikk for å trekke arbeiderklassevelgere til sin side. Etter annen verdenskrig har nynazister ofte anvendt politiske hundefløyter for å appellere til samme velgergruppe, og bruker ofte «eliter» som motstandere (jf. George Soros).
Se også
Referanser
Litteratur
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
