Amatørradio er en fritidsinteresse for radioamatører, personer som har interesse for radioteknikk og kommunikasjon og som gjennom disse interessene har kvalifisert seg for å få radioamatørsenderlisens. I Norge er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet som utsteder lisens etter at kandidaten har avlagt skriftlig prøve som bekreftelse på nødvendig kunnskap.[1] Radioamatører er gjerne entusiaster som enten har kjøpt eller bygget sitt eget utstyr.
Myndighetene i hvert enkelt land fastsetter hvilke frekvens-segmenter i hele radiospekteret som radioamatørene kan benytte. I sjeldne tilfeller, f.eks. i land med spesielt totalitært styresett kan amatørradioaktivitet være sterkt begrenset eller forbudt. Ellers utøves hobbyen på svært nær samme måte over hele verden.
Ved enkelte store ulykker og katastrofer har radioamatører vært den eneste muligheten store befolkningsgrupper har hatt for kontakt med omverdenen.
Historie
Amatørradioens historie er nært bundet til de historiske eksperimentene i radioens barndom på slutten av 1800-tallet. Den første radioamatørklubb var The Junior Wireless Club, Limited i New York City som ble stiftet den 22. januar 1909. De forente staters radiolov av 1912 begrenset private radiosendere til å bruke frekvenser høyere enn 1500 kHz og åpnet for juridisk formalisering av amatørradio i landet. Omtrent samtidig ble internasjonale kallesignalserier formalisert ved den internasjonale radiotelegrafiske konvensjon i London samme år. Den første radioamatørkontakt over Atlanterhavet ble foretatt den 27. november 1923.
Radioamatører benytter alle typer radio. Mange radioformer som først ble utforsket av radioamatører, fikk senere viktig kommersiell betydning, deriblant FM, enkelt sidebånd, AM, digital pakkeradio og satellittrepeatere.
Lisensiering og radiokallesignaler
Radioamatører må ha bestått en prøve for å kunne eksperimentere med alle typer radiosendere, for eksempel på områdene telegrafi, telefoni, fjernsyn, satellitt, fjernskrivning og annen elektronisk kommunikasjon, forgagne såvel som mer eksperimentelle, innen de tildelte radioamatørfrekvensbåndene. De som tidligere har avlagt mer omfattende eksamener, eksempelvis skipsradiotelegrafister og noen militære radiooperatører, kan få radioamatørlisens etter søknad.
Radioamatører identifiserer sine sendinger med kallesignaler som er hentet fra landets ordinære kallesignalserie som fastsatt av ITU. Et kallesignal tildeles en radioamatør når han mottar sin senderlisens, vanligvis etter å ha avlagt og bestått prøven. Et kallesignal består av et bokstavprefiks etterfulgt av et siffer (0-9) og deretter en til tre bokstaver, f.eks. NA1A, GB2ZZ og UA9ABC. I flere land anvendes ulike prefikser for den enkelte region i landet, mens andre land bruker tallet i kallesignalet for å angi hvor i landet radioamatøren kommer fra. I Norge benyttes ingen av disse konvensjonene, dvs. det fremgår ikke av kallesignalet hvor i Norge en norsk radioamatør kommer fra.
Det benyttes også suffikser etter kallesignalene, bl.a. for å angi om stasjonen er mobil (/M), maritim mobil (/MM), luftmobil (/AM), stasjon ved et fyr (/LH) eller portabel (/P).
Andre suffikser kan være bokstavkombinasjoner som benyttes etter kallesignalet som en tilleggsopplysning om hvor stasjonen befinner seg. Ved konkurranser kan gamle fylkesbokstaver for bilskilt også benyttes som suffiks (A = Oslo, B = Østfold, C = Akershus osv.).
Radioamatører utenfor hjemlandet
Ved planer om lengre opphold i et annet land, kan radioamatører operere amatørradiostasjon i dette landet ved å søke om vanlig, permanent lisens med lokalt kallesignal ved å legge frem dokumenter fra hjemlandets telemyndighet. I Norge er dette Nkom (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet).
For kortere eller tilfeldige opphold i land som har underskrevet CEPT-avtalen, benyttes oppholdslandets prefiks fulgt av "/" og eget kallesignal fra hjemlandet. En norsk radioamatør på kort besøk i Sverige (SM prefiks) bruker dermed formen SM/LA1AAA. CEPT er European Conference of Postal and Telecommunications Administrations (Den europeiske samling av post og telekommunikasjonsmyndigheter).
Bruk av norske amatørradioprefikser
Norske amatørprefikser som har vært brukt, er 3Y, JW, JX, LA, LB, LC, LD, LE, LF, LG, LI, LJ, LM og LN. I Norge er det nå kun en lisensklasse og nye lisenser har prefikset LA eller LB.
- 3Y: Stasjoner i Antarktis (Dronning Maud Land, Bouvetøya og Peter 1.s øy)
- JW: Stasjoner på Svalbard med Bjørnøya og Hopen
- JX: Stasjoner på Jan Mayen
- LA (LB–LJ): Stasjoner som opererer fra Fastlands-Norge eller annet norsk territorium (skip eller fly)
- LA0: Utenlandske statsborgere
Disse ovenfor brukes med radioamatørens suffix så LA1AAA på Svalbard blir JW1AAA.
- LB: Tidligere tildelt som lavere klasse. I dag gis LB det kun til nye lisenser, sidestilt med LA.
- LC: Tidligere tildelt tekniske lisenser. Benyttes i dag i korte kallesignal til konkurransebruk. [2]
- LD: Intelligente repeaterstasjoner (noder) i VHF- og UHF-båndet
- LE: Norsk Radio Relæ Ligas sambandsgrupper. Medlemmene i sambandsgruppene og gruppene får spesielle LE-kallesignaler med etterfølgende signaturer innen gruppen.
- LF: Amatørradiostasjoner ved elektrofirma
- LG: Kun tildelt den norsk-svenske stasjonen i Morokulien. Trondheimsgruppen av NRRL, LA2T, fikk i 2019 konsesjon til å bruke jubleumskallesignalet LG80T i forbindelse med sitt 80-årsjubileum. [3]
- LI: Første gang benyttet av Thor Heyerdahl og hans mannskap på Kon-Tiki-ekspedisjonen i 1947, senere også for andre maritime ekspedisjoner, under Vinter-OL 1994 og for LA-stasjoner i perioden 17. mai–7. juni 2005. Også i bruk for amatører med ordinær prefiks LA i hele 2014 i forbindelse med feiringen av Norges Grunnlov.
- LJ: LJ2T Modellkammer Jørstadmoen. Utdanningsinstitusjoner (grunnskoler, videregående skoler og høyskoler) frem til 1992, og for LB-stasjoner i perioden 17. mai–7. juni 2005. Også i bruk for amatører med ordinær prefiks LB i hele 2014 i forbindelse med feiringen av Norges Grunnlov.
- LM: Ved spesielle konkurranser
- LN: Ved spesielle konkurranser
Forskjellige former
Amatørradio har også vært utbredt blant fysisk funksjonshemmede for å komme i kontakt med andre mennesker. Grupper av radioamatører hjelper funksjonshemmede med radiostasjon, antenner og annet praktisk for å komme igang. I Norge er det et eget fond for slike utgifter.
Radiosport er utbredt blant mange radioamatører. Det kan gå ut på at en radiostasjon konkurrerer sammen med andre om å komme i kontakt med så mange radiostasjoner som mulig fra så mange land som råd i løpet av en fastsatt periode. På amatørradiospråket kalles dette for en contest eller test. En variant av dette er DX-jakt som går ut på å samle så mange «radioland» som mulig. En nasjonalstat kan nemlig være delt opp i flere «radioland» (f.eks. Norge, Svalbard og Jan Mayen).
Radiopeileorientering er en sport som kombinerer orientering med amatørradio. Postene er små radiosendere som sender på frekvenser i radioamatørbåndene. Hjelpemidler til å finne disse er radiopeilemottaker, kart og kompass.
Amatørradio i Norge
Den første lisensierte norske radioamatør var telegrafbestyrer Johs. Diesen som den 26. mars 1925 fikk en midlertidig lisens. Diesen sendte fra Moen i Målselv og var tildelt kallesignalet LA1A. Dette kallesignalet har senere vært reservert for kongefamilien. Telegrafstyrets vilkår for utstedelse av radiosendetillatelser, som kom i mars 1926, ga grunnlag for ordinære utstedelser av norske sendetillatelser. De norske radioamatørene var også med på å legge grunnlag for kringkastningen i Norge.
Norsk Radio Relæ Liga (NRRL) er radioamatørenes viktigste organisasjon og ble stiftet i 1928 som en sammenslutning av en rekke lokale radioklubber som hadde dukket opp etter 1920. Inititativtaker var ingeniør Gunnar Hammerik (LA1D).
I Norge har det tidligere vært utstedt lisenser i tre forskjellige klasser (A, B og C). I dag er de slått sammen til en klasse. Radioamatørene har også egne kallesignal-serier som kan benyttes ved behov for nødsamband. Høyeste tillatte sendeeffekt for norske radioamatører på mellombølge- og kortbølgebåndene er 1000 watt, dog på enkelte frekvensbånd er effekten begrenset til 10 eller 100 Watt.
Sambandstjenesten
Amatørradio omfatter også redningssamband. I Norge har radioamatørgruppene egne sambandsgrupper som står til tjeneste for og samarbeider med Politiet, hjelpekorps, redningskøyter, redningshundekvipasjer og småfly. Radioamatørene bidrar med radioer på mange bølgebånd, på forskjellige avstander, for å opprette samband med områder som har mistet funksjonen i telenettet.
Ved lokale redningsaksjoner kan mobile enheter fra de ulike redningstjeneste utstyres med en GPS-sporingsenhet som sender på radioamatørbånd, såkalt APRS. Dette gir aksjonsledelsen posisjonsbestemmelse angitt på kartbilde i sanntid og logging av posisjoner for alle enhetene. Aksjonsledelsen får god oversikt over styrkenes posisjon og hvilke områder som er gjennomsøkt og får dermed bedre mulighet til å gjennomføre en effektiv ettersøkning.
Ved lokale aksjoner har radioamatørene mulighet for å sette opp relestasjoner/repeatere på VHF-frekvenser som politiet og/eller de andre redningstjenestene benytter, slik at deres håndapparater kan ha forbindelse over et større område.
Juridisk grunnlag og organisasjon
NRRL er i dag organisert i Det internasjonale amatørradioforbundet, IARU (International_Amateur_Radio_Union). Det finnes 5400 lisensierte radioamatører i Norge.
I Norge er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet som utsteder tillatelse til å opprette og drive radioamatørstasjoner på de vilkår som er gitt i forskrift om radioamatørlisens. Dette innebærer at kandidaten må ha avlagt og bestått en prøve som omfatter radioteknikk og radioekspedisjon.
Radioamatøren identifiserer sin sending med et kallesignal, og kan bekrefte radiokontakt med et QSL-kort som inneholder de nødvendige data om kontakten. Kortet kan brukes som grunnlag for søknad om diplomer og premier.
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
