Aino (språk)

Aino^[3] er et isolert språk som tales av ainoene i Japan, før også på Sakhalin i Russland. I 1996 var det var kun 15 gjenlevende morsmålsbrukere av språket, alle i Japan. Den siste morsmålsbrukeren i Russland døde i 1994.^[4] Det fantes minst 19 dialekter av språket. Aino er et begrenset tonespråk.

Aino
Aynu itak
Brukt i		Japan,[1] Russland
Antall brukere		10 (2007)[2]
Lingvistisk klassifikasjon		Isolert språk
Skriftsystem		ainu-ortografi, det latinske alfabetet
Språkkoder
ISO 639-2		ain
ISO 639-3		ain
Glottolog		ainu1252
Wikipedia på aino (språk) Aino (språk) på Wiktionary

Fonologi

Aino har fem vokaler: a, i, u, e og o.^[5] På sakhalindialekten skilles det mellom korte og lange vokaler, mens på Hokkaido (Japan) finnes bare korte^[6] (eller ifølge andre kilder skilles det ikke mellom korte og lange vokaler^[5]). Moderne aino skiller ikke mellom stemte og ustemte konsonanter, men det ser ut som om dette skillet fantes i uraino.^[7]

Morfologi

Substantiv

I likhet med, for eksempel, japansk, har substantivene hverken skilnad mellom entall og flertall eller mellom bestemt og ubestemt. Det vil si at et ord som «cise» betyr «(et) hus», «huset», «(flere) hus» eller «husene».
Tilhørighet angis med ett av suffiksene «-V», «-hV», «VhV» (hvor V er en vokal). «Hans hus» eller «hennes hus» blir dermed «cisehe».