Øyteori

Øyteori (theory of island biogeography) ble introdusert av Robert MacArthur og Edward O. Wilson på 1960-tallet. Den beskriver hvordan artsdiversiteten vil utvikle seg på nyetablerte øyer.^[1] Deler av øyteori er nært knyttet til suksesjon

Antall krypdyr og amfibier på karibiske øyer som funksjon av areal. Skalaene er logaritmiske.

Viktige faktorer for biodiversiteten til en øy vil være:

• Grad av isolasjon, eller avstand til nærmeste øy eller fastland.
• Størrelse på øya.
• Øyas alder.

Jo eldre, mindre isolert og større en øy er, jo flere arter ville man teoretisk forvente at kan leve der.

Øyteorien er overførbar til et hvilket som helst isolert livsmiljø. For eksempel innsjøer, bjørketrær, myrhull og beskyttede bukter. Denne forståelsen av øyer som et mer generelt fenomen dannet grunnlag for ideen om metapopulasjoner, som igjen gav muligheten for å modellere overlevelse og utdøen i metapopulasjonsdynamikk.^[2] Vidfereførelsen av dette er landskapsøkologi, som er et viktig i bevaring av biologisk mangfold, spesielt i forhold til habitatfragmentering, der vi stadig skaper «øyer» som er mindre og mindre i størrelse, og mer og mer isolerte.^[3]