Edd

Ð (minuskel ð), også kalt Edd eller stungen D, er en bokstav som ble brukt i gammelengelsk^[1], og som i dag er i bruk i det islandske, älvdalske og færøyske alfabetet. Den var også i bruk i middelalderens^[2] Skandinavia^[3], men ble erstattet av dh og senere d. I islandsk uttales den som første lyd i engelsk them, mens i færøysk er den stum (med få unntak). Bokstaven brukes aldri i starten av ord, og majuskelen opptrer dermed utelukkende når et ord skrives med bare majuskler for eksempel i logoer eller på kart: SUÐUROY.

Majuskelen ser ut som en latinsk D med en strek gjennom. Minuskelen ser ut som en bøyd latinsk d med en strek gjennom toppen.
«ð» brukes i tillegg som et fonetisk symbol i lingvistikken (IPA) for å symbolisere den stemte dentale nonsibilante frikativen.

I Unicode kodes ð som U+00D0 (Ð) og U+00F0 (ð).

Referanser

1. Hille, Arnoldus (15. oktober 2024). «gammelengelsk». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 14. desember 2024.
2. Brégaint, David (4. desember 2024). «middelalderen». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 14. desember 2024.
3. Askheim, Svein (26. november 2024). «Skandinavia». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 14. desember 2024.

Se også

• Thorn (Þ, þ)

Autoritetsdata