Edd

Ð (minuskel ð), også kalt Edd eller stungen D, er en bokstav som ble brukt i gammelengelsk^[1], og som i dag er i bruk i det islandske, älvdalske og færøyske alfabetet. Den var også i bruk i middelalderens^[2] Skandinavia^[3], men ble erstattet av dh og senere d. I islandsk uttales den som første lyd i engelsk them, mens i færøysk er den stum (med få unntak). Bokstaven brukes aldri i starten av ord, og majuskelen opptrer dermed utelukkende når et ord skrives med bare majuskler for eksempel i logoer eller på kart: SUÐUROY.

Majuskelen ser ut som en latinsk D med en strek gjennom. Minuskelen ser ut som en bøyd latinsk d med en strek gjennom toppen.
«ð» brukes i tillegg som et fonetisk symbol i lingvistikken (IPA) for å symbolisere den stemte dentale nonsibilante frikativen.

I Unicode kodes ð som U+00D0 (Ð) og U+00F0 (ð).