![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/a/a5/Wilhelm_Furtw%25C3%25A4ngler_by_Emil_Orlik.jpeg/640px-Wilhelm_Furtw%25C3%25A4ngler_by_Emil_Orlik.jpeg&w=640&q=50)
Wilhelm Furtwängler
tysk dirigent og komponist / From Wikipedia, the free encyclopedia
Wilhelm Furtwängler (født 25. januar 1886 – død 30. november 1954) var en tysk orkesterleder og komponist.
Wilhelm Furtwängler | |||
---|---|---|---|
![]() Emil Orlik: Wilhelm Furtwängler (1928) | |||
Født | Gustav Heinrich Ernst Martin Wilhelm Furtwängler 25. jan. 1886[1][2][3][4] ![]() Schöneberg | ||
Død | 30. nov. 1954[1][2][3][4]![]() Baden-Baden | ||
Beskjeftigelse | Klassisk komponist, dirigent, komponist ![]() | ||
Embete | |||
Ektefelle | Elisabeth Furtwängler | ||
Far | Adolf Furtwängler Philipp Furtwängler | ||
Mor | Adelheid Furtwängler | ||
Søsken | Walter Furtwängler | ||
Barn | Andreas E. Furtwängler Dagmar Bellová | ||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Gravlagt | Bergfriedhof | ||
Medlem av | Bayerische Akademie der Schönen Künste Berlinfilharmonien | ||
Utmerkelser | Pour le Mérite for vitenskap og kunst Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1952) Ridder av Æreslegionen Goethe-medaljen for kunst og vitenskap (1932) Pour le Mérite | ||
Signatur | |||
![]() | |||
Furtwängler regnes som en av 1900-tallets mest betydelige og særpregede symfoni- og operadirigenter. Han er godt dokumentert gjennom mange innspillinger, noe som har bidratt til at han fått et varig ry. Flere senere orkesterledere er påvirket av ham, og han brukes ofte som referanse når ulike dirigenters interpretasjon diskuteres.[5][6]
I to perioder, fra 1922 til 1945 og fra 1952 til sin død i 1954, var Furtwängler sjefdirigent ved Berlinfilharmonien. Han var også sjefdirigent ved Gewandhausorchester Leipzig (1922–1926) og gjestedirigent ved Wiener Philharmoniker og andre store orkestre.
Furtwängler var en av de siste representantene for en ekspressiv dirigentstil karakterisert av en rubato som første gang ble beskrevet av Richard Wagner i Über das Dirigieren (1869).[7]