From Wikipedia, the free encyclopedia
Rettferdighet er et begrep som står sentralt i all moral, rettsorden og religion, så vel som dagliglivet.[1] Det finnes ikke noen allmenngyldig definisjon av begrepet, og det finnes et mangfold av teorier og definisjoner av hva som er rettferdig innen skjønnlitteratur, filosofi, politikk, teologi og antropologi.[2]
Rettferdighet er en av de fire klassiske kardinaldydene, og John Rawls hevder at ”Rettferdighet er den viktigste dyden for sosiale institusjoner, slik sannhet er det for systemer og tanker". [3]
I antikken ble rettferdighet alltid logisk, eller etymologisk, satt opp mot urettferdighet. Etter andre verdenskrig utfordret flere denne dualismen [4], ettersom rettferdighet skiller seg fra gavmildhet, nestekjærlighet, nåde, sjenerøsitet eller medfølelse – selv om disse ofte ses i sammenheng med rettferdighet.[5][6]
Klassisk liberalisme anser likhet for loven som et viktig prinsipp for å oppnå rettferdighet. John Locke mente at rettferdighet har utgangspunkt i naturretten, og at rettferdighet er at individer eller grupper skal få som fortjent. Rettferdig fordeling, og sosial rettferdighet er syn på rettferdighet som preger deler av politikken. Karl Marx anså det å ”yte etter evne, motta etter behov” som rettferdighet, mens meritokrater mener at å motta i henhold til arbeid og evne er mer rettferdig. Andre igjen ser på rettferdighet som gudgitt, som et harmonisk forhold, eller som en sosial kontrakt. Utilitarister som John Stuart Mill anser det valg som gir best resultat er mest rettferdig, og at rettferdighet slik er underordnet resultatet.
Forståelsen av rettferdighet påvirkes av kulturen, dens historie, mytologi og/eller religion. Hver kulturs etikk utformer verdier som påvirker oppfatningen av rettferdighet. Forskning viser at at barns oppfatning av rettferdighet endres med alderen.[7]
Den danske rettsfilosofen Alf Ross sier at dersom rettferdighet anses som synonymt med likhet, og ”de like skal behandles likt”, så kan rettferdighet anses som en subjektiv følelse.
Konservativ rettferdighet tar utgangspunkt i eksisterende lover og normer, og baserer rettferdighet på etablerte sosiale og juridiske normer. Motstykket, ideell rettferdighet tar utgangspunkt i noen prinsipper, som fortjeneste eller behov, og anser det mest ideelle som det mest rettferdige. Konservativ rettferdighet kan endres når det kommer nye eller endrede lover, mens ideel rettferdighet endres avhengig av hvilke prinsipper som vektlegges.[8]
Korrektiv rettferdighet har som mål å gjenopprette orden og kompensere de som urettmessig har tapt på en handling. Hvis Kari stjeler datamaskinen til Per må hun levere den tilbake. Korrektiv rettferdighet handler om to parter, den som gjør noe galt, og den som lider urett. Distributiv rettferdighet, handler om å fordele, og er ikke bilateral men multilateral. Skattelegging, bruk av fellesressurser eller omfordeling er områder der distributiv rettferdighet blir gjeldende. Pers korrektive krav om at Kari må levere datamaskinen tilbake er korrektivt rettferdig, uavhengig av om Per er søkkrik mens Kari er fattig. Korrektiv rettferdighet fremmer ofte konservativ rettferdighet, og gir forutsigbarhet i at alle må ta ansvar for egne handlinger, og gjøre opp for egne feil.[8]
Rettferdighet kan også deles inn i prosessuell og substansiell rettferdighet. Å avgjøre hvem som skal starte en fotballkamp med et myntkast er helt tilfeldig, men man er på forhånd blitt enige i at resultatet av prosedyren anses som rettferdig. Alternativet er at resultatet, det substansielle, er rettferdig uavhengig av prosedyre. I en rettssak vil en skyldig kunne bli frikjent dersom det skjer formelle feil eller mangler bevis, selv om den anklagede er skyldig.[8]
Perfekt prosessuell rettferdighet får man, ifølge John Rawls dersom en prosedyre alltid fører til rettferdighet. Imperfekt prosessuell rettferdighet er når prosedyren sannsynligvis gir et rettferdig resultat. Ren prosessuell rettferdighet, som et myntkast, anses som rettferdig kun når man aksepterer fremgangsmåten.
Komparativ rettferdighet er rettferdighet basert på krav og sammenligning. Dersom flere skal dele en pai vil størrelsen på hver persons stykke være avhengig av f.eks. hvor mange som skal dele, og hvor sultne de er. Ikke-komparativ rettferdighet er rettigheter uavhengig av andre, f.eks. at noen har laget en pai til seg selv og dermed har rett på hele paien. Prinsippet om lik fordeling av goder, som pai, er komparativt. Hvis en mener han fortjener mer pai kan det tas hensyn til i sammenligningen, eller ignoreres (ikke-komparativt) slik at alle får like mye.
Distributiv rettferdighet må ta for seg tre spørsmål: Hva skal fordeles, hvem skal det deles mellom og hva er riktig fordeling. Man kan fordele penger, makt eller muligheter mellom personer, arealer eller fremtidige intersser, og rett fordeling kan være basert på likhet, fortjeneste, makt, behov eller rettigheter.
Et strengt egalitært rettferdighetsprinsipp gir like mye til alle. Et slikt fordelingsprinsipp er problematisk dersom man er uenig i hvordan man måler verdi. Hvis noen liker epler bedre enn appelsiner vil de anse epler som mer verdifulle og kan ønske å bytte sine appelsiner mot epler, noe som endrer likheten. Hvis penger brukes til å kjøpe epler og appelsiner vil prisen kunne bli forskjellig, og de som foretrekker appelsiner kan komme bedre ut selv om alle får like mange penger. Tidspunktet er derfor også viktig, om alle skal få like mye til å begynne med, eller om alle skal ha like mye til slutt. Skal alle få like mange penger, eller skal alle få det de trenger for å kjøpe epler og appelsiner slik at det er likt til slutt.[9]
Sosial rettferdighet er distributiv og tar utgangspunkt i likhet, og like rettigheter. Sosial rettferdighet har som mål at det blir mulig for folk å realisere seg selv, leve et meningsfullt liv og være aktive bidragsytere i sitt nærmiljø.
Karl Marx ønsket en fordelingsrettferdighet der man skulle yte etter evne og få etter behov.
John Rawls argumenterer for at rettferdighet er en type rimelighet, en upartisk fordeling. Rawls ber oss forestille oss et "slør av uvitenhet", som skjuler alles egenskaper, og hva slags rettferdighet vi da vil velge dersom vi vet at sløret kan forsvinne. Rawls hevder at utilitarisme vil bli forkastet ettersom alle vet at de kan bli ofret for fellesskapets beste. Ralws formulerte to prinsipper for rettferdighet:
Rawls bruker disse prinsippene til fordeling både av frihet og rettigheter, og av sosiale og økonomiske verdier. Det andre prinsippet kalles "forskjellsprinsippet".[11]
Alternativer til Rawls er utilitarisme, som fokuserer på summen av velferd, uavhengig av hvordan den er fordelt. Libertansk fordelingsrettferdighet legger vekt på hva man har skaffet seg lovlig, og at dette ikke kan omfordeles til andre. Robert Nozick hevder at en slik omfordeling f.eks. gjennom skattelegging er tyveri, og at private initiativ vil føre til Pareto-effektivitet som i konsekvens er bedre for alle.
Like muligheter er sentralt både for Rawls og mange av hans kritikere. Hvis alle har like muligheter kan rettferdighet oppnås gjennom like spilleregler for alle. Utfordringen er at selv om mulighetene formelt skulle være like i Norge og i Burundi, så er realitetene annerledes. Nasjonalitet, kjønn eller rase er faktorer en person ikke kan påvirke, men som påvirker mulighetene. Flaks spiller en rolle, og rettferdig fordeling må enten kompensere for flaks, slik Rawls forskjellsprinsipp forsøker, eller akseptere at noen er heldigere i et løp der spillereglene er like for alle. Ronald Dworkin argumenterer for at de som jobber hardt og lenge ikke skal tvinges til å subsidiere de som har mye fritid og lite penger, at rettferdighet er like spilleregler, og at de som mestrer spillet best har mest igjen.[9]
Velferdsbasert rettferdighet er opptatt av at folk har det bra. Filosofisk må man først finne ut hva som er bra for folk, og hva man kan gjøre for å øke det som er bra. Jeremy Bentham hevdet at nytelse var det viktigste, og klassiske utilitarister har fokusert på nytelse mer enn velferd. John Stuart Mill hevdet at rettferdighet ikke var fundamentalt, men fulgte av konsekvensene slik at det som har de beste konsekvensene for flest er det mest rettferdige valget.
Rawls kritiserte utilitarismen for ikke å ta hensyn til personer. Dersom noen ofrer mye for et felles beste i en periode, er det akseptabelt dersom personens liv totalt blir bedre. Det er derimot umoralsk å la samme personen gjøre offer etter offer for at den totale velferden for andre skal øke.
Kritikere har pekt på at rasisme eller sexisme kan føre til at enkeltpersoner endrer sine krav og er fornøyde bare de får være i fred - som gjør at andre kan ta deres posisjoner og slik gjøre flere fornøyde.
John Locke mente at de som arbeidet hardt, fortjente å høste fruktene av sitt arbeid. Fortjenestebasert rettferdighet, også kalt desert-prinsippet, kan deles i tre kategorier: Medvirkning - at folk belønnes for sitt arbeid, innsats - at folk belønnes for hvor stort deres bidrag er, eller kompensasjon - at bidragsytere kompenseres for det de har investert eller tapt. En utfordring med fortjenesteprinsippet er at hva man fortjener og hva man har rett på kan avvike. En person som tilfeldigvis er tilstede og bidrar til at en kriminell fanges kan ha rett på dusør, uten at det er fortjent. Et fotballag kan fortjene å vinne cupen, men har likevel ikke rett til det. Det er ofte vanskelig å si hva som er et bidrag, og hvordan verdien av bidrag skal måles. Flaks og uflaks spiller også inn, og ofte vil folks bidrag være avhengig av faktorer de ikke selv bestemmer over.[9]
Libertarianeren oppfatter ikke rettferdighet som noe som overhodet vedrører en fordeling av goder. Rettferdighet dreier seg, i et slik perspektiv, om respekt for grunnleggende rettigheter.[13] Robert Nozick hevder at hvert menneske har eierskap til seg selv, til sin egen kropp, evner og arbeid, og dette setter noen moralske grenser for andres handlinger. Nozick har en tredelt rettighetsteori: En person som skaffer en eiendel gjennom rettferdig anskaffelse, har rett på den eiendelen. En person som skaffer seg en eiendel gjennom rettferdig handel har rett på den eiendelen. Ingen har rett til noe som ikke er anskaffet rettferdig eller kjøpt på rettferdig vis. Nozicks argumentasjon er blitt oppsummert av Will Kymlicka som: Folk eier seg selv, verden er i utgangspunktet ikke eid, du kan skaffe deg rett til en del av verden dersom det ikke går ut over andre, det er relativt lett å skaffe seg rett til en uforholdsmessig stor del av verden, så der privat eiendomsrett finnes er et åpent marked for kapital og arbeidskraft moralsk nødvendig.[9]
De eldste tekstene om rettferdighet handler gjennomgående om gjengjeldelse av urett. Det gamle testamentet sier: "Men skjer det en skade, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot ".[14] Retributiv rettferdighet handler om når og hvorfor personer kan straffes for sin handlinger.[11] Gjengjeldelse og straff forsvares dels intuitivt og dels basert på moralske prinsipper, og er enklere og mer effektiv enn alternative utilitaristiske eller konsekvensetiske tilnærminger. En utfordring med straff er at det er urettferdig å straffe uskyldige, og straffen bør samsvare med hvor alvorlig overtredelsen er. Negativ retributisme tar utgangspunkt i at uskyldige ikke kan straffes, men at skyldige gjennom sin handling frasier seg denne retten.[15]
"Øye for øye" er et prinsipp for proporsjonalitet i form av tilbakebetaling eller likhet. Immanuel Kant, med sitt kategoriske imperativ, åpnet også opp for en prinsipiell proporsjonalitet, og at den som myrder fortjener å dø. Gjengjeldelsesrettferdighet inkluderer en forpliktelse om proporsjonal straff, men det er ikke det eneste hensynet. Robert Nozick skiller mellom hevn og gjengjeldelse som at hevn inneholder en følelse av tilfredsstillelse av å se den skyldige lide, mens gjengjeldelse inneholder en tilfredsstillelse i at rettferdighet skjer.
Prinsipper om gjengjeldelse kan forhindre enkeltgrupper fra å ta loven i egne hender, som uten noen rettsprosess eller form for proporsjonalitet gjør det de selv mener er rettferdig. Det er likevel et konsekvensetisk argument for gjengjeldelse og ikke et uttrykk for retributiv rettferdighet.[15]
Utdypende artikkel: Straff
Straff kan være en form for gjengjeldelse, der den det ble gjort urett mot og samfunnet generelt synes straffen er passende. Straff kan gjøres via gjenoppretting, der straffen er at man f.eks. må betale eller på annen måte gi erstatning for den urett som er gjort. Avskrekking er også et perspektiv ved straff, da for å unngå at overtredelsen gjentas av den som straffes eller av andre. Å hindre en overtreder i å kunne gjøre flere lovbrudd kan også være et mål med straff. Fengsel, besøksforbud eller uoprettelige straffer som å hugge av en hånd, eller kjemisk kastrering, vil forhindre den skyldige fra å gjøre det igjen, i perioden straffen varer. Straff kan også komme i form av fordømmelse, da ved at samfunnet uttrykker avsky mot handlingen, f.eks. ved å kreve en offentlig beklagelse eller å straffe offentlig.
Alle stater med lover og normer trenger et system for å reagere mot dem som ikke følger reglene i form av en kriminalpolitikk og et rettssystem. Målet kan være å forebygge overtredelser, straffe forbrytere, hjelpe og rehabilitere forbryterne eller å støtte de skadelidende. Hvis samfunnets normer og regler føles urettferdige kan det oppstå dilemmaer og konflikter i forholdet mellom borger og stat.
Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 sier at: "For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov." [16] Et maktfordelingsprinsipp der lovgiver, utøvende myndighet og domstolene er adskilt anses normalt som en forutsetning for rettferdig rettergang. [17] To andre viktige internasjonale prinsipper er nedfestet i Norges grunnlov §96: "Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven." [18]
Lover og normer varierer, så noe som oppleves som akseptabelt i en stat kan oppleves som dypt urettferdig i en annen stat eller for en minoritet. Vage og utydelige lover bidrar til at det er vanskelig å vite når man bryter loven, og bidrar til et mindre rettferdig rettssystem. Internasjonale standarder brukes til å vurdere i hvor stor grad et rettssystemet er rettferdig. [19]
Et rettferdig og uavhengig rettssystem bør dømme i henhold til loven, selv om lovene er dårlige. I Norge ble en mann i 1952 frikjent for telefonsjikane, selv om han hadde bedrevet det, da fordi loven bare vernet alminnelig fred og orden, og ikke privatlivet til de som ble sjikanert. Stortinget endret i ettertid loven. [20]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
