Unionsoppløsningen
oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge / From Wikipedia, the free encyclopedia
Unionsoppløsningen omtaler epoken ved oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge, som oftest regnet fra november 1904 til 26. oktober 1905. Unionen ble først oppløst ensidig av Norge den 7. juni 1905 og deretter formelt av begge parter den 26. oktober samme år. Unionsoppløsningen fant sted etter flere år med uenigheter om flere politiske forhold mellom de to riksdelene Norge og Sverige. På norsk side ønsket de fleste politikere å bryte unionen med Sverige, mens det på svensk side var en oppfatning av at Norge hadde for mange friheter innen unionen (i forhold til svenske landskap). Unionsoppløsningen kom som en følge av en prosess hvor økende nasjonalisme og økonomiske ulikheter fremprovoserte unionsskepsis fra norsk side. Flere svensker så også med bekymring på smitteeffekten det radikale Norges innføring av allmenn stemmerett, rent flagg, parlamentarisme og begrenset kongemakt, kunne ha på Sverige.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Epoker |
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Borgerkrigstiden Høy- og senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kielfreden Riksforsamlingen Embetsmannsstaten Industrialiseringen På vei mot selvstendighet Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Norge i etterkrigstida Oljealderen |
Bakgrunnen til unionsoppløsningen ligger i 1814, da Norge ble overgitt fra Danmark-Norge til fordel for en personalunion eller formell union med Sverige. Norge gikk fra å være et dansk landskap (fylke) til å bli et eget rike med egne institusjoner, og takket være unionskongen Karl Johan kunne landet i stor grad ivareta sine grunnlovsbestemte rettigheter. Unionen besto formelt av at den norske og den svenske kongen var samme person, om enn med to separate titler, og at norsk utenriks- og handelspolitikk var underlagt det svenske utenriksdepartementet. Forsvaret var også ment å være samlet, men de to rikers militære styrker samarbeidet bare i liten grad. Det relativt løse unionsbåndet var i begynnelsen uproblematisk, men etter hvert ble en rekke symbolsaker viktige for nordmennene. Blant disse var ønsket om å fjerne den lite brukte stattholdertittelen og ønsket om et rent norsk flagg. I tillegg fikk politiske saker som parlamentarismen og konsulatsaken større betydning, og den sistnevnte, økonomisk motiverte saken ble avgjørende for unionsbruddet.
Etter tre år med forsøksvis forhandling mellom Høire og Moderate Venstres samarbeidsregjering, og den svenske regjering, brøt samarbeidet mellom regjeringene i Norge og Sverige sammen i 1905, og deretter gikk den nye norske regjeringen inn for en mer direkte konfrontasjonslinje. Den tok avskjed etter at kongen nektet å sanksjonere en ny konsulatlov, men Oscar II godtok ikke avskjeden før han kunne finne en alternativ regjering. Den 7. juni tolket Stortinget det dithen at Oscar IIs manglende evne til å etablere en regjering var en faktisk abdikasjonserklæring, og Stortinget erklærte unionen for oppløst. Dette vedtaket ble ikke akseptert i Sverige, og forholdet mellom de to statene var i flere måneder anstrengt.
Det hele ble løst ved forhandlinger mellom de to land i Karlstad i september 1905, de såkalte Karlstadforhandlingene. Der ble fordeling og regulering av vassdrag, forsvarsverk, reinbeite, transitthandel og voldgiftstraktater avtalt, og den 23. september ble de to parter enige, etter at det var en viss krigsfrykt på begge sider av grensen. Én måned og tre dager senere ble unionen formelt oppløst av begge parter uten at det kom til militære stridigheter.