Sveits’ historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sveits’ historie står i en særstilling i Europas historie i og med Sveits' sentrale, men likevel isolerte plassering i Alpene.
Opprinnelig ble Sveits bebodd av et keltisk-talende folkeslag kalt helvetiere som siden ga navn til landet, Helvetia. Fra år 15 f.Kr. kom Sveits inn under Romerriket. I folkevandringstiden strømmet germanske folkeslag fra nord inn i Alpelandet, alemannere i nordøst og burgundere i vest, noe som ble kimen til den språklige delingen av Sveits i en tysk og en fransk del. I tidlig middelalder ble området lagt inn under Frankerriket. Fra 1291 oppsto det gamle «edsforbundet», en løs sammenslutning av ulike landområder, som ble grunnlagt av kantonene Uri, Schwyz og Unterwalden, og ble holdt sammen av et frihetsbrev som ga selvstyre fra det tysk-romerske riket. Disse tre kantonene ble opprinnelsen til den senere staten Sveits, og Sveits' nasjonaldag den 1. august gjenspeiler denne begivenheten. I 1648 ble Sveits gjennom freden i Westfalen anerkjent av stormaktene som uavhengig. Selve navnet Sveits er avledet av Schwyz, den ene av de tre opprinnelige kantonene.
Med den franske revolusjonen kom indre motsetninger til overflaten. Deler av det vestlige Sveits ble lagt inn under Frankrike, resten ble besatt av franske styrker og i 1798 omgjort til et fransk lydrike, Den helvetiske republikken. Denne republikken ble kortvarig, og varte kun til 1803. Dagens Sveits fikk sin endelige utstrekning i 1815. I 1848 fikk Sveits en ny forfatning, som fortsatt er gjeldende. I løpet av de siste hundre år har en rekke internasjonale organisasjoner opprettet sitt hovedsete i Sveits, blant annet Det internasjonale Røde Kors, grunnet at Sveits har opprettholdt sin strenge nøytralitet i utenrikspolitiske spørsmål.