Svaneapoteket i Bergen
Apotek i Bergen From Wikipedia, the free encyclopedia
Svaneapoteket i Bergen ligger i Strandgaten. Apoteket har bakgrunn i at de første apotekerne i byen i 1595 fikk bevilling til drift av Kong Christian IV og har vært i kontinuerlig drift siden 1688 eller tidligere. Dette regnes som Norges første apotek og med utgangspunkt i 1595 som landets eldste bedrift.[1][2] Nic. Aagaard Sverre konkluderte med at Svanapoteket er en direkte etterfølger etter apotekene som begynte sin virksomhet i 1588–1593 og fikk bevilling i 1600.[3]
| Svaneapoteket i Bergen | |||
|---|---|---|---|
,_Strandgaten,_Christian_Michelsens_gate,_Bergen,_Norway_2018-03-18.jpg) | |||
| Land | Norge | ||
| Sted | Bergen kommune | ||
| Etablert | 1906 | ||
| Kart | |||
 Svaneapoteket i Bergen 60°23′38″N 5°19′23″Ø | |||
Apoteket fikk navnet Svaneapoteket i 1705 etter at Løveapoteket ble etablert av danskfødte Esaias Wilhelm Promm, fikk .[4][5] Nederlenderen Lambert Gregersøn Friis hadde trolig begynt apotekvirksomhet i Bergen i 1588. Bergen var på den tiden det eneste stedet i Norge med fastboende lege.[6]
Apoteket har lokaler i Strandgaten på hjørnet mot Christian Michelsens gate. Etter brannen i 1916 ble området regulert på nytt og Strandgaten utvidet og litt forskjøvet. Apotekets tomt var før brannen midt i dagens gate noen meter sør for dagens tomt.[4] Apoteket har holdt til i Strandgaten siden rundt 1700 eller tidligere.[7]
Bakgrunn
Københavns første apotek var Svaneapoteket etablert i 1546.[8] I årene i mellom hadde Viborg, Kolding, Århus og Helsingør fått apoteker med bevilling.[6] En forordning fra 1619 fastsatte apotekernes virkeområde i forhold til leger, kirurger og «empirikeres», og gjorde apotekene til en del av helsevesenet. Apotekene skulle inspiseres to ganger årlig av en lege. Kjemikalier skulle oppbevares på avlukkede steder og ikke overlates til uvedkommende. Apotekerne fikk forbud mot å behandle innvortes sykdommer, og de skulle adlyde legene. I 1672 kom en ny forordning om leger og apotekere, der ble det bestemt at apotekere måtte inneha kongelig «bestallingsbrev» (utnevnelse[9]), fullføre eksamen og avlegge ed til kongen. Apotekerne skulle ikke drive legepraksis. Deres arvinger fikk rett til å videreføre driften, forutsatt at de tok eksamen og avla ed. Christiania fikk sitt første apotek, Svaneapoteket, i 1628, etablert av tyskeren Baltazar Brabant.[10][11][12][13] Trondheim fikk sitt første apotek, Løveapoteket, i 1661.[8]
Bergen var på 1500–1600-tallet en av Skandinavias største byer, og klart større enn Stockholm.[10] På 1700-tallet var Bergen omtrent jevnstor med Altona (som også lå under den danske kongen) mens hovedstaden København var klart størst.[14] Bergen som handelssenter og en stor andel utlendinger, særlig tyske, i byen medvirket trolig til at byen var tidlig ute.[5]
Etterhvert ble det vanlig med kjøp og salg av apotek der privilegium (lisens), apotekgård (bygning) og utstyr inngikk som verdigjenstander. Etter lovendring i 1850 ble det bare utstedt personlig bevillinger som gjaldt for levetiden. Det ble ikke lenger utstedt evigvarende og omsettelige lisenser.[13]
De første apotekerne i Bergen
Nederlenderen Lambert Gregersøn Friis (også kalt Lambert Gjertsen, Lambert Gregersen eller Lambert Giertsøn Apoteker) regnes som byens første apoteker og trolig Norges første. Friis tok borgerskap i 1588 og innførte og solgte medisinske urter. Friis ble innført i borgerboken som apoteker og begynte handelen med apotekvarer uten særskilt bevilling eller privilegium. I 1593 flyttet Henrik Høyer til Bergen fra Stralsund og begynte legepraksis. Friis ville ikke selge varer til Høyer fordi Høyer ble en konkurrent til den legen som allerede var etablert i byen. I 1593 begynte Nicolaus de Freund (også omtalt som de Freundt, innvandret i 1551, trolig fra Nederland) å innføre legemidler på forespørsel fra Høyer. Friis leverte klage på de Freunds virksomhet til lensherren og de Freund måtte forklare seg for rådsstueretten i Bergen. Rådsstueretten konkluderte med at de Freund burde få drive sin virksomhet fordi det ville være uheldig om byens innbyggere var begrenset til å handle hos en «krydderkremmer eller apoteker». Friis hadde heller ikke fått tildelt noe privilegium. Apotekerne i Bergen drev på den tiden med generell handel og ikke bare apotekvarer.[5][15][4][6]
De Freund ga seg ikke og 13. desember 1595 fikk begge ved «kongebrev» bevilling til å drive apotek. De Freund drev også vinstue og holdt selskap for Christian 4 ved kongens besøk i 1599. Beretninger fra den livlige festen er bevart og den skal ha endt med at gjestene knuste vindusrutene i de Freunds hus. Apotekbevillingen til de Freund ble stadfestet ved kongens besøk i 1599. På den tiden hadde Bergen handelsmonopol på Færøyene og de Freund og to andre hadde fått handelsprivilegier på øyene. Han be såkalt rådmann i Bergen i 1602, et verv han sa fra seg to år senere. De Freund drev hvalfangst og var innehaver av gården Gravdal. De Freund drev apotek til han døde i pesten i 1618. De Freund og hans etterfølgere var blant Bergens rikeste.[4][5]
Slik Bergens apotekhistorie arter seg, er egentlig det eneste diskusjonsemne om det senere benevnte Svaneapoteket skal regne sin første begynnelse til 1595 eller 1588. De to linjene løper nemlig sammen i den første de Besches tid tidlig pa 1700-tallet, da Bergen bare hadde ett apotek. Og det var det senere Svaneapoteket.
Rødland, Kjartan; Quantum Satis[16]
På 1600-tallet hadde byen en eller to apotekere med kongelig bevilling som kunne selges videre. De stadige brannene i byen og apotekerprivilegiet på salg gjør det vanskelig å knytte apotektvirksomhetene til et bestemt sted. Kjøpmenn med apotekbevilling drev denne sammen med sin øvrige virksomhet og trolig ble apoteket flyttet ditt ved overtakelse av privilegiet. Fordi de ikke var faglærte på området og var de avhengige av legens kunnskaper.[17][18][6] Ludvig Daae skrev at det er vanskelig å påvise at Svaneapoteket var en direkte fortsettelse av Friis' eller de Freunds apotekervirksomhet blant annet fordi «successionen» ikke alltid er klar. Det har vist seg vanskelig å klarlegge den fullstendige rekkefølgen på kjøp og salg av privilegier. Da det på 1600-tallet utviklet seg typiske apotekerfamilier ble det vanlig at de drev apotekerforretningen fra sin gård der de også hadde bolig slik tilfellet var med de Besche. Trolig kom apotekervirksomheten i Bergen inn i mer ordnete former da de Besche overtok.[8]:15–18[5]:30
Noen av apotekerene
Johan de Besche, født i Sverige, var den første apoteker med formell utdannelse. De Besche kjøpte i 1688 Henrik Bladts apotek og i 1691 Samuel Schirenbecks apotek. Som innehaver av begge apotek i byen søkte de Besche kongen om enerett til å drive apotek i Bergen, noe som ble innvilget.[8] I 1705 ble det etablert et apotek til i byen, Løveapoteket, og de Besche ga sitt apotek navnet Svaneapoteket. Etter dette fikk apotekene i byen faste navn.[4][5]:30 Disse to var byens eneste til 1858. Apotekeren dyrket urter i Maartmannshagen (også kalt Apotekerhagen) på det området som senere ble Ole Bulls plass og Festplassen (skapt til dels ved utfylling i Lille Lungegårdsvann). Svaneapoteket ble solgt ut av familien de Besche til Ole Bornemann Bulle i 1796. Johan Storm Bull (far til Knud, Georg Andreas og Ole Bull) overtok apoteket etter sin far. Ole Bull og hans brødre ble født i huset.[15][19][20][4] Johan de Besche gjorde apotekerhagen om til en parkanlegg.[21] Johan Carl de Besche døde i 1787 og apoteket ble overtatt av datteren og hennes mann C.F. Neblung. Neblung og hans kone flyttet etter et par år til Altona der de overtak apoteket etter hans far. J.B. Qvislin skal etter dette ha vært innehaver av Svaneapoteket et par år før Bull overtok.[22]
Før 1916
Apoteket har holdt til i Strandgaten minst siden slutten av 1600.[7] Butikklokaler på 1600-tallet var nokså primitive og kremmere drev ofte virksomheten i boder og kjellere eller inne i sin privatbolig. Apotekene var blant de første som hadde fullverdige butikklokaler med disker, hyller og vekter slik andre butikklokaler etter hvert ble innredet. Apotekerne fikk ofte lov til å servere alkohol som en del av apotekbevillingen. Johan de Besche drev apotek i en trebygning i Strandgaten 4. Det var trolig denne bygningen som gikk tapt i brannen i 1916 og da ble et nytt apotekbygg reist i Strandgaten 6. Georg Andreas Bull laget i 1848 en tegning av det bygget som brant i 1916.[4] Strandgaten var på den tiden byens hovedgate. I gaten var det livlig handelsvirksomhet. Strandsiden var stedet der hanseatiske handelsmenn ikke kunne drive handel De ble «kastet ut» av området av Erik Rosenkrantz etter brannen i 1561. Nedenfor gaten var der en rekke sjøboder bygget utover i Vågen. Mellom disse var der hoper som gjorde at skipene kunne ligge ved bodene når de skulle laste og losse. Vannet var dypt nok ettersom sjøbodene var reist på påler.
På vestsiden av gaten var der en dobbel husrekke som må ha kommet etter at hele bydelen brente i 1582. Dette kan sees på reguleringskart etter brannen i 1702. Det var en del murhus i bydelen. Svaneapotekets bakbygning var en steinkjeller som sto helt til etter brannen i 1916. Det er døren fra denne kjelleren som er bevart i Svaneapotekets nåværende lokaler.
Apoteket var samtidig et slags konditori hvor en kunne få servert blanet annet forskjellige krydderkaker og diverse drikkevarer.[trenger referanse] Det var vanlig at apotekerne fikk løyve til å servere hetvin og rhinskvin sammen med bevillingen til å drive apotek.
I 1756 brant den delen av Strandgaten hvor apoteket lå. En kan derfor anta at den bygningen Georg Andreas Bull tegnet i 1848 ble oppført etter denne brannen. Steinkjelleren hadde inskripsjonen 1699 og har derfor overlevd brannene både i 1702 og i 1756. Muligens er det i denne steinkjelleren det første apoteket startet. Den kan være bygget etter brannen i 1582 da flere hus fikk grunnmurte kjellere.
Den fine trebygningen som lå ut mot Strandgaten var i en byggestil, typisk for bergensk trearkitektur fra 1700-tallet. I bygningen var apoteket, og her bodde apotekeren med sin familie og sine tjenestefolk.
Apotekersmuget forbandt Strandgaten med Markeveien og hadde navn etter Svaneapoteket. Apotekersmugets trase tilsvarer omtrent Christian Michelsens gate som ble anlagt etter brannen i 1916.[25]
Brannen 15.–16. januar 1916
Utdypende artikkel: Bergensbrannen 1916
Klokken fem om ettermiddagen lørdag 15. januar 1916, var noen arbeidere i ferd med vareopptelling hos jernhandler Berstad i en bod ved Murallmenningen. Ute blåste det sterk storm med orkan i kastene. En av arbeiderne var uheldig å antenne en ball tjæredrev med et lys. Han åpnet døren for å lempe den på sjøen. Da kom et stormkast, og snart sto hele boden i lys lue. Raskt spredte ilden seg innover Strandgaten mot Torget. Sjøbodene brente som knusk. Man innså snart at Strandgaten ikke sto til å redde.
Regulering av sentrum
.jpg)
Brannen hadde lagt øde hele området mellom Torgallmenningen og Murallmenningen. På én natt var det gamle sentrum med middelalderens gateløp lagt i aske. Først måtte brannområdet inngjerdes, og ruinene sprenges. Tilbake sto det 17 bygninger eller bygningsrester, blant annet Telefonkompaniets nye hus i Veiten, der den buete fasaden gjenspeiler det gamle gateløpet. Det ble ryddet gater for å skaffe forbindelse ut til Nordnes og Engen. En stor reguleringskonkurranse ble utlyst, og vinneren, Albert Lilienberg, og 2. prisvinneren, Georg Greve, fikk i oppdrag å regulere det nye sentrum.[4][7]
Lilienberg og Greve fikk hjelp av arkitekt Ole Landmark til å utarbeide en bebyggelsesplan for sentrum for å sikre en vakker og harmonisk gjenoppbygging av byen. Landmark var særlig flink med bergensk arkitektur og byggetradisjon. Reguleringsplanen stilte bestemte arkitektoniske krav, og bebyggelsesplanen inneholdt retningslinjer om disse. I april–mai 1917 var den ferdig med fasade- og perspektivtegninger til et nytt sentrum. Oppgaven falt i to deler: Å gi et skjema med positive bestemmelser for bygningene, og å gi et bilde og et miljø. Første delen besto i, ved hjelp av tegninger, å fastslå gesimshøyder, takfall, takhøyder, vindus- og etasjehøyder som var bundet av retningslinjer. Den andre delen var å utrede de forskjellige strøks arkitektoniske utforming, fordele de offentlige og halvoffentlige bygninger, og sørge for en god helhetsvirkning.[4][7]
Ett av de fineste husene som gikk tapt i brannen, var Svaneapoteket. Det var sannsynligvis bygget etter brannen i 1756, og vi vet at Ole Bull var født i huset i 1810. Huset hadde en midtgang og to rom bak hverandre, på hver side av denne. Det hadde også en barokkgavl, men den var blitt bygget om til en ark med spiss gavl etter 1848. Hoveddøren var flankert av en mektig portal, og over den var en hvit svane av tre.[4][7]
20. november 1920 kom bygningen til syne da stillasene ble fjernet. Nye Svaneapoteket kneiste som en borg på branntomten der få andre bygg var kommet opp. I kjelleren og andre etasje var det svære lagerrom tilknyttet apoteket i første etasje, mens det var leiligheter i de øverste etasjene. På loftet var det en rekke hybler med toalett og bad på deling, men utstyrt med moderne gasskjøkkener. Apoteker Johan Lothe hadde stått sentralt i innredningen, han fikk velge arkitekter og planla fremstilling av egne medisiner. Faktisk hadde han en periode 90 ansatte i sving i fabrikken i de øvre etasjene. Bygningens inngangsparti er en ren kopi av den gamle portalen, men av stein og ikke tre. Tak-ornamentet, typisk for bergenske trehus på 1700-tallet, er også det samme som på den nedbrente bygningen. Det ble sagt at svanen over portalen inneholdt omsmeltet metall fra gamleapoteket. Åpningen fant først sted 18. mai 1921, men nybygget fikk lite oppmerksomhet, kanskje fordi arkitektene Arnesen og Kaarbø på samme tid reiste et annet bygg tvers over Vågen: «Det kommunale folkekjøkken og arbeiderhjem», i dag kjent som hotell Rosenkrantz.[26]
Som representant for grunneierne satt apoteker Johan Lothe i juryen for den store reguleringskonkurransen. Han valgte Fredrik Arnesen og Arthur Darre Kaarbøe som arkitekter. De har i det vesentlige fulgt fasadeplanene til arkitektene Greve og Landmark, men har og tilført bygningen sitt preg, blant annet minner arkene på byggets langsider om andre de samme arkitektene har tegnet. Bygningen følger arkitektenes intensjoner om å bruke motiver fra den gamle bergensarkitekturen. Gavlen på bygget minner om den som opprinnelig hadde vært på den gamle trebygningen. Portalen er òg en kopi av den gamle treportalen, og svanen skal være støpt av metallrester fra branntomten etter det gamle apoteket. Bygget har fått en sentral plass som fond i gaten, og grunnplanen er helt ny og spesiell. Men likevel kan en se store likheter mellom det gamle og det nye.[4][7]
Svaneapoteket er en god representant for den første arkitekturen som kom opp etter brannen. Men dårlig økonomi og dyrtid på grunn av krigen i Europa gjorde at det tok lang tid før byen ble gjenreist. Bygningen viser derfor hvordan overgangen mellom den gamle og den nye tiden ble. Man begynte i en stil som var utledet av gammel bergensk arkitektur, og endte opp med funksjonalisme.[4][7]
Ombygninger i nyere tid
Det nye apoteket åpnet sine dører 18. mai 1921, og ble bygget og innredet nærmest som en farmasøytisk fabrikk. Apoteker Lothe var svært opptatt av den vitenskapelige siden av farmasien. Det var ikke tilfeldig at han var en av drivkreftene bak opprettelsen av Universitetet i Bergen og den farmasøytiske utdannelsen i Norge. Men Lothe må òg ha vært opptatt av å ta vare på kulturen og historien, noe hans deltakelse i arbeidet med Bergen Museum viser. I den nye apotekbygningen er svanemotivet blitt et sentralt tema. I tillegg til svanen over inngangspartiet, finner vi den lengre oppe på fasaden. Inne i selve apotekoffisinet eller publikumsrommet, er svanen brukt i border under taket og øverst på de to store søylene som dominerer lokalet. Svanemotivet er òg brukt som dekor på interiøret. I selve oppgangen til Strandgaten nr. 6 ser vi svanen på alle heisdørene oppover i bygningen.[4][7]
Ved utformingen av det nye apoteket ble laboratoriet det mest spesielle. Det ble omtalt som Nord-Europas mest tidsmessige da apoteket åpnet. Laboratoriet var i bruk med en del av det samme utstyret helt frem til den siste ombyggingen i 1993. Det hadde fliser både på vegger og gulv. I dag er veggflisene bevart i rom som nå brukes til spiserom og kontorer. Ved siden av laboratoriet lå et stort vaskerom, hvor flere personer skylte og vasket flasker og utstyr som var brukt i apoteket. Bakenfor lå maskinrommet med en mengde tekniske innretninger til forskjellige formål, blant annet tablettproduksjon. Det siste legemiddelet som Svaneapoteket selv produserte, var avføringstabletten Ofa tarmbørst. Først på slutten av 1980-årene ble dispenseringsavdelingen lagt ned, der man laget hostesaft, stikkpiller, dosepulver etc.[27]
Apoteket hadde en egen avdeling for «dispensering» (oppfylling) av medikamenter i 2. etasje. Her var det òg en egen sterilavdeling som på 70-tallet skulle vokse seg stor. I apoteket var en stor kjelleretasje med mange rom, blant annet garderober for personalet, og lagerplass for både ferdige produkter og råvarer.[4][7]
Apoteket ble ombygget i 1993, 1999 og 2014. Ved den siste ombyggingen forsvant resten av interiøret fra 1921, deriblant «orgelet» med klokke, skap og skuffer, som ble overtatt av Bymuseet og lagret der.[28] I mars 2021 overtar sportskjeden Norrøna 250 kvadratmeter av Svaneapotekets lokaler. Selve butikken forblir i hovedsak den samme, men Norrøna overtar lokalene bak, der farmasiproduksjonen tidligere holdt til. Dermed forsvinner Svaneapotekets gamle kobberdør fra før bybrannen, men også denne er donert til Bymuseet.[29]
Flere personer drev salg av apotekvarer i Bergen mellom 1588 og 1688. Det har vært vanskelig å få oversikt over hvilke personer som har vært innehaver av apotekbevilling før 1688. I 1688 ble to salgsteder kjøpt av Johan de Besche som var den første apoteker med formell utdannelse. Han gav apoteket navnet Svaneapoteket i 1705 da Bergen fikk sitt andre offisielle apotek, Løveapoteket.[30]
Privilegium betyr en lov som gjelder for en enkelt person, og ble opprinnelig brukt ved at kongen gav særskilte rettigheter til en enkelt borger. De tidligste apotekerbevillingene var personlige, og derfor utformet individuelt.[31]
| Dato | Årstall | Innehaver |
|---|---|---|
| Lambert Gregersøn Fries (eller Friis) | ||
| 13. desember | 1595 | Nicolaus de Freundt (død ca 1618) |
| 14. mars | 1609 | Johannes Drabitius (etter Friis) |
| 5. mai | 1618 | Matias Drabitius (fornyet 19. oktober 1620) |
| 2. april | 1619 | Esaias Fleischer (etter de Freund) |
| 28. mai | 1624 | Kristofer ...… (etter Matias Drabitius) |
| 2. oktober | 1630 | Cornelius Jansen de Lange |
| 5. oktober | 1630 | Johan von Breenborg (død 1647, ukjent etterfølger) |
| 7. mars | 1656 | Herman Müller (Langes Eftermann) |
| 14. mars | 1667 | Ernst Kristofer Knor (etter Müller) |
| 5. juni | 1680 | Henrik Bladt |
| 1682 | Samuel Antonsen Schirenbech (etter Knor) | |
| 17. mai | 1688 | Johan de Besche (etter Bladt) |
| 1691 | Johan de Besche (etter Schirenbech) | |
| 20. august | 1691 | Johan de Besche (eneapoteker) |
| 16. januar | 1712 | Karen afg. Johan de Besche for hendes Søn |
| 11. mai | 1731 | Johan Peter de Besche |
| 21. oktober | 1746 | Rebekka, afg. Johan Peter de Besches |
| 5. november | 1762 | Johan Karl de Besche |
| 23. november | 1787 | Kristian Frederk Nevlung |
| 8. mars | 1793 | Johan Peter Qvislin |
| 26. august | 1796 | Ole Bornemann Bull |
| 8. februar | 1811 | Johan Storm Bull |
Det er ukjent hvem som overtok Fleischers privilegium. Cornelius Jansen de Lange og Johan von Breenborg ble tildelt privilegium nesten samtidig på bakgrunn av at forgjengeren (som var en av to apotekere i Bergen) var død. Det er ukjent hvem disse forgjengerne var. Breenborg var innvandret fra Nederland i 1627, mens de Lange var født i Bergen av nederlandsk slekt. Breenborg var lege og hadde drevet handel med apotekvarer før han fikk bevilling. Da de Lange døde i 1656 solgte enken privilegiet til Herman Müller (død 1667).[5]
| Årstall | Apoteker[33] |
|---|---|
| 1848–1872 | Johan Olai Lothe |
| 1882–1928 | Johan Lothe |
| 1928–1965 | Johan Olaf Lothe |
| 1965–1973 | Erling Rørhus |
| 1973–1991 | Leif Vik |
| 1992–2002 | Eli Bjørke Hellerslien |
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
