![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/f/f5/Pyle_pirates_ghost.jpg/640px-Pyle_pirates_ghost.jpg&w=640&q=50)
Spøkelsefortelling
litterær sjanger / From Wikipedia, the free encyclopedia
Spøkelsefortelling er enhver form for litterær tekst, eller drama, som omhandler et spøkelse, eller benytter som forutsetning muligheten av et spøkelse, eller figurenes tro på dem.[1][2] Spøkelset kan opptre av seg selv eller bli påkalt av en form for magi. Knyttet til spøkelset er forstillingen om «det hjemsøkte», hvor det overnaturlige enheten er knyttet til et sted, et objekt eller en person.[1]
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/f/f5/Pyle_pirates_ghost.jpg/640px-Pyle_pirates_ghost.jpg)
I dagligtale kan betegnelsen «spøkelsefortelling» referere til enhver form for skremmende eller grøssende fortelling. I smaler forståelse er spøkelsefortellingen blitt utviklet i novelleformatet. Det er en form litteratur om det overnaturlige, og framstår som en egen sjanger med særskilte gjenkjennende virkemidler, og er ofte preget av elementer som skal skremme eller gi grøss hos leseren eller tilhørerne. Mens de fleste spøkelsefortellinger ofte har til hensikt å være skremmende, kan de ha blitt skrevet for å tjene andre hensikter, fra komedie til moralistiske fortellinger. Spøkelsene opptrer ofte i fortellingen som en slags vokter eller som en profet for hva som skal skje. Storhetstiden til spøkelsefortellinger var i romantikkens tradisjon på den gotiske roman på 1700- og 1800-tallet, særlig i Storbritannia og USA. Den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe (1809-1849) står som en representant for denne utviklingen. Moderne spøkelsefortellinger er gjerne preget av denne tiden og framstår gjerne som noe gammeldagse. Troen på spøkelser er funnet i alle kulturer rundt om i verden, og således kan spøkelsefortellinger bli formidlet både i skriftlig som muntlig.[1]