Selvantennelse
antennelse uten gnister utenfra / From Wikipedia, the free encyclopedia
Selvantennelse eller selv(an)tenning er et teknisk uttrykk for antennelse av et stoff uten vesentlig tilførsel av varme eller gnister utenfra[1]. I norsk brannstatistikk oppgis dette som årsak til nærmere 50 branner årlig. Medregnes branntilløp og uoppklarte branner, blir antallet betydelig høyere. De fleste slike branner kan forebygges.[2].
Selvantennelse oppstår særlig i porøst brennbart materiale, svakt fuktig høy, kullstøv og tørrende oljer. Et kjent eksempel på det siste er filler eller stålull som har blitt brukt til påføring av kokt linolje. Langsom oksidasjon i materialet utvikler varme, og lettantennelige stoffer kan bli frigjort. Varmeutviklingen kan skyldes én eller flere av følgende faktorer:
- bakterielle prosesser, som i fuktig høy
- kjemiske reaksjoner, som i tørrende oljer
- fysiske reaksjoner
Ofte skjer selvantennelsen ved at reaksjonen skjer inne i materialet, der varmen ikke så lett unnslipper til omgivelsene. Dermed stiger temperaturen, og dette øker i sin tur hastigheten av oksidasjonen og derved varmeutviklingen. Temperaturen kan da komme opp i selvantennelsestemperaturen for materialet, og det tar fyr.
Selvantennelsestemperaturen for et materiale avhenger av forhold som trykk, blandingsforhold med oksygen og – for faste stoffer – materialets form. For eksempel er pulver av metaller som aluminium og magnesium langt mer lettantennelig enn plater av det samme metallet.