Schlesiske hertugdømmer
From Wikipedia, the free encyclopedia
De schlesiske hertugdømmer er fellesbetegnelsen for en rekke hertugdømmer, som oppstod etter at det opprinnelige hertugdømmet Schlesien ble oppløst på et tidspunkt etter 1138.
I overensstemmelse med Bolesław IIIs siste vilje og testamente ble kongeriket Polen ved hans død oppdelt i fem arveprovinser, som ble fordelt mellom hans sønner. Blant disse var den såkalte Seniorprovinsen, hertugdømmet Kraków, reservert til hans eldste sønn, som samtidig ble tildelt tittelen erkehertug av Polen. Dette innledet den prosessen, som seinere ble benevnt som Polens oppdeling, i den perioden Piast-slekten var dominerende i området.
Under hele oppdelingsperioden var den polske kirke med på å fastholde en vis enhet i landet. På slutten av 1200-tallet ble problemet med flere og flere mindre og mindre stater åpenbart, noe som førte til at det ble påbegynt forsøk på å samle landet igjen. Det var allikevel først med de siste Piast-herskere, Władysław I av Polen og hans sønn Kasimir den store, at Polen noenlunde ble samlet igjen, men omkring den samme tiden ble Schlesien en del av det bøhmiske kongeriker.