Den romerske kalender

Den romerske kalender har endret form flere ganger siden Romas grunnleggelse og Romerrikets sammenbrudd. Den romerske kalender ble ifølge legenden innført av Romulus ca. år 753 f.Kr. og brukt av romerne fram til den ble erstattet av den julianske kalender i år 46 f.Kr.. Den kalenderen som benyttes i dag er internasjonalt kjent som den gregorianske kalender. Den er en forbedring av den julianske kalender hvor den gjennom­snittlige lengden av året er blitt justert fra 365,25 dager til 365,2425 dager.

Fasti Praenestini.

Fra perioden til Augustus eller ennå tidligere ble kalendere ofte risset inn i stein og vist fram offentlig. Slike kalendere kalles fasti.

Historie

Den opprinnelige romerske kalenderen er antatt å ha vært en månekalender, som kan ha vært basert på de greske månekalendere.^[1] Tiden mellom to nymåner er gjennom­snittlig 29,5 dager; derfor ble månedene konstruert til å være enten 29 dager eller 30 dager.

Romulus' kalender

Romerske skribenter tilskrev den opprinnelige romerske kalender til Romulus, den mytiske grunnlegger av Roma, skjønt det er ingen bevis på at en slik kalender har eksistert og Romulus ble jevnlig sitert som grunnleggeren på praksiser som hadde en opprinnelse som var ukjente for senere romere. I henhold til disse skribentene hadde Romulus' kalender ti måneder, med vårjevndøgn i den første måneden (sannsynligvis basert på navnene til de siste månedene til året). Kalenderen inndelte året i 304 døgn og 10 måneder, hvilket medførte at den var 61 dager «for kort» i forhold til solåret eller det sideriske år (dvs. den tid det tar for jorden å kretse én gang rundt solen, som i gjennomsnitt er 365,2564 døgn eller 365 hele døgn, 6 timer, 9 minutter og 9 sekunder):

Romulus' kalender
Martius (31 dager)
Aprilis (30 dager)
Maius (31 dager)
Iunius (30 dager)
Quintilis[2] (31 dager)
Sextilis, «seks» (30 dager)
September, fra septem, «sju» (30 dager)
October, fra octo, «åtte» (31 dager)
November, fra novem, «ni» (30 dager)
December, fra decem, «ti» (30 dager)

Det vanlige kalenderåret bestod således av 304 dager, der vinterdagene som kom etter slutten av desember og før begynnelsen av den følgende mars, ikke ble gitt til noen måned.^[3][4]

Opprinnelsene til navnene er det heller ikke helt klar enighet om blant moderne forskere. En del forklaringer i antikken var: Martius til ære for krigsguden Mars; Aprilis fra aperiō, «å åpne»: Jorden åpner opp for å motta frøene; Maius fra Maia, gudinne for vekst (major, «større»); Iunius fra iunior (yngre). De gjenværende seks måneder ble navngitt i henhold til deres posisjon på kalenderen: nummerert fem til ti på latin som var quinque, sex, septem, octo, novem og decem, månedene ble således navngitt Quintilis, Sextilis, September, October, November, og December.

Fra 10 til 12 måneder

Det ble raskt et problem at kalenderen ikke fulgte årstidene, så man ikke kunne planlegge tidspunktet for våronna i markene, og på et tidlig tidspunkt ble man enig om å tilføye to ekstra måneder, slik at året kom opp i 355 dager. Denne kalenderendring tilskrives av enkelte sagnkongen Numa Pompilius.

De nye månedene fikk navnene Januarius, oppkalt etter guden Janus, og Februarius, oppkalt etter «Februa», som var en renselses- og forsoningsfest som ble avholdt i slutten av måneden, som opprinnelig var årets siste. Det nye året begynte stadig i mars måned, men i 153 før Kristus begynte man å betrakte januar som årets første måned. Det var imidlertid først etter Cæsars reform i år 46 før Kristus, at den 1. januar ble selve «nyttåret».

Skuddår innføres – ekstramåned

I mellomtiden fortsatte problemene. Året på 355 dager var stadig for kort, og Martius, som i begynnelsen var beregnet til å komme i begynnelsen av bøndenes såtid, flyttet seg langsomt, så den etter hvert var på begynnelsen av sommeren. Men hvis våronna skjer på et feil tidspunkt, gikk det dårlig med innhøstingen, så man ble igjen enig om en endring, og for å rette på «forsinkelsen» tilføyet man enda en måned, kalt «Mercedonius» eller «Intercalaris», men bare annethvert år. Den ekstra måneden ble lagt til etter Februarius. Den bestod av 27 eller 28 dager. I skuddår ble måneden Februarius redusert fra 28 dager til 23. Også de andre månedene ble justert opp eller ned, avhengig av om det var skuddår eller ikke.

Dette ga altså opphav til skuddår. I en 4-årsperiode skulle to år være skuddår og to vanlige år. De vanlige årene var på 355 dager, og skuddårene fikk 377 eller 378 dager. Fire år bestod dermed av 355 + 378 + 355 + 377 = 1465 dager, noe som tilsvarer ca. 4 dager mer enn fire solår.

Rot med skuddår

Siden det i snitt var én dags forskjell mellom et solår (siderisk år) og året etter den romerske kalender, ble forskyvningen tidlig tydelig. For å bøte på dette ble det foretatt løpende beregninger om når ekstra skuddår skulle innføres. Man kunne komme langt inn i Februarius før man visste om neste måned skulle være Martius eller Intercalaris. Dette førte til slutt til et slikt kaos at Julius Cæsar beordret en ny kalender. Det ble den julianske kalender som tok over for den romerske kalender i år 46 f.Kr.

Dagene

Romerne nummererte ikke dagene løpende innen en måned slik vi er vant til, men navnga hver enkelt dag på en intrikat måte. De hadde tre spesielle dager, Kalendae, Nonae og Idus. Den første dagen i hver måned ble kalt Kalendae. I noen måneder ble den 5. dagen kalt Nonae, mens den falt på den 7. i måneder med 31 dager. Tilsvarende falt Idus på den 13. eller 15. De andre dagene ble navngitt ved at en tellet ned til den neste av disse tre spesielle dagene, der Dag I var dagen selv. I Ianuarius (januar) faller Nonae på den 5. Den 2. januar ble da kalt Dag IV før Nonae i januar («ante diem IV Nonas Ianvarii»). I tillegg hadde romerne dagen Pridie. Dette var dagen før de spesielle dagene Kalendae, Nonae og Idus. Slik ble 4. januar kalt Pridie Nonae i januar i stedet for Dag II før Nonae i januar.

Fasti

Fasti var en høytidskalender i romerriket. Opprinnelig betød ordet dager det kunne holdes rettergang (og lignende sivile gjøremål), og det motsatte var dies nefasti (eller feriae) – festdager, men ordet fikk etterhvert en utvidet betydning av kalender eller fortegnelse over dager. Forfatteren Ovids dikt Fasti er en poetisk-didaktisk framstilling av festdagene.

Referanser

1. I henhold til Titus Livius var Numa Pompilius' kalender en lunisolarkalender med måne-måneder og flere innskutte måneder spredt over nitten år slik at solen vendte tilbake i det tjuende året til den samme posisjonen den hadde i det første året. Jf. Titus Livius: Romas historie, 1,19; Smith, William (1875): «Calendarium», Year of Numa i: A Dictionary of Greek and Roman Antiquities, London
2. Denne måneden har også blitt dokumentert som Quinctilis; se, eksempelvis, Blackburn, Bonnie; Holford-Strevens, Leofranc (1999): The Oxford companion to the year, Oxford University Press, s. 669.
3. Macrobius (1969): Saturnalia, bok I, kapitlene 12–13, overs. Percival Vaughan Davies, New York: Columbia University Press, s. 89–95.
4. Hewitt Key, Thomas (1875), sitert i Smith, William: A Dictionary of Greek and Roman Antiquities, London: John Murray. s. 223–233. Sitat: «With regard to the length of the months, Censorinus, Macrobius, and Solinus agree in ascribing thirty-one days to four of them, called pleni menses; thirty to the rest called cavi menses.»

Litteratur

• Bickerman, E. J. ([1969] 1980): Chronology of the Ancient World, London: Thames & Hudson.
• Brind'Amour, P. (1983): Le Calendrier romain: Recherches chronologiques, Ottawa.
• Feeney, Denis C. (2007): Caesar's Calendar: Ancient Time and the Beginnings of History. Berkeley: University of California Press, ISBN 0-520-25119-9 (innb).
• Fowler, W. Warde (1899): The Roman festivals of the period of the Republic; an introduction to the study of the religion of the Romans, London and New York: Macmillan and Co.
• Michels, A. K. (1967): The Calendar of the Roman Republic, Princeton.
• Richards, E. G. (1999) Mapping Time. The Calendar and its History, Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-850413-6.
• Rotondi, Giovanni (1912): Leges publicae populi romani, Milano: Società editrice libraria.
• Rüpke, J. (2011): The Roman Calendar from Numa to Constantine: Time, History and the Fasti, overs. D. M. B. Richardson. Wiley. ISBN 978-0-470-65508-5 (trykk) 9781444396539 (online).

Eksterne lenker

• Early Roman Calendar – History
• James Grout: The Roman Calendar, part of the Encyclopædia Romana
• Roman Dates, Chris Bennetts nettsted
• Plutark: utdrag fra Numa Pompilius