Romerretten
From Wikipedia, the free encyclopedia
Romerrett (latin: ius romanum) er betegnelsen for et av de viktigste vestlige rettssystemer. Romerretten har sitt opphav i Romerriket og tidlig middelalder. Den har sitt opphav i antikkens Roma, inkludert den romerske militære jurisdiksjon og den lovmessige utvinklinger som strekker seg over et tusen år med rettsvitenskap, fra Tolvtavleloven (ca. 449 f.Kr.) til Corpus Juris Civilis (529 e.Kr.) beordret av den østromerske keiser Justinian I den store. Den historiske betydningen av romerretten er reflektert i den fortsatte bruken av latinsk juridisk terminologi i mange lovssytemer som er påvirket av den. [1] Etter oppløsningen av Vestromerriket på 400-tallet forble romerretten i virksomhet i Østromerriket. Fra 600-tallet og framover ble det juridiske språket i øst gresk. Engelsk og nordamerikansk felleslov («common law») var påvirket av romersk lov, særskilt deres latinske juridiske ordliste, eksempelvis stare decisis, culpa in contrahendo, pacta sunt servanda.[2]