![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/0/02/Bikini_Kill_in_1991.jpg/640px-Bikini_Kill_in_1991.jpg&w=640&q=50)
Riot grrrl
From Wikipedia, the free encyclopedia
Riot grrrl er en feministisk undergrunnsbevegelse som oppstod tidlig på 1990-tallet i Washington D.C. og Pacific Northwest, hovedsakelig i Olympia. Riot grrrl er også betegnelsen på en musikksjanger som har sitt utspring fra indie rock og punk.
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/0/02/Bikini_Kill_in_1991.jpg/320px-Bikini_Kill_in_1991.jpg)
Bevegelsen var bygget på DIY-konseptet (Do It Yourself) og lagde musikk, magasiner (såkalte zines), kunst og en del var også involvert i politiske aksjoner. Møter ble holdt for å snakke om bl.a. kjønnsdiskriminering, voldtekt og seksualitet. Bevegelsen tillot kvinner å utfordre normer og idéer om femininitet mens de lagde musikk, kunst og annen kultur på deres egne premisser. De selvpubliserte, fotokopierte magasinene ble en trygg måte for dem å diskutere, gå nærmere i sømmene og stå imot den kulturelle undervurderingen av kvinner på.[1]
Disse formene for DIY-feministisk kulturell aktivisme gjorde at flere band med dette utgangspunktet kom på banen.[2] Bandene som blir assosiert med Riot grrrls-bevegelsen er blant andre Bikini Kill, Bratmobile, Huggy Bear, Heavens to Betsy og Sleater-Kinney. Disse bandene utfordret den kjønnsdiskriminerende punkscenen og ønsket å inspirere kvinner til å uttrykke seg på samme måte som menn hadde gjort de siste årene.[3] Bandene brukte ofte ord som «cunt», «slut» og «dyke» og skrev ordene stolt på kroppen sin for å redefinere språket.
Betegnelsen Riot grrrl oppstod da en gjeng skulle finne et navn på et nytt magasin som de skulle dele ut på show for å trekke nye folk til bevegelsen. De bestemte seg for å gå for en blanding av Jen Smiths «girl riot» og Tobi Vails «grrrl», som var en spøkefull undertittel til et nummer av hennes magasin Jigsaw, nemlig «Angry grrrl zine».[4]
Mot slutten av 90-tallet ble sentrale band oppløst (Bikini Kill, Bratmobile, Heavens to Betsy) og interessen for bevegelsen så ut til å avta. Sentrale skikkelser i miljøet, som for eksempel Kathleen Hanna, har fortsatt å lage musikk, eksempler på dette er Le Tigre, MEN, Julie Ruin og White Flag.
Den dag i dag er det flere velkjente artister og andre som har latt seg inspirere av bevegelsen, deriblant Beth Ditto i The Gossip, Pussy Riot og St. Vincent.[5]