Pragmatisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Pragmatismen er en retning innen filosofien som var dominerende i USA i første del av 1900-tallet. Pragmatismen baserer seg på prinsippet om at brukbarheten og praktiserbarheten av ideer, politikk og forslag er kriteriene de skal måles med. Pragmatismen understreker at handling skal prioriteres over doktrine og at erfaring skal prioriters over faste prinsipper. Pragmatismen mener at ideer låner sin mening fra sine konsekvenser og sin sannhet fra hvordan de kan verifiseres. Pragmatismen mener at ideer i sin essens er instrumenter og planer for handling.[1]
Den amerikanske logikeren Charles S. Peirce kan ha vært den første til å bruke ordet om en spesiell filosofisk doktrine.[2]
Nøkkelelementer i Peirces logiske pragmatisme ble utviklet av William James, John Dewey, George Herbert Mead og C.I. Lewis.[3]
Lars Fredrik Händler Svendsen sier i Store norske leksikon om pragmatismen som et mangforld av filosofiske retninger:«Utover på 1900-tallet har pragmatismen vunnet stor utbredelse, og betegner i dag et slikt mangfold av retninger at det er vanskelig å finne noen annen fellesnevner enn at praksis tillegges stor vekt.»[4]